Navn: Sivert Høyem (40)Yrke: Musiker
– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate i et helt år, før noen kommer og redder deg. Hvilken?– Dette er veldig vanskelig. For meg står det mellom Springsteens «Born in the USA» og Kate Bush’ «Hounds of Love»
– Jøss. De er jo nesten fra samme år også. Og begge de skivene er jo de i verden med mest trommelyd. Og du var jo en guttepjokk på bare 9–10 år. Fortell! Fortell! Og plukk ut ei av dem.– Hmm… da blir det Kate Bush. «Running Up That Hill (A Deal With God)» hadde kommet på singel, og da hele skiva kom – på kassett – var jeg solgt. Jeg husker det som et glimt inn i noe helt unikt, for jeg hadde aldri hørt noe lignende. Det soundet der, altså.
– Trommene!– Ja, de var jo legendariske. Men jeg kommer tilbake til denne skiva hele tiden, og det er hennes beste. Jeg var nok under ganske stor påvirkning av denne da jeg spilte inn «Long Slow Distance»-plata mi. A-sida er jo en ren hitparade, der kom vel hele fem av seks låter ut på singel, og så kommer den mer konseptuelle B-sida, som hun da kunne tillate seg. Men også der er det masse fint.
– Som handler om ei dame som er helt lost på havet. Passer bra til den øde øya. Hører du noe på de andre platene hennes?– Hehe, det får jeg bare våge å ta sjansen på at jeg tåler, der jeg sitter uti havgapet. Og jeg hørte blant annet masse på den opplest-og-vedtatt-svake «Lionheart» (1978). Fant masse gull på den også etter hvert. Og hun var jo i aerobic-trøye! Herregud! Ser ikke bort fra at det også spilte inn.
– Hahaha! Det der er litt artig. At man før ga skiver flere sjanser. I dag er jeg usikker på om jeg hadde digga det jeg oppdaget først etter å ha hørt det masse. Vet f.eks. ikke om jeg hadde digga Televisions «Marquee Moon» om den kom nå og jeg var 16 år.– Nettopp! Det der kan jeg skrive så jævlig under på! Den var den plata jeg hadde, liksom. Akkurat det der skal man faen ikke kimse av, og den måten å lytte på har bragt meg til så mye spennende jeg ellers bare hadde skippet forbi. Men du hadde digga «Marquee Moon», og så hadde du nok gått glipp av oppfølgeren «Adventure», fordi du hadde gitt den opp for tidlig.
– Mmm… «Adventure». Enig! Kate hadde jo med seg en hel helvetes haug med musikere på skiva, og den må jo ha kostet en formue å lage. Da var det mye penger i bransjen. Tror du det er slutt på den slags, slik bransjen er nå?– Hehe. Ja, jeg ser den. Hun fikk jo bygge sitt eget studio, på landet i England, og fikk bruke to år på å spille den inn. Nå var hun ei stor stjerne, men hadde jo floppa med «The Dreaming» den forrige skiva. Så det er vel mulig å tenke at man i dag ikke ville vært så raus, ja. Men takk og lov at det skjedde! Det var utrolig visjonært å bruke slik teknologi da, med trommemaskiner og samplinger, og samtidig klare å fylle det med så mye menneskelig varme. Ja, en helvetes masse human touch.
– Heia bruke masse penger i studio! Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt?– Det hadde blitt «Wild Horses» av Stones. Det kan være tusen grunner til det. Knall låt fra en knall skive jeg også kunne hatt med på en øde øy. En jævlig rørende låt, og det er bare Stones som kan være både så grisete, sleazy, uskyldig og rørende i en og samme låt. Låta føler jeg er et vellykket forsøk på å holde taket i intens galskap.
– Alt det du sa! Ikke blir man lei av den heller. Men du skal få med deg en død ting også! Hva tar du med i båten?– En kombinert dykkermaske og harpun. Jeg liker å dykke.
– Ja! Så kunne du også dykka enda mer ned i Kate Bush-skiva! Hahaha!
