– Gratulerer med skive og platejubileum! Du er 48 nå, men det er altså hele 30 år siden du dro utenlands. Hva var det som fikk dere til å søke utenlands så tidlig, noe omtrent ingen andre i landet gjorde?

– Takk skal du ha! Ja, tenk. Det er bra lenge, det. I dag er jeg jo på et norsk selskap, og det var også noe jeg ville, det var viktig for meg. På åttitallet, derimot, var det jo alt helt annerledes. Det var jo bare Jahn Teigen og Åge Aleksandersen, og alt der nede i Oslo, og vi så jo fort at skulle vi nå ut og selge noen eksemplarer av platene våre, måtte vi ut og forbi Norges grenser, for det kom ikke til å være et stort nok publikum for oss i lille Norge.

– Vi var jo veldig ambisiøse, spesielt med Geir Jenssen i spissen, og vi mente oppriktig at vår musikk ikke var noe dårligere enn musikken til heltene våre, og slik er det jo gjerne, man er aldri så stor og genial som man er i begynnelsen, haha! Så vi begynte se bakpå platene til de vi digga, og søkte mot plateselskaper som hadde en stall som passet inn i den vifta vi selv flagret i.

LES OGSÅ: Musikk-Norge om Anneli: - Unik i Norge og internasjonalt

– I Norge da var jo få som skilte seg ut, kanskje med unntak av Depress, med Andrej Nebb, Jørn Christensen og Ola Snortheim. Men det var jo mer punk.

– Du har jo sunget en fantastisk duett med Jørn Christensen, «Balloon», da han spilte i Mercury Motors!

– Den, ja! Den hadde jeg helt glemt. Det var egentlig Lars Lillo som skulle synge den, haha! deLillos og Jørn og de var jo de første vi spilte demoene våre for, vi fortalte vi skulle til Brussel og greier, og de likte det! Jørn ville produsere oss, og de støttet og heiet på oss, som noen av de første. Nei, nå begynner jeg å mimre her.

– Det er helt topp! Selv nå ville det vært ganske vågalt å stikke utenlandsk så ung. Men Röyksopp har gjort det, Espen Lind har gjort det, Dagny gjør det. Er dette en Tromsø-greie?

– Nei, det vet jeg ikke. Men den gang hadde vi jo verdens kuleste platesjappe i Tromsø, så vi trengte ikke dra til Oslo for å kjøpe plater.

– Platebaren var fantastisk.

– Ja, Platebaren. Og der tok de inn de siste tolvtommerne og skivene med det nyeste fra England og USA. Det var jo på radio man søkte etter musikk, og hver tirsdags kveld fikk jeg pappa til å kjøre biltur, og så hørte vi på programmet til Harald Are Lund, så skrev jeg ned det jeg trodde Harald Are Lund sa, og så gikk jeg på Platebaren.

– Og jeg var jo så forelska i han Per Punk, han jobba jo på Platebaren, og når jeg kom med lappene mine og spurte etter plater med Decadance, eller en låt jeg trodde het «Awful You», ble jeg korrigert til Dead Can Dance og «All For You» med The Kissing Pink, haha! Man hadde ikke før hørt det på radio, så fant man musikken i Tromsø.

– Dette er jo helt nydelig. Var verden nær Tromsø pga. platesjappa?– Ja, det kan du si. Men min viktigste skole var min storebror, altså han Per Arne, han hadde jo byens kuleste platesamling, og han og John Strøm og Frank Jensen og de kule folkan satt og hørte på plater i kjellerleiligheten vår, og da ble jeg eksponert for Depeche Mode, Cabaret Voltaire, Joy Division, OMD, Fad Gadget og alle de greiene.

– Du var jo på sett og vis heldig. Enn nå, da? Nå er det Tvibit, nye lokaler og greier.

– Ja, det er jo helt fantastisk. De er så bortskjemt nå de kidsan, de vet ikke hvor bra de har det, og det lukter ikke mugg og sneiper, øl og hasj der de er.

– Er det bra eller dårlig?

– Det er selvsagt bra. Men vi ble nok forma av hvordan det var da. Da var man mer tydelig i hvordan man kledde seg og image og sånn, mens nå er det bare masse vanlige kids, som gjør masse forskjellig, fra musikk til foto.

