Henry Johnsen hadde tidligere gitt ut plater med sine band The Considerate Lovers og The Northern Lies. Hans siste ambisjon som musiker, var å få gitt ut en soloplate under navnet Midnite Son. Hele innspillingen var i ferd med å gå i vasken på grunn av Henrys sviktende helse, men i siste liten fikk han hjelp til å realisere albumet.
Plata «Hotline» ble spilt inn i løpet av en intens firetimersøkt mandag 21. november. Ni dager senere døde Henry av uhelbredelig kreft i leveren. De håndplukkede musikerne på plata var hans venner. Torbjørn Andersen (bass), Isak Harbitz (trommer), Ottar Tøllefsen (orgel), Tom Harder Hansen (gitar), Ariel Joshua Sivertsen (tekniker/produsent) og John-Kristian Dalseth (fotograf) forteller her Feedback sine opplevelser av å spille inn plate sammen med en døende venn.
Les Egons minneord: Henry Johnsen (1983-2016)
Torbjørn: – Henry ringte meg en gang på våren, og spurte om jeg ville spille på soloplata hans. Ettersom det hadde vært lite aktivitet med vårt felles band The Considerate Lovers, ønsket han å lage denne plata.
– Den fysiske plata skal ankomme platebutikken Backbeat allerede denne uka, etter å ha fått førsteprioritet på trykkeriet. Jeg, som svært mange av dem som leser dette, har derfor ikke hørt plata. Er dette et rockalbum?Torbjørn: – Ja, det er det absolutt. Henry hadde alltid mange låter på lur. De låtene som ikke funket i The Considerate Lovers, dukket senere opp i The Northern Lies. Låtene på «Hotline» er en slags videreføring av musikken på den siste plata til The Considerate Lovers.Isak: – Vokalen hans er litt annerledes enn hva Henry har gjort tidligere.Torbjørn: – Det er sant. Det var tydelig at han hadde enda mer erfaring fra innspilling og låtskriving.
– Fortalte Henry på noe tidspunkt at dette ville være hans siste sjanse til å spille inn musikk?Torbjørn: – Henry sa aldri noe til meg, annet enn at han hadde lyst til å spille inn en soloskive – og jeg spurte aldri, heller. Vi kjente jo til helsesituasjonen hans, alle sammen, da vi begynte å øve på låtene i høst.Isak: – Nei, men vi var vel innforstått med at det var realiteten. Han hadde fortalt alle oss som spilte i band med han, om kreftdiagnosen.Ariel: – Jeg synes at tekstene bærer preg av situasjonen han var i. Kanskje det bare er meg, men jeg setter tekstene i kontekst med det siste året han hadde, når jeg lytter til låtene.Isak: – På øvingene var det aldri noe snakk om det (sykdommen, journ.anm.). Det var god stemning hele tida, fra de første øvingene i juli/august.Ottar: – Vi var jo ikke sikre på at dette var siste mulighet. Prosessen med å få plata trykket opp så raskt som overhodet mulig, var et forsøk på at Henry skulle få oppleve at den kom ut, og se det ferdige produktet.Ariel: – Men Henry fikk i alle fall hørt plata. Han var bevisst helt fram til den siste miksen av plata ble sendt av gårde, som var søndagen før han døde.
– Platetittelen «Hotline» bærer vel heller ikke noe preg av selvmedlidenhet, eller at dette var Henrys siste, musikalske kapittel. Dere måtte allikevel avlyse en planlagt innspilling, på grunn av hans helsesituasjon, ikke sant?Torbjørn: – Ja, det stemmer. På de siste øvingene før vi skulle i studio 18, 19. og 20. november, merket jeg at han var i dårlig form. Vi måtte avlyse.Isak: – Den 20. november slapp Henry nyheten at han var døende offentlig (via en status på Facebook, journ.anm.). Da tok Ariel initiativ, og ringte rundt for å få samlet til ny innspilling. Vi skulle vel egentlig bare spille inn kompet – var det ikke sånn det var?Ariel: – Da jeg leste den statusen til Henry på søndagen, etter å ha snakket med Ottar to dager tidligere, tenkte jeg at det var for jævlig at han ikke hadde fått spilt inn plata. Da Henry i tillegg nevnte at plata ikke ville bli spilt inn i den Facebook-statusen, ble det åpenbart hvor viktig denne plata var for han. Da ringte jeg Ottar, og spurte om bandet kunne låtene, og dermed ville spille inn kompet uten at Henry var i studio. Ottar bekreftet at bandet hadde låtene «inne».
