Musikkintervjuet: Nicke Andersson fra Imperial State Electric

– Punken var viktigere enn KISS

I snart tredve år har han dominert den skandinaviske rockscenen, men Nicke Andersson (44) ser ingen grunn til å slappe av, og har fortsatt svært mange jern i ilden.
I TROMSØ: Nicke Andersson på scenen med Imperial State Electric under Buktafestivalen 2014. Foto: Marius Fiskum 

I TROMSØ: Nicke Andersson på scenen med Imperial State Electric under Buktafestivalen 2014. Foto: Marius Fiskum 

TROMSØ/STOCKHOLM: I forrige uke slapp den svenske musikeren, også kjent fra The Hellacopters og Entombed, nytt album med sitt «nye» band Imperial State Electric. «All Through the Night» er den femte fullengderen i rekken, siden debuten i 2010.
Feedback treffer en smørblid Andersson på telefon fra sitt hjem og studio en plass utenfor Sveriges hovedstad.

– Gratulerer med et flott nytt album! Hvordan klarer du å kombinere så høy kvalitet, med et så høyt utgivelsestempo?
– Takk! Jeg vet ikke helt. Kanskje det er fordi man begynner å bli gammel, at man føler at man bare må få skiten ut, hehe? Jeg synes egentlig ikke at det går så raskt. Hvor lenge gikk det mellom de første platene til The Clash, for eksempel? Et snaut år mellom hver, kanskje – noe som var helt vanlig på den tida.

Les også Egon anmeldelse av Imperial State Electrics nye skive: «Nickes utømmelige honningkrukke»

– Den lange ventetida mellom album tror jeg var noe som kom som følge av CD-en på 90-tallet. Folk skulle jo trykke inn 80 minutter med musikk på en plate, og så skulle plateselskapet melke skiva for alt den var verdt i årevis.
– Selv er jeg jo en fan av musikk, og da har jeg jo ikke lyst til å vente i evigheter på nye plater fra band jeg liker.

– Hvordan er det annerledes å spille med Imperial State Electric, sammenlignet med dine tidligere band The Hellacopters og Entombed?
– Å, det er stor forskjell. I Entombed var vi jo så unge, at den største forskjellen er at jeg har blitt eldre. Kanskje ikke så mye klokere, selv om jeg forhåpentlig har lært noe på veien, hehe. I Hellacopters var vel selve festen det viktigste, men musikken kom som nummer to.
– I Imperial er selve musikken det eneste fokuset – som selvfølgelig høres drittkjedelig og usexy ut, men stemmer. Det som er fint med dette bandet, er at vi ikke gikk ut på forhånd og forklarte hvordan det skulle låte, men har tatt ting mer som de kommer, som har gitt oss en viss frihet.

Les Helges dypdykk i Nickes omfangsrike katalog: «De 10 beste skivene fra rockens Mozart»

– Inspirasjonen fra The Beatles og KISS kommer enda tydeligere fram i Imperial sin musikk, enn dine tidligere band, synes jeg. Har du noen andre inspirasjons kilder, som kanskje er litt mer overraskende for lytterne?
– Det er bare KISS og Beatles! Nei da. Men jeg begynner egentlig å bli litt lei av det maset om at jeg liker KISS, selv om jeg nok har lagt opp til det selv. Jeg må vel takke KISS for at jeg i det hele tatt begynte å interessere meg for musikk som barn.
– Punken har egentlig vært mye viktigere for meg. Band som Sex Pistols og Ramones var jo dem som ga meg troen på at musikk var noe også jeg kunne holde på med. Og hvordan skal man unngå å være inspirert av Beatles? De har jo vært der hele tiden, og musikken deres taper seg jo overhodet ikke over tid. For tyve år siden syntes jeg kanskje det var litt teit å la seg inspirere av Beatles, men ikke nå.
– Jeg tenker at man blir inspirert av alt man lytter til, så det kan være så mangt. Hvis jeg oppdager en gammel soul-låt som jeg liker, kan det være et godt eksempel.
– Faen, hvor jeg «tjatar» i dag, haha! Jeg bruker ikke å bable så mye, unnskyld.

– Nei, dette er jo helt topp! På Imperials nye skive, har dere spilt inn den første reinspikka countrylåten i din karriere. Du har  beviselig taklet veldig mange forskjellige sjangre tidligere, så kunne du ha skrevet et helt countryalbum?
– Nei, det har jeg ikke tenkt på. Jeg kommer jo aldri til å bli noen Townes Van Zandt eller Gene Clark, men på «Break it Down» diskuterte vi litt, og bestemte oss kjøre på med pedal steel og full pakke.
– Countrymusikk har jeg alltid opplevd som litt «töntig», som nok er fordi jeg har sett den gjennom svenske briller. Faren min hadde jo en del av de countryplatene som var populære på hans tid, som jeg ikke hadde særlig sans for. Men han hadde jo også fem plater av Waylon Jennings, som jeg synes er veldig bra.
– Jeg har jo alltid likt Rolling Stones, som tok i bruk mye country – og veien derfra til The Byrds og Gram Parsons er jo ikke så lang, så det er nok countryrocken som i størst grad fanget min interesse. Av klassisk country, var det nok Kent i Sator sin anbefaling av George Jones som har gjort størst inntrykk. Det var jo noe av det beste jeg hadde hørt! Alle prater om Hank Williams, men jeg synes George Jones er bedre. Han synger bedre.