– Som er mindre lukka?

– Ja, og de har tilgang til hele verden fra PC-en sin. Og de slipper å bruke masse penger på en dyr synth, et speilreflekskamera osv.

– Men fra å stå der til plutselig være i Belgia. Hvilken rakettmotor var det dere hadde i hodet?

– Rakettmotoren var i og for seg Geir (Jenssen, red.anm). Han hadde det travelt, han var jo et par og tyve år, stakkar, men jeg var 15 og knapt tørr bak øran. Et halvt år før hadde jeg jo lyst til å sende et pianoopptak til Dyrhaug. Haha!

– Men jeg hadde et band før Bel Canto, vi spilte i et øvingslokale i ei hytte i skogen på Tomasjord. Jeg hadde skrevet en låt som het «Oyster», men da vi skulle fremføre den på Brygga, jeg var driiiitnervøs, ble det noe surr med synthen, jeg sang førsteverset altfor fort, og da rytmen begynte på andreverset, gikk det aaaaltfor sakte, vi hadde jo øvd for lite.

– Au!

– Men etter jeg hadde sunget «Oyster», følte jeg likevel at det var noe utrolig stort som hadde skjedd, selv om jeg gråt og var kjempesint. Jeg husker Trond Mikalsen bare sendte meg et rart blikk, og det er jo litt artig, siden han senere endte med å kjøre lyd i mange år for Bel Canto.

– Så du digga det litt også?

– Ja, jeg gjorde det! Og etter det kom han Nils bort til meg med en demo og ville jeg skulle synge på den, og det var «Upland», som er på den første skiva vår. Og han hadde en DX7, som var den kuleste synthen, og da var det bare «Æ blir med!».

– Nydelig!

– Ja, men da skjønte jeg jo at, faen, dæm har ambisjona! Og så hadde jeg audition for Nils og Geir, der jeg måtte lage melodi til «Blank Sheets», så da var jeg allerede hyra inn. Og da jeg kom hjem til broder’n, var han veldig gira. «Det é jævla viktig at du får den her jobben!», også lagde jeg den melodien, og troppa deretter opp på et sånt trangt gutterom.

– Der sto det ei sånn stor stålampe, men jeg visste egentlig ganske kjapt at jeg hadde fått jobben, for Geir sa bare stille, da jeg var ferdig, og uten å se på meg, at «Okey, Det é jævlig trangt her inne, æ trur vi kaste ut den stålampa, ellers får vi ikkje ordentlig plass tell ho Anneli».

– Og etter det jobba vi hver dag, på gutterommet i Anton Jacobsens vei i Tromsdalen, på de låtene de hadde lagd. La på melodier og sånn, også spilte vi dem inn live på stereoanlegget til Nils.

– Fantastisk. Men du hadde en mentor i broren din, og faren kjørte deg rundt og hørte på radio. Hvor viktig har det vært å ha støtte fra familien din?

– Det har vært essensielt. Begrepet sang og musikk har alltid vært viktig i familien. Mamma hadde vært solist i kor, og pappa var jo også musiker, hadde spilt piano siden han var 4 år, og da han var tenåring hadde han allerede en egen konsertagent. Så jeg hadde full støtte hele veien, og da jeg dro til utlandet, var det full backing hele veien. Mamma hørte jo på masse ny musikk, og digga alt fra Dead Can Dance til Bruce Springsteen, Elton John og AC/DC.

– Wow!

– Men musikk har alltid vært viktig. Broder’n spilte i kjelleren, mamma sang og pappa var også kirkeorganist, men i likhet med meg kunne han ikke noter, så han måtte lære seg alt utenat. Pappa var jo tysk, og jeg tror nok det å la meg dra til utlandet hadde litt med dét å gjøre, selv om han nok hadde foretrukket at vi skrev kontrakt med et tysk selskap.

– Det var nok likevel tøft å la meg dra, for det var jo ikke mobiltelefon og sånn, men de støtta meg hundre prosent, og det var fryktelig viktig. Så grunnen til at jeg er musiker i dag, har nok mye med familien min å gjøre, men ikke alt.

– Hva annet?

