– Hans innflytelse kan ikke overdrives!

Kjartan Kristiansen (DumDum Boys) om Iggy Pop:

Denne uka feirer Feedback rockikonet Iggy Pop. «The Godfather of Punk» slipper et nytt album denne uka, og spiller på sommerens Buktafestival.
IGGY-FAN: Frontfigur i Tromsø-bandet The Late Great, Tor Thomassen, poserer her med et utvalg av Iggy Pops albumutgivelse – pluss en frekk, liten Iggy-dukke! Foto: Privat 

IGGY-FAN: Frontfigur i Tromsø-bandet The Late Great, Tor Thomassen, poserer her med et utvalg av Iggy Pops albumutgivelse – pluss en frekk, liten Iggy-dukke! Foto: Privat 

Feedback har sondert terrenget og forhørt oss rundt om i landet med litt over gjennomsnittet musikkinteresserte folk, og spurt om deres forhold til Iggy, samt bedt dem plassere ham i rockens historie. Svarene vi fikk var mange, utfyllende og interessante.

Les også Egon Holstads grundige gjennomgang av sine 10 favorittskiver med Iggy

Spørsmålene vi stilte var som følger:

1. Hvilket forhold har du til Iggy Pop?

2. Hva mener du Iggy har betydd for rocken?

3. Hva synes du er Iggys beste – og dårligste – album?

Michael Krohn (musiker, Frontfigur i Raga Rockers)
Les: Se komplett liste over de Iggy har spilt konserter med

 
1. Jeg ble fan av The Stooges og Iggy da jeg oppdaget dem på tampen av 70 åra. Det var vel omtrent da jeg som låtskriver begynte å gå bort fra å lage Ramones-inspirerte låter og dreide mer over til hardere rock. Særlig musikken på Raga-albumet «Maskiner i Nirvana» er inspirert av The Stooges, men også drypp her og der på andre Raga-skiver også. Så mitt forhold til Iggy er betydelig når det kommer til hvordan å tenke musikk.

2. Jeg tror ikke Iggy har betydd så mye for mainstreamrock, men når det kommer til undergrunnsrock er det vanskelig å forestille seg hvordan den hadde utartet seg om det ikke var for Iggy.

3. Jeg liker stort sett alt med Iggy helt opp til «Zombie Birdhouse», som jeg synes er en underkjent skive. Etter det har det ikke vært noe som har gjort noe særlig inntrykk på meg. Jeg hadde store forventninger da The Stooges kom sammen igjen for å lage «The Weirdness», men ble skuffet. Jeg tror de gjorde en fatal feil da de valgte Steve Albini som produsent i stedet for Jack White. I dag er Iggy en gammel mann som leker tenåring på scenen, men han har vel regninger å betale, han også.

Kjartan Kristiansen (DumDum Boys, et bandnavn som for øvrig er hentet fra en Iggy-låt)

 
1. Jeg er veeeldig fan.

2. Rock’n’roll hadde i hvert fall vært mye mindre interessant uten Iggy. Hans innflytelse kan egentlig ikke overdrives.

3. «Kill City» er en av mange høydare. Når det gjelder verste er det også mye å velge i, men det spiller liksom ingen rolle.

Kristin Winsents (Musikksjef for NRK P13)

 
1. Da jeg vokste opp i Bergen var det livsviktig å ha eldre søsken med platesamlingene i orden, og det hadde jeg. Heldigvis. Den første platen jeg hørte med Iggy var «Raw Power». Flasket opp på statskringkastingen, som stort sett spilte tannløse norske coverversjoner av utenlandske hits, skulle det ikke mer til enn å kikke nøye på coveret og høre åpningssporet «Search & Destroy», før dørene åpnet seg til en verden jeg ikke engang visste eksisterte. Iggy var spennende, farlig og eggende, og musikken hans utløste både en overveldende utferdstrang og en intens, livslang forelskelse i rock som uttrykk.

2. Det er umulig å forestille seg rocken og punken uten Iggy Pop. Hans risikofylte omgang med rocken som uttrykk, hans alt annet enn kalkulerte sjangeroverskridelser, hans banebrytende samarbeid med David Bowie, hans ikoniske utseende og sceneuttrykk har satt så mange spor i rocken at man kunne brukt resten av livet på å finne dem. Sveisen til Kurt Cobain, den permanente barisen til Anthony Kiedis, scenepersonligheten til Bob Hund-vokalist Thomas Öberg. Han har jo rockens mest gjenkjennelige utseende. Da jeg gikk til heisen en morgen på hotellet mitt i Austin, Texas for noen år siden, sto det en fyr med ryggen til og ventet. Han hadde halvlangt skittenblondt hår og var kun ikledd boksershorts og en flip-flop på den ene foten. Dæven, det ligner på Iggy Pop!, tenke jeg. Det var Iggy. Han skulle ut og sjekke temperaturen sa, han. Det morsomste med hele heisturen var å se ansiktene på folk etter hvert som vi plukket opp passasjerer nedover i etasjene.