– Hvilken stemning var det i studio?Isak: – Det var veldig skjerpet stemning. Vi var veldig fokuserte på at innspillinga måtte gå raskt, men jeg trodde at Henry bare skulle komme og spille litt gitar.Ariel: – Nei, Henry skulle ikke være i studio i det hele tatt.Isak: – Plutselig var bare Henry der, og så begynte vi å spille sammen. Det var egentlig helt sykt. Vi spilte inn 10 låter på tre timer, med to korte pauser innimellom.Torbjørn: – Grunnen til at jeg ringte Henry, var at jeg kun hadde snakket med Isak, og skulle dobbeltsjekke tidspunktet. Planen var egentlig at Henry skulle legge på vokalsporene senere, men det var tydelig for meg at Henry ville være med i studio. Så vi rigget opp, og gjorde alt klart, og så kjørte jeg og hentet han til studioet.Ariel: – Min tanke var at jeg skulle dra hjem til han, eller til sykehuset, og spille inn vokalen der. Jeg tenkte at han skulle få slippe å komme hit til studioet for å spille inn.Isak: – I begravelsen på fredag sa søstera til Henry, at det virket som om han hadde funnet en siste giv. Slik virket det også for meg, under innspillinga. Det er tungt å skulle synge ti låter på tre timer i studio; i det andre bandet mitt har vi brukt et år på å gjøre det samme.Ottar: – Jeg har aldri tidligere gått i studio og opplevd en vokalist som leverer ti låter på tre timer. At den vokalisten spilte inn gitar samtidig, og i tillegg skulle være en uke fra å avgå med døden på grunn av sykdom, er helt utrolig. Det er en prestasjon som er helt sinnssyk.Ariel: – De timene i studio er noe av det sterkeste og tøffeste jeg har opplevd. Henry klarte knapt å holde seg på beina, men ytret aldri et ord om at han var sliten eller syk. I løpet av innspillinga hadde jeg hundre prosent fokus på bandet, og ikke på Henry, da jeg var sikker på at vi uansett skulle ta vokal og gitar på nytt. Da vi var ferdige, spurte jeg Henry når han ville legge på vokal og gitar. - Da så han på meg med et lurt smil, og sa: «Æ trur vi e ferdig». Et par timer senere begynte jeg å mikse plata, og først da innså jeg hvor ufattelig bra Henry hadde levert. Ti låter uten en eneste feil på gitaren, i løpet av så kort tid! Jeg tror selv ikke de mest hardbarka studiomusikerne kan skryte på seg det. Etter innspillinga var Henry veldig aktiv og engasjert i mikseprosessen, og godkjente låtene etter hvert som jeg jobbet meg gjennom dem. I det hele tatt var disse tre timene i studio med Henry noe av det mest inspirerende, rørende og givende jeg har opplevd.
– Sa Henry noe om hvorfor han hadde valgt ut dere som sitter her, for å spille på plata? Var dere på en måte hans «All-Star Band»?Ottar: – Jeg tror Henry først og fremst plukket folk han hadde jobbet med tidligere.Isak: – Jeg ble helt sjokkert da han spurte meg. Jeg tenkte at han hadde spilt med mange trommiser som er bedre enn meg, ikke sant? Så jeg tror valget av oss er en sjangergreie. Plata er ganske så skranglete rock med mye reverb, så jeg tror han valgte folk som delte hans interesse for slik musikk.Torbjørn: – Henry hadde alltid en egen evne til å se potensial i folk, og få hva han trengte utav dem – rent musikalsk, i alle fall. Når Henry skulle lage en plate slik som dette, ville han ha med folk som kunne levere hva han var ute etter.Isak: – Det var i utgangspunktet meningen at Henry skulle spille gitarsoloene selv, men det ble Tom som gjorde det.Tom: – Da den opprinnelige studioinnspillingen måtte avlyses, pratet jeg litt med Henry om hvor alvorlig tilstanden hans var, før jeg avsluttet med noen velvalgte ord. Så fikk jeg en febrilsk telefon fra Ariel, som skal ha honnør for å ha tatt initiativet, på mandagen – og endte opp i studio. Henry ville at jeg skulle spille inn ekstra gitarer, og vi hadde en prat om det før han forlot studio. Jeg spilte gitar sammen med Henry og bandet i studio, men det ble rett og slett for emosjonelt til at alt kunne brukes. Jeg spilte inn resten to dager senere. Selve opplevelsen i studio, er noe jeg kommer til å huske resten av livet mitt. Det er vanskelig å sette ord på, men det var både fint og jævlig samtidig.
– Av den lille informasjonen jeg sitter på, virker det som om Henry også hadde en veldig klar plan for plata, visuelt sett.John-Kristian: – Han hadde en konkret og klar idé om hvordan plata skulle se ut. Han ville at jeg skulle ta coverbildet, og jeg svarte «selvfølgelig». Henry sa: «Jeg skal sitte i en stol, ha på meg en kul dress, og så skal det stå en rød telefon ved siden av». Jeg orket ikke å krangle med han, hehe. Vi tok alle bildene i løpet av en halvtime, og etterpå var han sliten. Jeg ba Henry ordne meg en skisse av planen hans, da han var veldig flink til å tegne Han ga meg en tegning, og coveret er nok veldig likt slik han selv ville ha det.Torbjørn: - I tillegg har Andreas (Johansen, journ.anm.) laget Midnite Son-logoen, og Sigurd (Ovesen, journ.anm.) stått for designet, fordi Henry ville bruke dem.
– Arbeidet med, og innspillinga av denne plata, må vel være et nokså spesielt minne for dere som har vært involverte?Ottar: – Henry uttrykte takknemlighet for jobben som ble gjort med plata, og dette ble også nevnt av hans slektninger i begravelsen. Men vi som sitter her er selvfølgelig svært takknemlige for å ha fått laget dette minnet sammen med Henry. Det er virkelig noe å ta meg seg – en sterk opplevelse.
John-Kristian: – Denne plata var veldig viktig for Henry, og det satt vanvittig langt inne for han å avlyse den avtalte innspillinga. Så at Ariel og de andre tok tak i, og gjennomførte dette, er noe som vil ha stor betydning for veldig mange folk. Både familie og venner av Henry.
