Intervjuet:

Jeg vil ha ro i huet mitt

Kristopher Schau (45) går til hundene om han ikke får ryddet i hodet med The Dogs. Denne uka kom plate nummer fire med bandet.
THE DOGS: Kristopher Schaus garasjerockband The Dogs er ute med sin fjerde studioplate på tre år. Schau forteller om innspillingsprosess, rot i hodet og om å holde for nesa. Foto: Malin Nilsson Schau. 

THE DOGS: Kristopher Schaus garasjerockband The Dogs er ute med sin fjerde studioplate på tre år. Schau forteller om innspillingsprosess, rot i hodet og om å holde for nesa. Foto: Malin Nilsson Schau. 

– Det er jo blitt noe som ligner en tradisjon, dette, at mens hele musikk-nerdeverden driver og setter sammen lister over årets album, så kommer The Dogs med ny plate første uka i januar. Dette har nå gjentatt seg så mange ganger (4) at punktene danner en systematisk kurve. Stemmer det?

– Det er rett observert! Og når du sier det sånn slår det meg at det er litt taktisk uklokt av oss å gjøre det slik. For når årsoppsummeringene skal gjøres har jo alle glemt oss! Faen, ass. Men på den andre siden er dette ei uke med masse vakuum, hvor det skjer veldig lite. Samtidig er det veldig greit å legge ut på turné med ei fersk skive akkurat når alle skal booke ti festivaler. Men der igjen, det er den dårligste perioden i året å kjøre rundt i Norge med bil, glatt og kaldt som det er. Så det har sine plusser og minuser, kan du si.

Les anmeldelsen av "Swamp Gospel Promise" her!

– Bortsett fra debuten, som er en samling av de første singlene, som varer i 24 minutter, er alle skivene på 10 låter og tikker inn på mellom 29-31 minutter. Det kan ikke være tilfeldig. Er det en matematisk formel du jobber etter?

– Jøss! Du, det er faen meg tilfeldig! Hahaha! Så komisk det var å høre. Men, klart, det er jo en viss formel det jobbes etter, for jeg tenker hele tiden album når jeg skriver. Så skal det være en fin balanse mellom låtene, i hardhet og tempo, for det kan ikke bare være mas heller, og ti låter er egentlig perfekt. Men det der med antall minutter var drøyt, ass. Haha!

– De coverne ser også veldig gjennomtenkte ut, og følger tydelig en gammel formel med bandnavnet øverst, bilde av bandet på front, og alle låtene skrevet ned, adskilt med A- og B-side.

– Ja, det estetiske her er veldig gjennomtenkt! Det kommer fra den gamle platesamlertida mi. Du vet, når du blar i butikken, da kan det være vanskelig å se hva bandet heter, om det ikke står øverst på coveret. Dessuten likte jeg alltid at man fikk se hvordan bandet så ut. Og jeg vil vite hvem som synger. Husker jeg kjøpte ei skive med australske The Beasts Of Bourbon bare på dét grunnlaget. Det var skiva «Black Milk», fy faen så tøft det var.

– Hmmm… Det er ikke noe bilde av bandet på «Black Milk». Det må ha vært frontcoveret på forløperen, «Sour Mash», der Tex Perkins poserer fremst, med pekefingeren i nesa.

– Hæ? Nei, nå står jeg her ved skivene mine. Vent litt (blar og nynner). Her, ja! Faen, du har rett. Det er «Sour Mash»! Ja, herregud, så skumle og tøffe de ser ut! Men jeg synes man skal ha bilde av bandet. Er så lei av covere med bilder av ugler, måker og sånn prismedrit, à la «Dark Side of the Moon». Men vi er ikke helt i mål enda. Det neste skal bli enda bedre. Har lyst på et bilde der vi lener oss mot noen trær, men vi er så mange og så høye, så det kan by på problemer.

– Haha! Som The Sonics på baksiden av «Boom»! Er The Dogs et band der Kristopher er kaptein, straffetaker og første i alt, eller har de andre også stemmerett på arrangementer og slikt?

– Ja, det er det. Jeg bestemmer. Jeg kommer med nesten alt sammen, spilt inn i elendige versjoner på kassegitar, og det er jo ingen som legger seg opp i tekstmaterialet. De gjør det bare ikke. Ingen av de andre er komfortable med det eller synes det er noe ålreit. Jeg er også en brems for andre ideer, men de andre bidrar jo, selvsagt.

– På hvilken måte? Trommis Henrik har jo erfaring med garasjerock fra Thee Mono Sapiens.

– Det har han! Og det er bra. Bassist Roar Nilsen har veldig frie tøyler, og han er veldig tydelig i soundet. Samme farfisaorgelet og koringa jeg ikke aner hvordan høres ut før etter vi har spilt det inn. Vi spiller jo inn alt live i studio samtidig, også blir det å vente i spenning på sluttresultatet. Liker at det ikke er for kalkulert heller. Det som skjer, får bare skje.

– Tekstene dine har alltid fascinert, og er noe jeg alltid har hatt en fornemmelse av at du har jobbet mye med. Gjør du? Tar du det på alvor?