3. «Raw Power» med Iggy & The Stooges var den første Iggy-platen jeg hørte, og den troner fortsatt øverst i hjertet mitt. Jeg finner stort sett noe jeg elsker på nesten alt han har gitt ut, ofte bortgjemt mellom mer forglemmelige låter. Men «Party» fra 1981, den klarer jeg meg fint uten.

Les: Se komplett liste over de Iggy har spilt konserter med

Nicke Andersson (musiker, Imperial State Electric, ex-Hellacopters, ex-Entombed)

 
1. Iggy er for meg fremfor alt frontfiguren i The Stooges. En av de absolutt største noensinne.

2. Alt! Han har skrevet (delvis) og sunget verdens beste rocklåt – «Search & Destroy» – som er fasiten for alt som er tøft. Ingen har overgått de tre og et halvt minuttene.

3. De tre Stooges-platene er best, selv om han har gjort en del bra etter det. Den dårligste må være en av 80-tallsplatene jeg ikke har hørt.

Tor Thomassen (musiker. Spiller i The Late Great, tidligere frontfigur i Vishnu)

 
1. Hadde selvsagt hørt en del av klassikerne allerede men husker godt at jeg fikk en brent CD (med coverart og alt) av en litt eldre bekjent i cirka 96–97. Det var «Naughty Little Doggie», ikke hans beste skive men jeg likte den godt. Hørte mye på låtene «Pussy Walk», «To Belong» og «Look Away». Veien var kort derfra til skiva «Lust For Life» med tittelsporet, kanonen «The Passenger» samt flere knallerter. Men det var ikke før jeg oppdaget skivene til bandet hans The Stooges, at jeg var helt solgt. De tre første platene «The Stooges/Fun House/ Raw Power» må være det råeste rock´n´roll hat trick noensinne.

Låten «Search And Destroy» er for meg det største kicket når det kommer til lyd ut av to høyttalere. Skulle mye til for at man IKKE fikk lyst å drikke 10 kjappe bayer, 8 fernet, 4 whisky samt et par bloody mary på halvspretten, etter at den hadde dundra ut av anlegget.

2. Iggy Pop og ikke minst The Stooges har betydd ufattelig mye, tror jeg. De har hatt stor innflytelse på de kommende generasjoners rock, punk, new wave, garageband osv. Både hvordan plateinnspillinger kan høres ut og hvordan et liveshow skal gjøres. Når det kommer til sceneopptreden har jo Iggy fortsatt en tilsynelatende udødelig energi og fremtoning.

3. Ah! Her er det mange å velge blant (på beste). «Kill City», «Raw Power», «Lust For Life», «The Idiot». Tror jeg må gå for mesterverket «Fun House». Det blir ikke mer rock›n’roll enn dette. Sexy, dirty, groovy og ikke minst farlig! Det høres ut som bandet er på en eneste lang tripp fra åpningssporet «Down On The Street» til de elleville kaskadene i avslutninga «L.A Blues». Her er ingenting planlagt og det er umulig å vite hva som lurer bak neste hjørne. Et intens gitarlick fra Ron Ashton, en sleazy sax-solo fra Steven Mackay, det sexy groovet fra Scott Asheton og Dave Alexander eller primalskrik fra sjefen sjøl.

Ja, kjenner du ingenting når du hører på dette albumet, da kan du bare ta første trikk til Sureby. Dårligste plate er verre. Tenkte å si «Blah Blah Blah», men når jeg hører på den er det jo noen kule låter her også!

Christer Falck (driver plateselskap og forlag. Musikknerd)

 
1. Jeg har alltid vært litt for femi for Iggy. Har alltid synes det har vært greit og drar platene fram en gang i året, minst, men har liksom aldri helt fått fot. Det er streit rock og mye energi uten overraskelser. Jeg liker det skakt og at jeg får bakoversveis minst en gang, og ikke sånn bakoversveis BARE fordi musikken er høy, men gjerne fordi den utfordrer med originale og spennende vendinger.