– Hvordan var gjenforeningen av Hellacopters i sommer?
– Det var gøy!

- Stemmer ryktene som sier at dere skal ta for dere «Payin` the Dues»-plata live neste år?
– Nei, men det blir nok noen konserter neste år. I ærlighetens navn: Det er litt for bra betalt til å si nei, hehe! Jeg har aldri hatt noe imot gjenforeninger, og så lenge folk unngår å skulle late som om de elsker hverandre, ser jeg ikke problemet. Hvis jeg får inn noen slanter som jeg kan bruke på Imperial, er jeg fornøyd. Men jeg tror resten av bandet er litt sure på meg, da de ønsker å spille litt oftere enn meg.

– Får vi noen gang høre noe mer fra dine andre band Death Breath og The Solution?
– Ja, vi startet på en ny Death Breath-plate for mange år siden, og selve musikken er klar, men vi mangler vokal og et par gitarsoloer. Jeg har hele tiden følelsen av å ha for lite tid, og nå som jeg har blitt pappa har jeg jo enda mindre tid, hehe.
– Solution kommer det nok ikke til å bli noe mer av, da det rett og slett blir for dyrt å gjøre det ordentlig – med Scott (Morgan) i USA og meg her i Sverige. Hadde han hatt sitt eget studio, som jeg har, så kanskje – men det har han jo ikke. Musikalsk sett kunne jeg tenkt meg å gjøre noe lignende, men det blir nok ikke med Scott.
[ ...]
– Unnskyld, min venn Dregen kom nettopp gående inn døra her. Jeg skal bare skjenke han en kopp kaffe.
[ ...]

(Dregen spilte i originalbesetningen til The Hellacopters, og var bandets gitarist på deres to første plater. Han er også den mest fremredende i det svenske rockbandet Backyard Babies og en skikkelig rock celebrity i Sverige, red.anm.)

– Du har en musikkarriere som strekker seg over nesten tredve år. Er det ett spesifikt album du er spesielt stolt av?
– Nei ... Jo, det er vel som regel den første plata man lager. Den første med både Entombed og Hellacopters var spesiell, selv om jeg ikke nødvendigvis mener at de er bedre enn de andre platene jeg har gjort. Første gang man går på posten og henter en plate man selv har laget, er en spesiell opplevelse.
– Eller, faen ... Det blir selvfølgelig aldri det samme som med førsteplata til Entombed. Jeg er særlig stolt av den med tanke på hvor unge vi var. Når kom den, igjen – på sommeren 1990? Ingen av oss hadde vel fylt atten da.

– Hva synes du om den nye musikkhverdagen, der streaming i stor grad har tatt over for det fysiske platesalget?
– Jeg tenker litt sånn – hva faen kan man egentlig gjøre med det? Man får være glad for de små oppturene, som at folk begynner å kjøpe litt mer vinyl enn tidligere. Å klage over tingenes tilstand, ser jeg ikke noe poeng i.

– Lytter du selv til musikk via streamingtjenester?
– Forrige uke betalte jeg mitt første Spotify-abonnement. Tidligere har jeg hatt en sånn gratisvariant, men all reklamen gjorde at jeg aldri har brukt det. Finner jeg en låt jeg liker, laster jeg den øyeblikkelig ned på iTunes, som jeg synes er en kjempebra tjeneste, da man bare betaler seks-syv spenn for en låt. Rent personlig blir det jo allikevel aldri en substitutt for vinyl, så jeg bruker å kjøpe ting jeg virkelig liker på vinyl også.

– Hva synes du om tilstanden til skandinavisk rock i dag? Du har jo vært midt oppi det i flere årtier.
– Helt ærlig, så er det litt vanskelig å holde seg à jour. Det var veldig annerledes da vi startet opp Hellacopters, og ble venner med band som Gluecifer og Turboneger. Men det kommer alltid til å finnes bra band! Jeg synes jo for øvrig at verdens beste band er Brut Boogaloo (norsk band fra Oslo, med medlemmer fra bl.a. Thulsa Doom og Skambankt, red.anm.)

– Er det bandet fortsatt aktivt?
– Ja, de spilte sammen med oss i Oslo tidligere i år, men det er jo kriminelt når så gode band bruker så lite tid på musikk som er så bra. Men de begynner vel også å bli gamle.

– Har du noen nye musikalske planer, annet enn de vi allerede har snakket om, eller rommer Imperial så mye forskjellig at du ikke trenger andre musikalske utløp?
– Nei, det føles bra som det er, og jeg liker jo uansett ikke så mye forskjellig musikk. Det spenner liksom fra Otis Redding til Slayer – jeg liker jo ikke synth og sånne greier, hehe.

– Til slutt: Har du en ny artist, eller ny plate å anbefale?
– Ja! J.D. McPherson og plata «Let the Good Times Roll». Jeg ble tipset om han, og etter å ha hørt en halv låt måtte jeg kjøpe plata. Mange vil nok kalle musikken hans veldig retro, og det er jo litt sånn gammel, tidstypisk R&B eller rock`n`roll – bare at det er like bra som de gamle greiene, som er utrolig sjelden. Man hører jo band som låter som Deep Purple, men det blir jo allikevel aldri like bra som Deep Purple, ikke sant? Det er vanskelig å gjøre slik musikk like bra som de gjorde før i tida.