Musikkintervjuet

– De kalte meg Stalin!

Terje Engen er å regne som en veteran og legende i norsk platebransje. Engen var mannen som ga tre av ”de fire store” sine første platekontrakter, og jobbet i lang tid tett på Jokke, Raga Rockers og deLillos.
THE BOSS: Terje Engen har gjennom generasjoner vært en viktig figur i norsk platebransje. På 80-tallet ga han de av

THE BOSS: Terje Engen har gjennom generasjoner vært en viktig figur i norsk platebransje. På 80-tallet ga han de av "De fire store" sine første platekontrakter. Foto: Privat 

På 80-tallet var Engen A&R-sjef for indieselskapet Sonet, og han er kjent for å ha et nært forhold til ”sine” artister, i tillegg til å være en verbal mitraljøse samt et oppkomme av røverhistorier. Alt dette skulle vise seg å stemme, da Feedback fikk en Terje Engen vandrende langs Svartehavets bredder i Bulgaria på tråden.

Egon Holstad har plukket ut de tre beste skivene fra «De 4 store». Les mer her!

– Det finnes mange meninger om begrepet «De fire store». Hva synes du om dette begrepet?

– Jeg vil si meg enig i den karakteristikken. Alle disse kom i samme perioden, selv om Raga var først og DumDum kom noen år senere. Dette var musikk som ble oppfattet som kult av ungdommene på den tida, og de kom jo i hopetall på deres konserter, selv om det tok litt tid før mine artister ble allment kjente. Jeg bruker begrepet selv, jeg.

– Hvordan vil du sammenligne «de fire stores» status og popularitet i dag, sammenlignet med på 80-tallet?

– Det varierer etter hvilket band man snakker om. DumDum Boys er jo svære for øyeblikket, og de er jo bandet som stort sett har holdt det gående med plater og turneer, mens Raga har vært oppløst flere ganger, og det i perioder har vært stille rundt deLillos. Nå er jo disse bandene i en posisjon der de stort sett plukker de konsertjobbene de har lyst på.

– Og du var mannen som ga tre av dem sine første platekontrakter?

– I denne perioden på 80-tallet skjedde det jo veldig mye bra! deLillos var jeg skeptisk til å signere, jeg hadde demoen deres liggende i trekvart år før jeg gjorde noe. De var ganske annerledes, og personlig var jeg mer på Raga-bagen. deLillos var vestkantgutter, mens jeg var østkantgutt med røtter på hedemarken, ikke sant? De dreiv jo med disse en-endingene der det skulle være a-endinger, haha!

– Det var vel heller ikke slik at alle andre så deLillos potensial?

– De kalte meg Stalin på Sonet, da jeg var ganske egenrådig – men jeg var jo han fyren som alltid hang på klubbene på kveldstid for å sjekke ut nye band.

– Før vi signerte deLillos innkalte jeg til A&R-møte med bandet og plateselskapets andre ansatte, hvor vi hørte gjennom musikken. Det var dørgende stille fra Sonet-folka gjennom hele møtet, og jeg tenkte «dette var da jævlig uhøflig». Jeg geleidet deLillos ut av kontorene, og da jeg kom tilbake fant jeg ut at resten av Sonet-folka bak min rygg hadde kommet fram til at «nå må vi stoppe idioten, før han signerer disse folka!», haha!

– Det ryktes at du forsøkte å signere DumDum Boys også?

– Ja, men vi fikk ikke til noen deal. Steinar (Vikan, DumDum Boys-manager) var innom meg med Wannskrækk-opptakene, og det har alltid plaga meg at jeg muligens fremsto som ganske arrogant, selv om jeg aldri mente å være det. Jeg er av den oppfatning at hvis veiene ikke krysses på naturlig vis, er det feil å drive og jakte etter band.

– Det hadde vel litt å si at DumDum var basert i Trondheim, og dere andre i Oslo?

– Ja, klart det. Til slutt ringte jeg Kjartan (Kristiansen, gitarist/låtskriver) for å forhøre meg litt, men da kunne han fortelle at de spilte inn skiva på egen hånd, og så endte de opp med å signere kontrakt med CBS.

– DumDum er jo bandet som har vært flinkest til å bygge karriere. Vikan har gjort en kjempejobb med dem, og jeg har alltid beundra deres evne til å holde kjeft og fokusere på jobben. De var aldri ute med noe fjas i mediene.

– Hva skapte grobunnen som gjorde at disse fire kunne bli så store?

– Alle disse jobbet seg jo opp som en del av eller konsekvens av punken. Jeg har jo fulgt rocken siden Pussycats herjet på 60-tallet, men punken og nyveiven gjorde det jo plutselig morsomt å lytte til rock igjen, for meg også. Disse bandene reflekterte ungdomssegmentet – jeg sto jo selv og så på hvor henrykte publikum var på konsertene deres.

– At de sang på norsk, og hadde noe å komme med i tekstene, var jo også viktig. Selv om de fire bandene var ganske forskjellige, delte de jo mye av det samme publikummet.

– Bød det på utfordringer å jobbe med personligheter som Jokke og Michael Krohn?

– Jeg foretrekker å jobbe med artister som mener noe, og har alltid vært bevisst på å signere ekte kunstnere. Artister bør være involvert i valgene som gjøres – alt fra hvordan coveret skal se ut til selve produksjonen.