– Visst faen! Jeg bruker jævla mye tid på tekstene, for de blir jo liksom stående der til evig tid, med navnet mitt under. Det begynte egentlig i Cumshots, der jeg etter hvert la ned masse flid i tekstene, uten at folk nødvendig brydde seg så mye. Haha! Men det er kanskje mer en personlig greie. Jeg må selv tåle å se det skrevet ned. Jeg vil ikke skamme meg over mitt eget materiale. Det er for eksempel noen låter med mitt gamle band Datsun jeg ikke står helt inne for i dag.

– Haha! Det aner meg. Du er lykkelig gift, men synger mæææget dystopiske og ikke minst misantropiske tekster som tyder på et liv i et uendelig mørke, fylt med skyldfølelse, selvforakt og sinne. Er det koketteri, eller er det bare en dragning mot det mørke?

– Akkurat i The Dogs kom dette av seg selv på førsteplata. Han jeg-personen som opererer i tekstene er en karakter som er litt «Trainspotting»-inspirert, en av dem som går oppi høylandet i Skottland og banner, ser jeg for meg. Har også oppdaget at en ferdig tekst kan bli helt annerledes enn tenkt om jeg bare bytter pronomen, og endrer fra «I» til «You» eller fra «We» til «They/Them». Fra innrømmelse og anger til beskyldning og angrep. Det er jævla gøy, for da blir det plutselig helt annerledes! Fikling med pronomen er undervurdert.

– Haha! Lingvist-rock! Men hva sier kona? Må jo være litt sært å høre deg mane ut så mye mørk selvforakt og dystopi?

– Hehe. Men kona veit det jo! Håper jeg, iallfall. Jeg hakke noe kontroll heller! Tekstene blir jo bare til oppi huet mitt. Men når jeg synger «They Were Wrong» er hun jo – selvsagt! – lykkelig vitende om at jeg ikke har tatt livet av begge foreldra mine på ordentlig.

- Betryggende! Du har allerede feiret 20-årsjubileum som musiker, men blir stadig assosiert med andre utenomsportslige aktiviteter. Hva definerer du deg selv som?

– Det er musiker og radiomann jeg er. Det jeg alltid har holdt med. Jobben er på sett og vis radio, mens det er musikken jeg drømmer om å leve av, som jeg ikke gjør. Men jeg synes det er litt flaut å kalle meg musiker som yrkesprofesjon. «Åh, jeg er kunstner», liksom. Jeg driver med musikk, jeg.

– No shit! Du har jo gitt ut flere skiver enn de fleste her til lands. The Dogs ser i så måte nå ut til å være et vedvarende prosjekt, et band med høy aktivitet, slik vi også så med The Cumshots og skammelig forbigåtte Mongo Ninja (tre skiver og ei liveplate på tre år). Har du endelig funnet deg et band du kan bli gammel med?

– Ja, det føler jeg! Fordi det som skiller Dogs fra de to du nevner der er det at her er jeg altbestemmende og får alt som jeg vil. Cum var en jævla sammensveisa gjeng, en slags motorsykkelgjeng, litt sånn Sons of Anarchy med gitarer, på alle mulige måter. Nå er motivasjonen annerledes. Gjengen og bandtilhørigheten er bonusen, men det ehhh... «kunstneriske» er i all grad tuftet på at jeg vil ha ro i huet.

– Er det mye rot i hodet ditt?

– Haha! Jaja! Mye låter oppi der, også er jeg så inni helvete glemsk, så det må presses ut for egen komforts skyld.

– Har du angst for at ideene dine skal bli borte?

– Definitivt! Det der er min eneste eksistensielle krise.

– Det skjønner jeg. Jeg leste nylig et intervju med Mark Lanegan der han fortalte om bandet The Jury, som han hadde sammen med Kurt Cobain. De skrev ni låter sammen, men de spilte dem ikke inn, og nå er Cobain død og Lanegan har glemt alle sammen. Jeg blir så trist av å lese slikt.

– Shit, så døvt! Og ja, ikke sant? Hvis jeg dør – uten sammenligning for øvrig – blir det jo mange ideer som bare blir borte. Det er muligens bare jeg som synes de er så forbanna gode, men jeg hater likevel tanken på at de skal forsvinne. Det er så pussig at de bare dukker opp ut av intet. For eksempel låttittelen «Let’s Fart on Girls». Hvis jeg hadde dødd før jeg hadde rukket å si det, hadde det vært trist, synes jeg. En god og platt vits som bare ble borte!

– Haha! Men det der er jo ikke en Dogs-tittel, men en singel med powerpopbandet ditt, The Terrifieds. Og i så måte: Jeg registrerer at du tar med deg stadig mer av durgrepene og popelementene fra The Terrifieds over i The Dogs. Driver du og smelter bandene sammen?

– På sett og vis! Terri blir lagt ned nå snart, men vi skal gi ut ei siste skive nå i år. Og det kommer til å bli et rent studioprosjekt, uten turné. Jeg må bare få ut de barnslige tiss- og promplåtene et sted.