2. Iggy har gjort underverker for den streite rocken. Han har inspirert andre streite rockere til å gi ut enda bedre streite rockeplater.

3. Beste Iggy-skiva er «The Idiot» (1977) (evt. «Raw Power» (1973) om jeg får lov til å dra det i retning Stooges) og den jeg husker jeg fikk minst fot for i sin tid var «Beat em up» (2001). Håper vi fortsatt kan være venner etter dette?

Einar Engelstad (Apollon Platebar i Bergen, samt frilanser i BT)

 
1. Sett ham noen ganger. Imponerer hver gang. Men er ikke lenger så spent på hva han kommer med i dag sammenlignet med for 30 år siden.

2. Et bevis på at det går an å være kompromissløs og komme tilbake uansett hva som skjer. Og at det går an å se bra ut til tross for et hardt liv.

3. Best «Lust for Life» Dårligst. Mye ille i senere år, men «Party» er riktig fæl.

Jørgen Nordeng (musiker)

 
1. Altfor lite. Jeg er vokst opp med en far som a) Trekker alt tilbake til Stooges, så det har jeg fått inn med morsmelken. Det var alltid hovedargumentet på strømmen av generiske retrorockere på 90-tallet, og enda verre, 2000-tallet: «Æ har da faen Stooges heime». Stooges for faen.

2. Begynte som musikkanmelder på 80-tallet. Det var da jeg lærte om Iggy som soloartist, og det var ikke hans beste periode for å si det mildt. Jeg likte ikke Bowie heller, før jeg var rundt 30. Og så fikk jeg sett Stooges på Øya, det var insane.

2. Inni helvetes mye. Som frontfigur i Stooges, var han jo punkens Ozzy til deres Sabbath. Med Bowie-platene gjenoppfant han jo seg selv, og har endt opp som et av de største ikonene rocken har.

3. STOOGES. «Raw Power» er den jeg har hørt mest på, men jeg vil i ettertid si «Fun House». De revolusjonerte rocken for all tid, og som alle band av dette kaliberet har de mye å svare for. HORDER av forferdelige tregrepsrockere uten snev av samme attitude. Jeg ble introdusert til han som soloartist med «Blah Blah Blah» - rart jeg var skeptisk?

Kari Westergaard (innehaver av platesjappa Backbeat)

 
1. Jeg oppdaget Iggy gjennom Trainspotting-soundtracket midt på nittitallet. Siden da har jeg vært fan. Vi brukte “Lust for life” som soundtrack til en politijaktfilm vi lagde på videregående, hørte masse på Raw Power og drømte om å få oppleve en konsert med ham. I 2001 spilte Iggy på Bizarre Festival i Tyskland, og det var en skjellsettende opplevelse. The Stooges på Bukta var et av mitt livs høydepunkt, og jeg gleder meg som en unge til sommeren! Kanskje jeg får danse på scenen med ham? Det hadde vært kult!

2. Historisk sett er det svært få som har betydd mer. Kompromissløs, talentfull og konstant utfordrende har han inspirert alle generasjoner etter seg. Punk hadde ikke vært punk uten Iggy! Og som soloartist har han jo vist seg å ha popteft også. I tillegg til det rent musikalske har han levd et liv hvor virkeligheten i mange tilfeller overgår den villeste fantasi. Alle røverhistoriene er jo sanne, og Iggy er den personifiserte myteomspunne rockestjerne! Live har han også et unikt uttrykk. Mannen er jo halvt slange og gjør et uutslettelig inntrykk “in person”. Jeg tror aldri Iggy har hermet etter noen, og det er hovedgrunnen til den posisjonen han har fått som inspirasjonskilde, forbilde og skrekkeksempel.

3. Jeg er veldig fan av «Raw Power», og det er nok den skiva jeg har hørt desidert mest på. Tittelen forklarer alt: en intens opplevelse fra start til slutt, og uten et eneste svakt spor. Iggys karrieremessige bølgedaler har jeg brukt svært lite tid på, all den tid jeg heller kan velge å høre på en favorittskive. Jeg husker at «Avenue B» var en kjempeskuffelse når den kom. Jeg var I ferd med å bli stor fan av Iggy, forventningene var ganske store, og jeg skjønte absolutt ingenting av den. Klein, pretensiøs og skikkelig rar skive. Alle kan gå seg på en glipp, og det er selvsagt tilgitt for lenge siden!

