– Nytt album 16. september. Det er fire år siden sist. Hvordan er det å være tilbake med en ny fullengder?

– Det kjennes veldig bra. Bob Hund har gått gjennom ulike stadier. I det siste har vi solgt alle våre instrumenter for å sette oss selv på prøve. Det hjelper ikke bare å ha et band som er inspirert av Beatles, Velvet Underground eller Kraftwerk. Man må også gjøre det til et sosialt moment. I vårt tilfelle var det å låne instrumenter. Heldigvis var det et studio som sa at vi kunne komme til dem, låne det vi trengte, og langt om lenge så ledet det til det albumet vi kommer med nå.

– Men hvordan fikk dere bekreftelse på at folk vil høre på dere etter 25 år?

– Vi tok ideen med å låne instrumenter ut til konsertstedene hvor vi møtte unge og gamle som ville låne oss sine instrumenter. Jeg tror vi trengte den kontakten og bekreftelsen som band. Da hjelper det ikke å møte bakfull opp en plass og kreve at noen viser oss hotellrommet. Vi ville ikke ha det sånn, vi ville være venner med publikum fra starten av. De gangene vi har hatt størst problemer er når vi har vært på en peak og tjent store penger. Det var på en måte å søke nybegynnerflaks. Vi vil ha nybegynnerflaks livet ut.

– Dere startet tidligere enn både Kent og Håkan Hellström, som begge er store stadionband. Hellström har jo hatt tre Ullevi-konserter med 70.000 tilskuere hver gang. Når føler du dere var på topp?

– Kent har vært oppvarmingsband for Bob Hund flere ganger. Håkan Hellström møtte jeg første gang da han spilte i Broder Daniel og sto med luen i hånda da de fikk møte oss. Jeg har sett dem vokse opp og føler meg som en old man. Jeg er jo født på 60-tallet. Men det er bare å gratulere dem for hva de har fått til med bass, trommer og elgitar, og ikke minst at de synger på svensk. For min egen del tror jeg Bob Hund er større enn noensinne. Forskjellen er at vi ikke skriver musikk for massen, men for hva vi tror massen trenger.

– Det er ting du må forklare for meg. Hører svenskene på norsk musikk i den grad nordmenn hører på svensk musikk?

– Jeg tror svenskene startet med popmusikk tidligere enn nordmenn. Vi har hatt ABBA og er stolte av dem. Derfor har det vært litt hardere jobbing for å strebe etter akkurat det. Men jeg føler at når vi reiser rundt merker vi at over hele Norden er det et unikt engasjement for tiden. Men det skjer ikke i Sverige at noen sier «denne platen må du høre fordi den er norsk». Samtidig om du sier til en danske at dette er svensk, så vil de ikke høre på det. Det er en slags jantelov som gjelder, men jeg tror det er på vei bort.

Stor bildeserie: Se blinkskuddene fra alle konsertene på Rakettnatt (for abonnenter)

– Er det noen norske band eller artister du har lagt merke til, eller som du liker spesielt godt?

– Jeg har hørt på Röyksopp etter at de slo gjennom sammen med Robyn. Å slå seg sammen med en svensk artist er smart, men jeg kan ikke nevne 20 norske band som har forandret mitt liv. Jeg er ikke interessert i å høre på musikk når jeg kommer hjem. Da vil jeg skyte pil og bue eller ligge på gulvet å sove. Jeg har for mye musikk i mitt liv. Jeg er jo påkledd her. Det er mine arbeidsklær. Jeg er ikke den som lever rockn roll-livet med sene kvelder hver kveld. Da hadde jeg vært død og begravet, og gudstjenesten hadde vært over for lenge siden. Det gjelder å velge sine momenter. Det er ikke så mye sånn lengre, og jeg har inntrykk at artistene nå til dags drikker mer enn jeg gjør.

– Dere har også spilt musikk til stumfilm. Neste uke er det Stumfilmdagene på Verdensteatret her i Tromsø. Kunne dere tenkt dere å spille der?

– Veldig gjerne! Jeg er litt bitter for at vi ikke har blitt invitert dit tidligere! Vi har tidligere spilt musikk til stumfilmen «Man With the Movie Camera» fra 1929. Så vi legger herved inn en annonse på at vi vil gjøre den her i Tromsø under Stumfilmdagene! Når det gjelder popkultur – I fear no one! Nå er det din jobb å fikse oss den jobben. Du får 12,5 prosent av «hyren» vår!

– Supert! Vi fikser det! Men nå har det seg at dere tar en aller så liten pause etter deres to konserter på lørdag i Tromsø. Så er dere tilbake på veien 7. oktober. Det er også i Tromsø. Husker du hvor mange ganger dere har besøkt oss?

– Nå vil jeg ikke være noen turistambassadør, men jeg skjønner jo at dere er stolte av byen deres. Dette kunne like gjerne vært «the end of the world» siden det er så langt borte. Det virker som folk er proffe her. Jeg husker sist jeg var her. Da var det midnattssol og jeg fikk hilse på Roky Erickson.

– Dere har veldig mange norske turnédatoer fremover. Hvordan er statusen deres i Norge?

– Det er det ikke jeg som sjekker. Hva tror du?

– Jeg så dere for første gang under Buktafestivalen i 2009 og fikk for første gang live-energien deres inn. Vi opplever en helt ny generasjon av publikummere her i landsdelen, så det handler vel om å levere live, selv om man har blitt et 25 år gammelt band?

– Det tror jeg du har helt rett i. Men si meg, er det sant at dere har en plass som serverer øl fra klokken 09 om morgenen?

– Ja. Ølhallen!

– Hvorfor sitter vi her? Vis meg hvor det er!