– Det var få friksjoner, men selvsagt noen få episoder. Da Michael skulle gi ut sin første, triple soloplate (under navnet Mickey Faust), husker jeg at han forlot pressemøtet fordi han mente at jeg ble for utleverende.

– Men da Sonet ble kjøpt opp av det mye større PolyGram, vet jeg at flere av artistene savnet det nære forholdet og servicen de fikk hos oss. Plutselig var det et ganske stort byråkrati de skulle forholde seg til. Det var liksom ikke bare å komme til meg og si «Namsmannen er på døra, jeg trenger fem tusen!».

– Hvor godt kjente du artistene du jobbet med, på et personlig nivå?

– Så godt som det er mulig å kjenne dem, uten å ha overnattet med dem, hehe. Når det er sagt, er det vanskelig å påstå at jeg kjente Joachim Nielsen inn og ut – han var en del av noen andre miljøer, som ikke jeg var en del av. Joachim traff jeg annenhver dag i en periode – han kom ofte og ba om forskudd, som han som regel også fikk. Jeg husker jeg var litt stressa over å måtte renne i minibanken, alt sånt skulle jo tross alt bokføres.

– Michael tilbrakte jeg en del tid med. Det var i det hele tatt mye sosial omgang med artistene, vi var ofte ute og spiste og drakk på selskapets regning, og bandene var på hverandres konserter. Jeg husker spesielt godt når jeg var med Raga for å spille inn «Forbudte Følelser» i København, da ble det turer innom både Christiania, Strøget og Tivoli. Raga var jo skihoppere, men de var også et luftig lag, haha!

– Er det noen band/artister fra «de fire stores» glansperiode som fortjener samme, høye status?

– Hmm.

(lang pause)

– Det har jeg faktisk aldri tenkt på, du, men jeg ender nok opp med et «nei». Jeg signerte jo Di Derre litt senere, men det er ikke på samme nivå – og da tenker jeg ikke på salgstall, men posisjonen musikken hadde. Noen artister gjør sterkere inntrykk på folk, som Joachim gjorde.

– Da jeg skulle reutgi «Billig lykke»-plata (av Jokke med Tourettes) i 2006, satte jeg meg ned for å skrive ned tekstene som skulle på coveret. All den tiden jeg hadde vært hjemme hos han, alle de gangene jeg hadde sett han i øynene, og alle gangene jeg hadde hørt disse låtene – så var det først da en del ting endelig gikk opp for meg. Faen, altså – og jeg som hadde jobba med fyren i 15-16-17 år. Jeg begynte å grine, der jeg satt.

– Du må ha hatt en voldsom teft for gode artister?

– Ja, selvfølgelig! Men hemmeligheten var jo å finne band som var selvgående, så kunne man heller konsentrere seg om å utvikle dem. Det viktigste som A&R-mann for band, er å finne ut hvem de appellerer til. Hvis de har troverdighet, er det ikke farlig at de har en ganske liten following – det var jo tilfellet med både Raga og deLillos på et tidlig tidspunkt.

– Samtidig hadde jeg gode medarbeidere på Sonet, med en fantastisk promoavdeling, og en ultrakommersiell salgssjef som fikk musikken ut til et bredt publikum. Jeg husker at han ikke var videre begeistret for deLillos, men når de først var signert jobba han allikevel ræva av seg for dem.

– Hvor stor påvirkningskraft hadde du på musikken og imaget til artistene du jobbet med?

– Platebransjen skaper ikke god musikk, det er det artistene som gjør – men man kan alltids putte på krydderet. Jeg har jo aldri spilt i band selv, men jeg har prøvd å være teaterregissøren til mange, hehe. Du kan si at jeg var som en coach, men jeg var ingen Hitler.

– Hvordan tror du «de fire store» ville klart seg i dagens musikkbransje? Ville de ha fått platekontrakt?

– De ville ha fått kontrakt av meg, i alle fall! Det er mulig de ville ha slitt, det finnes jo ingen ordentlige indie-labeler i dag. Alt styres jo i realiteten av tre store selskaper, som har en ting til felles: At alle beslutningene tas i utlandet. Rock’n’roll-artister passer ikke naturlig inn på store selskaper. Man må bare tolerere at de alltid dukker opp en halvtime for seint til møter – det er nemlig ikke det vesentlige.

– Jeg venter fortsatt på den nye poeten, men det er så jævla mye fjas for tida – med noen få unntak. En ting er popmusikken, men hvor er de store stemmene i rocken? Verdensbildet har ikke vært så dramatisk siden Cuba-krisen, for faen.

– Har du noen nye artister i kikkerten?

– De siste par årene har jeg startet på nytt, etter at jeg en periode trakk meg litt ut av bransjen, trappet ned og flyttet ut av byen. Jeg mistet min eldste sønn i 2002, som ble toppet av at mutter’n og fatter’n døde. I tillegg var skilsmissen fra min daværende russiske kone, og kampen om foreldreretten til min yngste sønn var vanskelig. Han sitter forresten sammen med meg her i Bulgaria nå.

– Har du noen kontakt med dine gamle venner fra ”de fire store”?

- Jeg treffer av og til folka fra deLillos på konserter, og Michael har jeg snakket ganske mye med i det siste, men akkurat nå er mitt neste prosjekt å få reutgitt «Olsen’s Lot» av Midnight Choir.