Henry Johnsen (musiker, spiller i Tromsø-bandene The Northern Lies, The Considerate Lovers og Sinnerman)

 
1. Mitt første møte med Iggy Pop var faktisk gjennom filmen Trainspotting, i åpningssekvensen der Mark Renton og narkisvennene hans løper fra purken. Gikk en god stund etter det før jeg kom skikkelig inn i Iggy Pops verden, og da var det The Stooges som åpnet døra for alvor.

2. Rocken hadde ikke vært den samme uten Iggy, rett og slett. Det er nå 2016 og jeg sliter fortsatt med å komme på et album som låter mer rått og kompromissløst ut enn «Raw Power». Man skulle liksom trodd at et eller annet band kom til å overgå dem etter alle disse årene, men den gang ei. I tillegg er faktisk Iggy Pop også en av verdens beste vokalister, etter min mening. Han hyler og skriker seg igjennom «Fun House», men på album som «The Idiot» og «Blah Blah Blah» er han jo en også en sykt bra crooner.

3. Favorittalbumet for min del blir nok helt klart «Raw Power». For en knyttneve av en plate! Og hans dårligste album er «Preliminaires». Den semi-jazz greia der slo ikke an hos meg

Asbjørn Slettemark (frilanser, musikkjournalist)

 

1. Da jeg vokste opp med 80-talls rock og metal, dukket han først opp på radaren som han Dum Dum Boys hadde tatt bandnavn fra. Et par år senere ble Iggy Pop fast inventar i CD-spilleren da Slash og Duff spilte på Brick By Brick, omtrent samtidig som det dukket opp en «Search And Destroy»-cover på en Red Hot Chili Peppers CD-single. Siden den tid har jeg vel kjøpt det meste han har hatt fingrene i, og sett både ham og gjenforent Stooges live på diverse festivaler, fra Kalvøya i 1990 til en latterlig regntungt Sonisphere i Stockholm. Legendarisk frontfigur, rå vokalist, levende rockelegende. Vi må heller ikke glemme - helt uironisk! - det grovt oversette samarbeidet med Sum 41 fra 2009, «Little Know It All». Herlig låt.

2. Er det ikke skrevet bøker om det temaet? Iggy bygde broer mellom metal, punk og hardrock, lenge før sjangrene hadde blitt definert av båskåte musikkjournalister. Han har skrevet låter som er brukt i heroinmarinerte Trainspotting såvel som i Rugrats-filmene, og han har blitt covret av Slayer. Snakk om innflytelse! Han var og er også en ivrig forkjemper for barisen, det var viktig kamp å ta.

3. Å spørre meg om å velge mellom «Fun House» og «Raw Power» er som å be meg velge mellom Angus og Malcolm Young, og det vonde valget får du meg ikke til å ta. Jeg husker jeg mislikte «The Weirdness» da den ble sluppet, så med mindre den har godgjort seg med årene, er det den minst favoritteste platen.


Thomas Talseth (musikkjournalist VG)

 
1. For meg er han en artig birollefigur mer enn en hovedrolle, selv om Stooges-konserten i Bergen 2006 utfordret den oppfatningen.

2. Viktigere som ikon enn som kunstner, selv om hans kunstneriske høydepunkter er mange og vesentlige. Hva livsstil angår har han vært et uheldig valg av forbilde for mange wannabe-punks, uten at jeg gidder å klandre ham. Mange liker å pynte CV-en sin med Iggy, hvilket vel er det Josh Homme har gjort nå.

3. Iggys dårlige plater har vel fått nok juling, så la meg heller trekke fram at det er et problem ved en av hans mest hyllede: Jeg og saksofonen på «Fun House» vil aldri komme overens. Pop har dessuten et visst ansvar for David Bowies verste plate, «Tonight», et godt eksempel på at veldedighet kan resultere i kjip musikk. På plussiden vil jeg hylle «Kill City» – hvis saksofonkjør jeg er kompis med – som ble løftet fra kultobjekt til fullblods klassiker i 2010-utgaven. Men det er litt for eplekjekt å favorisere den, så jeg lander på «Raw Power» som best og mest innflytelsesrik.

