Foreløpig sannhet: XXXtentacion er sin generasjons 2pac, dog han rakk å bli enda yngre enn sin eldre kollega. Han var rapstjerne i bare halvannet år. Men alt går så mye fortere i Snapchat-generasjonen, og XXX klarte kunststykket å være en særegen og viktig stemme i samtidens sammensatte sammensurium av inntrykk.

Dette er millenniumsgenerasjonens bekreftelsesstyrte, klikkbaserte hverdag, foran antidepressivaens angstdempende alter sitt offisielle soundtrack. Som person var XXX såpass fylt av selvmotsigende sider, at han kommer til å være åpen for debatt, langt inn i ettermælet. Og apropos nettopp ettermæle: nå skal det musikalske sådan forvaltes.

Uansett hvor produktiv han har vært, skuffene hans kan umulig være utømmelig for uhørt materiale. Hvis dette er alt vi får, er det et verdig punktum for en karriere som var over før den fikk begynt, som ikke rakk å få noe forsonende element til all galskapen?

Jeg er usikker. Det er vanskelig å bedømme posthume utgivelser, vi vet jo ikke hva artistene selv mente. Er dette skisser? Er det ferdige låter? Er det overskuddsmateriale fra «!» og «17»?  Det gjøres enda vanskeligere av at det låter uferdig. Men det upolerte, ufullendte og brått avbrutte var kjennetegn for XXX også da han var i live.

Vi har diskutert liv og levnad opp og i mente når det gjelder XXXtentacion. Drittsekk? Jo da. Skyldig i ganske trasige forbrytelser? Ja, ganske sikkert. Produkt av en forferdelig oppvekst? Helt bestemt. De tok fra han livet. Men vi kan ikke ta fra han musikken. For den tragiske livshistoria hans kom etter musikken, ikke før. Da han slo igjennom med «Look At Me!» visste vi ikke så mye om han. Vi ble fengslet av det skitne lydbildet, og den spesielle personligheten.

En robotstemme overtar den sedvanlige åpningen hvor XXXtentacion pleier å prate til fansen, og legge en slags bruksanvisning for albumet. Vi kunne kanskje trengt noen trøstende ord, for det er kanskje ei kort reise vi tas med på, men den er mørk og ubehagelig.

«Guardian Angel» gjøres over beaten til «Jocelyn Flores» spilt baklengs, hyllesten fra «17» til hans venninne som begikk selvmord etter. Låten kretser rundt tap, savn. Selvmord. XXXtentacion forteller oss hvordan dette gikk inn på han, og vi blir umiddelbart sugd inn i universet hans.

«Train food» er ei makaber fortelling hvor hovedpersonen går en omvei på vei hjem («Content with all my misery»), og ender opp med å møte selveste Satan. Han blacker ut og våkner opp på togskinnene, hvor han så vidt rekker å filosofere over livet som kunne vært, før hans tid er over. Død.

Dette er fremført over kun en repetitiv gitarakkord. Det er vanskelig å ikke grøsse. XXX var opptatt av død og djevelen, langt mere enn det som sunt var, så man kan godt se på han som det motsatte av «The Secret»-effekten, med å snakke ting inn i tilblivelse. Han rapper som om han er i ferd med å dø selv.

«whoa (mind in ave)» er en slags motivasjonshymne, hvor han synger om å ikke la sinnet sitt forkludres av fortidens grums, og om å fø familien sin. Mest av alt synger han bare «Whoa» og «Oh», men det hypnotiske synthriffet og hans inderlige stemme gjør det til en hjerteskjærende liten trudelutt.

Singelen «BAD!» føles uferdig den òg, men den er også utrolig fengende, med en slags messende synging over en beat som nesten kunne vært alt fra Cypress Hill til Portishead. Han synger om ei dame, virker som han liker henne ganske godt.

«Staring At The Sky» er en hinsides catchy liten skisse. Det åpner med at han synger hjertet sitt ut foran leirbålet. Han er nesten best aleine med kassegitaren. Det føles spøkelsesaktig, trolsk nært. Så går vi rett inn i et moshete metalparti hvor det growles «We´re Gonna Break» - akkurat lenge nok til at man blir forvirra, før vi er tilbake rundt leirbålet.

Som eneste gjest dukker Kanye West opp. Det vekker akkurat rette ambivalensen som allerede ligger som en tjukk eim over et posthumt verk fra en altfor tidlig avgått soldat. For hva faen gjør Ye her, kan man spørre seg. Kanskje han visste hvordan XXXtentacion følte seg? De har begge hatt sin del av kontroverser. Eller hjelper han XXXtentacion å kanoniseres?

Han gjør i alle fall det han alltid gjør, han får også denne anmeldelsen til å handle om seg. Dette er en egenskap han deler med sin venn Donald. Han klarer også å uttrykke en slags støtte, eller i alle fall forsvare, XXXtentacions ugagn. Dette gjøres over en, eh, nu metal-aktig beat.

Jeg er jævlig usikker hva jeg skal si om det her. Ye skal forresten slippe kleskolleksjon som matcher låta, som den skamløse opportunisten han er. Forresten, XXX bare growler litt på slutten, dette er egentlig en Kanye-låt. Den er egentlig jævlig fascinerende også. Det berømmelige bilkrasjet.

På «difference (interlude)» er vi tilbake rundt leirbålet, hvor XXX forsøker å synge seg inn i hjertet til en utkåret. Igjen er det noe helt vilt fengende over dette, og stemningen forsterkes av at den avsluttes med et «Yeah-aha, let´s play it back», noe som også bidrar til at det virker mest som en demo. Vi føler det han synger.

«I don´t let go» er et klassisk XXX-format hvor han synger refrenget og rapper i versene. Det høres nesten freestylet ut, men svinger.

Avsluttende «what are you so afraid of» er nok en kassegitarballade, hvor han stiller spørsmål om hjerte og smerte, og det føles som en passende avslutning av dette korte, ufullendte prosjektet. Likevel blir det nesten for mye, paradoksalt nok.