– Noe av det viktigste var at jeg hadde tid. For da jeg kom hjem fra skolen hadde jeg to timer for meg selv før mamma kom hjem, og jeg hadde ikke Facebook, jeg hadde ikke Instagram, jeg hadde ikke internett og det var ingenting på TV. Så jeg satt og spilte piano og sang. Skjønner du?

– Så bra at du sier dette.

– Ja, ikke sant? Den alenetida der ble superviktig for meg. Det var nesten så jeg ble sur da mamma kom hjem og begynte å lage middag. Det var ikke noe jævla SFO. Og det var den tilmålte tiden der, den disiplinen og den alenetida der som gjorde at jeg fant noe som var mitt. Og derfor synes jeg det er jævlig skummelt slik det er i dag. Hadde jeg vært 12 år nå, ville jeg ikke blitt musiker. Jeg hadde bare sittet og stirret i en skjerm. Det der er kjempefarlig. Ser det jo på ungene mine også.

– Med en gang du legger ut noe på Insta eller hvor det er, blir du målt og sammenlignet med andre. Du får ikke denne følelsen av å være unik, du får ikke modna ditt eget uttrykk, også ser du på nettet at det er mange andre som er mye flinkere enn deg, gjerne noen som er yngre enn deg også, og da drepes fort motet. Og det gjelder like mye for foto som musikk eller andre kreative uttrykk.

– Vi var jo hellig overbevist om at vi var utrolig unike. Vi fulgte med på det som skjedde i utlandet og sånn, men vi visste jo ikke om alle de andre bandene som drev og boblet under overflata. Vi trengte ikke bekymre oss. Vi fikk være i fred, og vi slapp å tenke på likes og alt det der. Jeg synes det er jævla viktig at unger får alenetid og kjeder seg litt, i hvert fall én time hver dag. Jeg var heller ikke noe spesielt flink til å synge, men jeg slapp det maset der.

– Det høres rart ut. Men synes du ikke anerkjennelse er viktig?

– Jeg driter i anerkjennelse. Altså, jeg vil at kollegene mine skal anerkjenne den jobben jeg gjør, men som musiker er jeg mer opptatt av å være tilfreds med det jeg gjør, og å vite at jeg turte å utfordre meg selv og komme meg ut av komfortsonen. Det har gjort at jeg har lært mye om meg selv.

– For du har jo ikke bare drevet med musikk?

– Nei, ikke minst på teateret har jeg lært mye om meg selv. Blant annet mye om selvsensur, og ta bort det som er overflødig. Der kan de plutselig fjerne en lang monolog jeg har øvd på i tre uker. Og det der har vært veldig lærerikt. Og det der er regissørene veldig gode på, å fjerne daukjøtt og riste litt i deg når du blir for komfortabel med det du gjør. Og dette kjenner jeg at jeg har fått mye igjen for som komponist. Når jeg begynner å briljere for mye, og bli litt for glad i meg selv, så bremser jeg litt.

– Har du vært for høy på deg selv?

– Nja, tidlig i Bel Canto ble vi nok veldig fort fornøyd, men det var jo jævla dyrt å være i studio, det kostet 7000 kroner i timen, og derfor spilte vi inn også om natta og styrte på. Og det hører jeg jo nå i ettertid, at stemmen er nesten ødelagt. Derfor synes jeg at demoene våre egentlig alltid har vært bedre, for de er spilt inn under mer avslappede forhold. Problemet er at tekstene ikke er ferdige, så de kan aldri brukes.

– Men har det å jobbe med så utrolig mye flinke folk vært bra for deg, for å holde deg litt nede og strekke seg opp mot andre?

– Jajaja. Jeg har jo vært sinnssykt bortskjemt, som har fått lov å være «top liner», hvis man kan kalle det noe slikt, på lydbildene til Geir, Nils og senere Röyksopp. Altså, hvordan havna jeg der? Det er jo helt vanvittig!

– Det kan muligens også ha noe å gjøre med at du er flink.

– Nja men det var jo ikke så utrolig mange andre sangere de hadde å velge mellom i Tromsø da. Det var meg, liksom. Og jeg var nok flink, men skulle absolutt gjerne hatt en vokalcoach i de tidlige årene, eller en produsent som hadde plukket litt mer på det vi drev med. Sånn sett hadde det kanskje vært bedre om vi hadde spilt inn skivene i England, der de er litt strengere.