Rolf Yngve Uggen (musiker, mannen med den drøyeste rock-CV-en i Norge. Spiller nå i Smoke Mohawk)

 
1. Jeg har nært og evig takknemlig forhold til Iggy Pop. Jeg ble hypnotisert av Stooges’ «Fun House» i de tidlige tenårene. Første møtet var da jeg kjøpte nettopp den på vinyl, fordi den hadde en sticker på hvor det sto «Punk» (se bildet)
 

2. Iggy har vært en utrolig viktig fugemasse i rocken. Han har sammen med Velvet Underground, Sex Pistols og The Ramones vært årsaken til at mange ungdom har begynt å spille i band. Han er bindeleddet mellom 60-talls garasje/punk til det som senere fikk merkelappen «punk».

3. Beste Album med Stooges: «Fun House». Beste Solo: «Soldier» og «Zombie Birdhouse». Dårligste: «Skull Ring».

Sven Ove Bakke (musikkjournalist og forfatter, frilanser for Dagbladet)

 
1. Personlig er det relativt avslappet, i betydningen at jeg aldri får meg til å hisse meg opp over en ny dårlig Iggy-skive. Han er samtidig en uangripelig institusjon i rocken, på samme måte som Lemmy og AC/DC – de klarer å holde på en slags Mount Rushmore-posisjon, det blir litt sekundært om de lager uinteressante eller dårlige plater eller var bedre live på ’97-turneen. Jeg hisser meg opp over en ny dårlig Springsteen-skive, men Iggy må gjerne lage sin neste plate med Kygo, vær så god, det er ham vel unt.

2. Grunnlaget for Iggys institusjonelle posisjon var Stooges-skivene og soloskivene fram til et stykke utpå 80-tallet – det siste er muligens ganske raust lagt på fra min side, det finnes dem som mener alt har vært mer eller mindre crap etter «Lust for Life» i 1977. Men da snakker vi bare musikken. Iggys persona er jo på mange måter et kunstverk, en installasjon, en eneste lang performance, hele hans kropp, energi, intensitet. Live er han en suveren seremonimester, han er selvironiker og punkcrooner med en fettforbrenning og et energisk oppsyn på grensa til det irriterende. Men han er også den perfekte karakter: Man har aldri helt visst hva som er iscenesettelse og hva som har vært naturlige følger av dop og dritt, Iggy-skikkelsen har vært både idiot og bråintellektuell på samme tid, og slik sett er hans posisjon og innflytelse enorm for alle artister og band med et snev av karakterbyggende virksomhet. Og så var Stooges virkelig et av de store, store bandene, og den John Cale-produserte debuten fra 1969 er klassiker med en av rockens største K-er.

3. Det aller dårligste var vel Stooges-comebacket fra 2007, i motsetning til Iggys soloskiver, så var den fornærmende dårlig. Men den ga oss sjansen til å se disse gutta – James Williamson og Asheton-brødrene – live, om ikke annet. Best? «The Stooges» og «Raw Power» med The Stooges, og så holder jeg en knapp på «The Idiot» foran «Lust For Life». I tillegg svak for «Candy», duetten med Kate Pierson fra B52’s på «Brick By Brick» og spiller gjerne hans versjon av «Wild One» (aka «Real Wild Child» når jeg DJ-er.

Bernt Erik Pedersen (Dagsavisen)

 
1. Kort og uironisk: Jeg elsker Iggy! I studentavisen Under Dusken tidlig på 90-tallet skapte vi spalten Rockistredaksjonen der vi opphøyde Iggy til en slags guddom. Folk lurte på om vi var ironiske. Det var vi altså ikke.

2. Iggy ER rocken

3. Dårligste? Det er så mange å velge mellom. Jeg liker å sitere Luke Haines, i selvbiografien sin skriver han om den ene gangen han møtte Iggy, og ble stum, mens han ropte inni seg: «Iggy! I´ve got all your albums! Even «Party!» (Jeg har faktisk ikke Party, den er jo så elendig, men dere skjønner hva jeg mener). Den beste plata til Iggy er «Raw Power».

Egil Hegerberg (musiker)

 
1. Jeg synes Iggy er en meget god liveartist. Sprek. Han har fin kropp.

2. Han har vært med på å lage plater innenfor sjangeren og dermed vært delaktig i rockens utvikling. Han har også spilt konserter. Han har også hatt perioder hvor han har vært litt sykelig, men så har han kommet seg igjen.

3. Jeg har ikke sett samlingen hans, men jeg antar den består av både gode og dårlige plater. Kan være at han har rotet bort en del av platene sine opp gjennom, men at han han nå har begynt å kjøpe opp igjen de beste på CD eller Blu-ray. Det blir bare tipping fra min side. Best? Noe Motown-greier, kanskje. Dårligst? Noe metallaktig punk fra tidlig 80-tall?