– Den infantile, dur-baserte deg?

– Ja, det var godt sagt. Men dur og moll har jeg egentlig ikke så jævla kontroll på, for jeg skriver låtene utelukkende på de øverste strengene på kassegitaren min, og da er det resten av bandet som drar det inn mot dur eller moll. Jeg synger og skriker, så kjører bandet på med hele og ordentlige akkorder, og da er det plass til både dur og moll.

– Enn det bekmørke, mollbaserte prosjektet Texas Jerusalem, da? Bandet du ga ut én singel, en skrekkelig underkjent singel, med («Thank You, Jesus»), der Torgeir Waldemar og Morten Lunde bisto deg i studio. Får vi høre mer av dere?

– Ææææææ…det var jævlig gøy å gjøre de greiene, det må jeg nesten si. De andre syntes det var ålreit også, hadde jeg inntrykk av. Hadde noen flere låtskisser der, men det var liksom ikke nok glød innad i «bandet», så det der blir nok liggende på is en stund til, ja.

– Du liker å ha kontroll, og å bestemme. Men vil du ikke være alene, da? Må du alltid spille i band?

– Nei, men jeg er ikke god nok til å spille alt av instrumenter alene!

– Det var ikke Elvis heller, han hadde ikke hørtes like cool ut uten for eksempel geniet Ronnie Tutt på trommer. Sivert Høyem og Susanne Sundfør har jo også med seg folk.

– Sånn ja! Men nå er jeg da heller ingen Elvis. Jeg liker at jeg kommer med ideer, så kommer noen andre inn og videreforedler det hele. Jeg føler at det kollektive i et band er viktig, at man drar lasset sammen som et fotballag. Enkeltspillerne er mer uinteressant. Man drar jo ikke ens ærend og ser på Morten Berre!

– Haha! Dét gjør man skikkelig ikke. Du har sett bransjen fra innsiden i over 20 år. Går det an å leve av å spille i et garasjerockband i Norge i 2016? Altså: Går det i pluss?

– Ja og nei. Du må jo spille mye mer live og generelt være mer aktiv. Det var ikke uten grunn at vi slapp singler en gang i måneden i begynnelsen. Det må skje noe hele tiden. Altså, i gamle dager, da fikk man en garantisum av arrangørene i Bergen eller Tromsø, og så måtte de promotere og få folk til å komme. Nå er det bandet selv som må ordne intervjuer, reklamere på Facebook osv. Det krever mer av bandet. Man er mer avhengig av å selge T-skjorter selv, stå på, jobbe for penga. Og det er helt ålreit for meg, ass.

– Du liker jo ikke selvpromotering. Holder du deg for nesa når du stiller opp i «Lindmo» og blir intervjuet med faren din for så å spille med The Dogs?

– Ja. Betingelsen for å være med i f.eks. Lindmo var jo at The Dogs skulle spille i samme program. Og det er selvsagt en god spot for bandet. Og da ser de andre i bandet at også jeg gjør en innsats, for de vet at jeg hater det, at jeg er med og drar lasset, og da slipper jeg kanskje å kjøre bandbilen neste helg, når vi skal hjem på glatte veier fra Rjukan. Det blir litt sånn.

– The Dogs er et ganske klassisk garasjerockband, visuelt som låtmessig. Du har vært innom det så vidt med Datsun, men her er det mer rendyrket. Er du 60’s-fan, eller er det neo-garasje med The Cynics, Mono Men, Mummies som er viktigste inspirasjon?

– Jeg er jo mest i neogarasjen, men der er det vanskeligst å finne riff, for det er jo alltid noen jævler som har gjort det før. Også må folk slutte å kalle The Strokes og sånt ræl for garasjerock. Jeg skjønner virkelig ikke hvor det kommer fra, det er åpenbart blitt lov å kalle alt for det nå.

– Amen! Live. Dere klemmer alltid på hverandre mellom hver låt, som om dere blir kjempeglad for at dere fikk det til å funke. Veldig humørsmittende og søtt. Hva er greia?

– Haha! Ja, det der kom fra de første gangene vi var i studio. Da spilte flere av de i bandet instrumenter de egentlig ikke behersket, og da ble vi så lidderlig glad hver gang det funka at vi endte opp med å juble og klemme hverandre. Og så har det bare blitt med videre, selv om vi nå er tighte og bra. Dessuten er det jo noen i bandet som er glade i en fest, og hard rock kombinert med høyt rusinntak gjør selvsagt at klemmen lett kommer av seg selv.

– Dere gjør det bra i Norge nå, Kristopher. Masse presse, gode anmeldelser, bra med festivaljobber og masse folk på gigs. Skal dere ikke ta steget og komme dere over til USA, der garasjerocken bor?

– Døh, vi har snakka om dette flere ganger, men det står rett og slett på penga. Vi går ikke lenger i minus, og det er kult, for nå har vi råd å spille. Den neste skiva er for eksempel forhåndsfinansiert. Men vi har faen ikke råd å dra til USA. Ikke riktig ennå.