– Det husker jeg da jeg var i studio med Jah Wobble og den crazy gjengen der. For da ble man presset til å gjøre det bedre og bedre. «That’s amazing Anneli, but you can do it even better!». Og dét synes jeg bare var kult. Så jeg tror nok mange norske artister kunne trengt vokalcoach. Og det husker jeg at Per Eirik ville, at jeg skulle ta sangtimer før «Shimmering Warm and Bright»-skiva, og da ble jeg litt snurt. Ska Æ det, liksom? Haha!

– Haha! Så modig av ham!

– Ja, men det var jo for at jeg sang jævlig surt live.

– Hæ? Du? Du er jo kjent for det motsatte? Som har turnert med a-ha og Röyksopp?

– Jeg var jo ikke skolert! Jeg slet med å holde tonene både live og på studio, og hvis du hører på andreskiva vår «Birds of Passage», hører du at jeg ligger neste en tone under på refrengene. Men det var jo klokken 5 om morran. Jeg klarer ikke høre på den plata nå.

– Du snakker om folk som har betydd mye. Per Eirik Johansen? Hvor mye betød det, å ha et slik fyrverkeri i ryggen

– Han redda jo både min og Bel Cantos karriere. Han var forresten også på den første konserten jeg hadde. Han var alltid veldig opptatt av hvordan det gikk med oss og brydde seg. Selv om det hadde vært en del uenigheter, og vi ville litt forskjellige veier, var det et hardt slag at Geir slutta, for over natta var vi en duo. Jeg gråt og var helt knust. Det var jo en skilsmisse!

– Men da var jeg blakk i Oslo, og Per Eirik spotta meg på en bar, der jeg satt sammen med noen venninner, uten øl. «Anneli, sett du hær uten øl? Ka é dét førr nåkka?», sa han. Og så ga han meg en hundrings. Og det var jo tre øl den gang! Så spurte han hvordan det gikk med meg og Nils, fikk et mumlete svar, og sa så at han ville bli manageren vår. Neste formiddag hadde vi møte med ham på Bristol. Jeg tror aldri jeg har betalt ham den hundringsen tilbake, forresten.

– Den tror jeg du fikk.

– Joa, men tidspunktet var så viktig. Geir hadde jo på mange måter vært drivkraften og motoren, og den visjonære i bandet, men likte egentlig ikke å spille live eller gjøre intervjuer, og ville ikke ha strengeinstrumenter i soundet, mens vi andre to var mer utadvendte, og hadde ikke så mye regler. Men vi manglet helt visjonene, bortsett fra det musikalske.

– Og da Per Eirik kom på banen, ramlet alt på plass. Han ordnet øvingslokale, han booka studio, han fikk oss til å spille inn demoer, han kontaktet plateselskapene osv. Og det var dette som ble «Shimmering Warm and Bright». Per Eirik var så viktig. Han fulgte med på alle turneene og så omtrent alt av konserter. Jeg kunne ikke fått takket ham nok.

– For et eventyr. Noe du er spesielt stolt av, etter 30 år i bransjen?– Det må nesten være «Shimmering Warm and Bright», for det var den første skiva der jeg følte at vi hadde funnet et sound, kommet oss videre, og klarte oss som duo, med Per Eirik på laget. Så den er på mange måter en milepæl i min karriere. Jeg fikk endelig lov å være Anneli.

– Men det aller største jeg har opplevd som musiker, var da vi var i London og spilte inn låta «Bombay» med Jah Wobble som produsent og på bass. Jeg gråt etterpå, for jeg tenkte hvor annerledes alt kunne ha vært om han hadde produsert alt. Ikke minst coacha han meg på vokal. Jeg har aldri sittet og digga min egen musikk, men akkurat der gjorde jeg det.

– Er også veldig stolt av det arbeidet jeg har lagt ned med Röyksopp. Livemessig er det jo de to første turneene med a-ha. Å synge «Stay on These Roads» i duettversjon foran 20 000 tyskere er ganske sterkt.

– Herregud. Så drøyt. Noe du skulle ønske du ikke hadde gjort, da?

– Den gangen jeg var med i «Beat for beat». Jeg gikk i ei felle. Helvete, det skulle jeg aldri ha gjort. Jeg var sur på TV-en i hvert fall et år etterpå. Haha!