Musikkintervjuet

- Som å stige av en villfaren, gal hest

Det er fem år siden Navigators ga ut album nummer to. Siden har det vært stille rundt Trond Andreassen (45). Nå er han tilbake. Alene. Nesten iallfall.
TROND ANDREASSEN: Etter 20 år i diverse band er Mannen Med Stemmen klar for sitt første soloalbum. 
        
            (Foto: Christian Bloom)

TROND ANDREASSEN: Etter 20 år i diverse band er Mannen Med Stemmen klar for sitt første soloalbum.  Foto: Christian Bloom

– Fantastisk å ha deg tilbake, Trond! Da jeg snakket med deg for to år siden, sa du at du var ferdig med å lage musikk. Er solodebuten lyden av en gammel sirkushest som har fått ferten av sagmugg igjen?
– Hahaha! Ja, det kan du si. Ikke som artist, men som låtskriver igjen. Og jeg har vel egentlig drevet og skrevet låter hele tiden. Får sånne sykluser som ramler over meg en gang i halvåret, og når jeg kjeder meg tar jeg frem gitaren og skriver skisser til låter.

– Men, ærlig talt. Du, av alle, må jo også få lyst til å synge? Du skriver vel ikke primært låter for andre?
– Nei, erru gæren, har selvfølgelig lyst til å synge også. Og det faller seg naturlig at jeg synger til mine egne låter. Har jo alltid meg selv i tankene, når jeg skriver og videre skal presentere dem. Kan vel si at jeg på sett og vis har et behov for å synge, ja.

– Forbanna betryggende! Et spørsmål du nok kommer til å bli drita lei i ukene som kommer. Du har frontet tre engelskspråklige band, og nå går solo, på norsk. Hva var det som skjedde?
– Hehe. Ja, nei, altså, det var Christian Bloom som penslet meg over på den ideen, etter jeg hadde levert noen engelskspråklige låtskisser til ham og bedt ham flikke på dem. Så ble det bare sånn, der han mer eller mindre tok roret fullt ut.

– Jøss. Gir du ham frie tøyler til å skrive det du selv skal fremføre under ditt eget navn?
– Hehe, nei nei, men han har jo absolutt meg i tankene når han skriver tekster. Vi henger masse i lag, snakker og deler mye sammen, og han vet hvordan jeg tenker. Så kommer jeg med melodier og noen punchlines som han bygger videre på. Og vi går mange runder før vi er i mål også, så helt knirkefritt er det ikke.

– «Vi må være to for å tenne et bål», synger du i en av sangene. Selv om jeg er uenig i påstanden: Trenger du å jobbe sammen med noen, som du gjorde med Alex i Creambabes og Rico?
– Haha! Altså, det jeg synes er jævla befriende er å slippe det demokratiet som ofte regjerer innad i et band. Det er veldig deilig å jobbe som i denne runden, og det ga også mersmak. Nå ville jeg gjøre det sjæl, og du kan vel si at det på flere måter har vært en liten drøm å lage ei soloskive. Med dét sagt har det ikke vært helt uten motstand nå heller. Sånn blir det vel aldri.

– Men dette er ikke første gang du synger på norsk. Du og Alex Kloster-Jensen gjorde også en helt akustisk og ekstremt hudløs versjon av Jokkes «Nederlag», som jeg synes er noe av det aller beste du har spilt inn. Har du vært inne på dette med å synge på norsk siden den gang?
– Ja, det er ikke en fjern teori. Liker også den innspillinga godt, og du kan godt si at dette er noe jeg har tenkt på lenge, men så har det liksom aldri passet slik. Og når «Bloomen» pusha litt, var jeg således ikke vanskelig å overtale heller. Hans energi inn i dette har også vært veldig smittende, for han brenner skikkelig for det.

– Men selve tekstene, da? Jeg synes flere av dem er litt vanskelige å komme under huden på. Mange rare metaforer. Det høres likevel ikke ut som du har blitt noe særlig mer lystig til sinns siden sist.
– Hæhæ! Nei, det blir jo gjerne slik. Og det skal saktens sies at de låtskissene jeg kommer drassende med sjelden er veldig spekket med glade tanker og lystig humør. Og klart, det blir jo noen metaforer her og der, men jeg mener de siger inn og gir bra mening når du hører dem sammen med melodiene. Bare gi dem litt mer rom og tid. Det er jo hele tiden et samspill, dette, med tekst og melodi. Og jeg er, som du kanskje allerede har skjønt, veldig, veldig fornøyd og stolt av plata.

– Klart du er stolt! I låten «Jeg kommer ingen vei med deg» synger du «Jeg er kanskje en slitsom fyr/ Men jeg er i hvert fall ikke noe kjedelig/ I hvert fall ikke når ikke når jeg drikker/I hvert fall ikke når jeg er full». Faen, Trond, dette er teksten til «Ricochets - The Ghost of Our Love-Trond». Går det bra med deg for tiden?
– Hahahaha! Ja ja ja! Jeg er i fast jobb som kokk, det har jeg vært i mange år nå, og har masse styr å holde på med, med unger og slikt. Vanlige ting. Den bohemske og utsvevende delen av rocken er et litt tilbakelagt kapittel, for å si det sånn. Men det er jo ikke rent bokstavelige greier heller, det her.
– I så måte kommer jeg heller ikke til å turnere masse på denne plata. Men kanskje den neste, for det blir en neste. Liker å jobbe sånn som jeg gjør nå, og ser heller ikke bort fra at jeg kommer til å gjøre noe hard rock igjen. Man blir jo aldri ferdig med sånt heller.

– Godt! Og klart man ikke blir! Men jeg vil ikke forlate den linja der om at du i hvert fall ikke er kjedelig, for den liker jeg veldig godt. Har selv snakket mye med en god venn om akkurat det der, at så lenge det ikke er kjedelig er det i hvert fall noe å ta tak i.
– Hehe. Jo, jeg liker den selvsagt godt, jeg også. Det blir jo litt sånn klisjéfylt, men det ligger en slags dualisme i det der, at selv om det kan være mørkt og tungt, er det som regel også et lyspunkt du kan velge å ta tak i, som for eksempel at det ikke er kjedelig.

Nettopp! Og apropos antikjedelig: Jeg oppfattet aldri verken Creambabes, Ricochets eller Navigators som de rene garasjerockbandene mange påståelig hevdet dere var, men som band som levde totalt upåvirket av ny musikk. Samme synes jeg det høres ut på soloskiva di, som attpåtil er mer nedpå. Hører du bare på gammel musikk?
– Hehe, du det der er jeg altså veldig, veldig enig i. Og jeg hører jo mest på gammal musikk, og da går det i alt fra Mills Brothers fra 40-tallet, Kraftwerk, Erik Bye, jazz og masse klassisk musikk. Og jeg hører selvsagt også på punkrock, som Devil Dogs, Black Flag og sånn. Har aldri låst meg fast i noe.

Så bra! Vi må aldri glemme Devil Dogs!
– Nei, det må vi ikke. Digger at de bak all den harde rocken også har elemeneter av doo-wop og soul, at det ligger flere lag med referanser der.

– Amen. Det er cirka 20 år siden du sang i sørgelig forbigåtte Creambabes. 20 år, Trond. Er det fortærende å bli gammel?
– Haha! Ja, det er så lenge siden? Dæven. Men nei, det er heller som en eller annen forfatter sa det, at det er befriende å bli gammel. Det er som å stige av en villfaren, gal hest. Haha!