Luke Elliot fra New Jersey har høstet massiv hyllest fra norsk presse for debutalbumet «Dressed For the Occasion». Hans meget uortodokse vei til suksess, er nesten like interessant som selve musikken. Men bare nesten.

– Det hele startet når jeg møtte Eirik (Mosveen, VG-journalist) backstage etter en konsert med Jay Farrar og Chip Taylor i New York, forteller Elliot.

Mosveen har lang fartstid som musikkjournalist, og var på dette tidspunktet nevnte avis sin korrespondent i «The Big Apple».

– Vi ble venner, og etter at han hørte musikken min, ordnet han noen konserter for meg i Norge. Det hele endte i at jeg spilte inn plata mi i Halden, med det lokale backingbandet The Salmon Smokers.

– De fleste norske musikere drømmer om å dra til USA og spille inn en plate med amerikanske musikere. Det er litt morsomt at du på sett og vis gjorde det motsatte.

– Først og fremst er jeg en New York-basert artist, så det er litt vanskelig å forklare hvordan dette skjedde, ler Elliot.

– Manageren min og jeg anså Europa som et godt marked for musikken min. I USA er det vanskelig å slå igjennom, så vi tenkte at det var like greit å slå igjennom her først.

– Men er du enig i at dette er en ganske spesiell fremgangsmåte for en amerikansk artist?

– Ja, hadde du fortalt meg at jeg skulle havne her for to år siden, ville jeg neppe trodd at du var vel bevart, haha!

– Har du hørt begrepet «Norgesvenn»?

– Ja, hele den greia der gjør meg litt nervøs.

– Du er nemlig den første unge og oppegående artisten jeg har opplevd at har fått denne merkelappen. Det er sjelden en kompliment, og brukes som regel om utvaska artister med sviktende platesalg alle andre steder enn her.

– Ja, det er et merkelig fenomen, og en merkelapp jeg egentlig ikke er hypp på.

– Men Norge er en interessant plass, og etter at jeg hadde vært her en stund, ville jo ikke folk la meg forlate landet!

– Fredag spiller du din første konsert nord for polarsirkelen. Hvilke forventninger har du?

– Jeg forventer at det blir kaldt! I tillegg håper jeg å gjøre en god konsert, og at folk setter pris på musikken min.

– Forrige uke traff jeg på Egon her i Oslo, så jeg håper å slå av en prat med han og andre som kommer på konserten, samt å drikke noe god whiskey.

– Her i Norge er mørk og melankolsk musikk som for eksempel Nick Cave, Leonard Cohen og Tom Waits mer populær enn i de fleste andre land. Tror du dette er en fordel for deg og musikken din?

– Jeg tenker ikke nødvendigvis på min egen musikk som spesielt mørk, men jeg skjønner hva du mener.

– Skandinavia har jo tradisjonelt sett fostret mye mørk kunst, spesielt av forfattere, der August Strindberg er en av mine favoritter. I tillegg tror jeg selve klimaet er perfekt for litt mørkere saker.

– For en utenforstående, kan det virke som om du har adoptert et image som en urban og intellektuell artist. Du er som regel avbildet i dress, med en sigarett og et olmt blikk.

– Jeg kan ikke hevde å være spesielt intellektuell, men det virker som om noen folk anser det som intellektuelt å lese en James Joyce-roman.

– Når det gjelder mitt utseende, er stilen min noe jeg føler meg komfortabel i.

– Musikken din har et tidløst preg. Noen kaller den også retro. Hva mener du?

– Tidløst er vel en slags kompliment, men retro er den definitivt ikke. Jeg har lyttet mye til artister som PJ Harvey og Radiohead, og det er vel på ingen måte retro.

– Hvilke artister er du inspirert av?

– Bob Dylan og Jerry Lee Lewis er spesielt viktige for meg.

– Dylan er vel ganske innlysende for de fleste som har hørt musikken din.

– Jeg blir inspirert av ganske mange ting som kanskje ikke er like åpenbare. I oppveksten lyttet jeg mye på hip hop, som kanskje ikke så mange hører i musikken min i dag.

– Jeg er også veldig inspirert av forfattere, som Dostojevskij.

– Min katolske oppvekst har også inspirert meg. Det var veldig strengt, «fucked up» og ritualistisk, men har også lært meg struktur og disiplin – som er udelt positivt.

– Er det noen norske artister du liker?

– Ja! Jeg har blitt venn med Frode Jacobsen, og elsker hans gamle band Madrugada. Ellers liker jeg Sivert Høyem – som jeg spiste middag med her om dagen – og Ida Jenshus.

– Foreløpig er plata di kun sluppet i Norge. Hvilke forhåpninger har du på verdensbasis?

– Jeg håper å bli nummer én! Å sikte seg inn mot midten, har jeg ingen tro på. Jeg har veldig, veldig høye forventninger til det amerikanske plateslippet i april.

– Etter et år i Norge, har du sikkert noen ville historier å fortelle?

– Det er mange kvelder jeg ikke husker – men det er som regel de beste kveldene, haha!

– Jeg må vel nevne at jeg er spesielt stolt over å ha fått mitt eget bord på puben Siste Reis i Halden, avslutter Luke Elliot.