Bandets Senja-bosatte vokalist, gitarist og låtskriver er gira foran fredagens releasekonsert på Driv, hvor Sunshine Reverberation skal feire sin selvtitulerte debutplate med en konsert i utradisjonelt format.

– Vi tar over hovedscenen, men stenger selve scenen og galleriet, og spiller blant publikum midt på gulvet. I tillegg har vi leid inn Nicolas Horne, som VJ og lyskunstner. Hans skal kle hele rommet i psykedeliske effekter – og alt dette tror jeg vil gjøre konserten mer gøy for publikum, sier Djupnes.

– Gratulerer med en strålende debutplate! Hvordan vil du selv beskrive albumet, for dem som ikke har hørt det?– Vi lager den musikken vi selv ønsker å lytte til. Det er litt garasjerock, litt krautrock-aktige greier, litt psykedelia. Noen låter er sinte, andre oppgitte, men vi har aldri tenkt mye på sjanger, eller å være del av en «greie». Når jeg skriver låter, følger jeg bare impulsene. Hvis Erik (Sigurd Pettersen, gitarist – journ.anm.) kommer med en låt som føles litt «på siden» av hva vi holder på med, så prøver vi den allikevel ut, fordi jeg ønsker at vi skal stå fritt. Jeg vil ikke låse musikken vår fast på en måte som gjør at medlemmene føler behov for å starte masse sideprosjekter, om de skriver en låt som er litt annerledes. Slikt er bare tøvete.

– Du startet vel bandet som et solo-soveromsprosjekt kalt Dead Energy?– De første demoene spilte jeg inn alene, parallelt med at jeg drev og jammet litt sammen med Jon (Dalbakk, bass – journ.anm.) og en trommis som nå bor i Sverige, fordi det ikke var noen band i Tromsø som spilte akkurat den musikken jeg hadde lyst til å lage. Erik var også med av og til, men var på denne tida opptatt med å spille inn plate som trommis for Taakeferd. Da var det bare å starte et eget band, men da måtte vi jo ha noen låter å spille, hehe – som var grunnen til at jeg spilte inn en del låter alene.

– Skjønner! Og disse låtene likte tydeligvis resten av gjengen?

– Erik og jeg hadde på dette tidspunktet allerede truffet hverandre på byen i et par år, og snakket om å starte et band sammen. Når det gjelder musikksmak og meninger, har vi mye felles – selv om han alltid er ærlig, og en veldig fin fyr å henge med.

SOLSKINNSBARN: Fra venstre: Roger Tunheim Jakobsen, Jon Dalbakk, Karl-Erik Djupnes og Erik Sigurd Pettersen.

– EP-en som var vår første innspilling som fullt band, ble spilt inn i løpet av ei helg i et gammelt grendehus i min hjembygd, sør for Rossfjord. Bygdelaget var greie med oss, lot oss være i fred, og vi betalte nesten ingenting for å okkupere huset. Jeg vil ikke si at vi hadde noen stor plan, og ingen av oss kunne noen ting om å spille inn musikk, selv om jeg hadde en veldig bestemt idé om hvordan bandet burde låte på tape. Så vi har lært oss selv hvordan man spiller inn – uten noen tekniker, eller slikt. Jeg bruker bare ørene.

– Hvorfor er det et poeng å spille inn musikken alene, uten mer eller mindre profesjonell hjelp?– Det er for å ha full kontroll over lyden. Jeg er veldig bestemt på hvordan Sunshine Reverberation skal låte. Jeg vil ikke ha noen andre til å pynte på sluttproduktet, slik at vi ikke kan stå inne for det. Men vi blir sikkert å jobbe med en tekniker en dag, for å forenkle arbeidsflyten. Det er mye jobb for meg, å være tekniker samtidig som jeg spiller selve musikken.

– Er albumet spilt inn på samme vis som EP-en? Jeg synes nemlig plata låter mye bedre.– Ja, men det er nok fordi vi har brukt bedre mikrofoner, og har veldig mye større kunnskaper om plateinnspilling i praksis. Den første EP-en mastret jeg selv, mens albumet er mastret av Emil Bekkevold. Ifølge Emil var lyden på innspillinga så sprengt og komprimert, at han ikke kunne gjøre fryktelig mye forskjell med mastringa, hehe. Jeg vil ha den stygge lyden, og det er betryggende at musikken ikke kan mastres fram til moderne pop-lyd.

– Du var selv temmelig voksen, da du begynte å sysle med musikk. Eller?– Nei, jeg kjøpte slagverk som 14-åring, selv om det aldri ble noe seriøst med det. Jeg følte at jeg ikke var god nok til å spille i et band. Men jeg har alltid vært musikknerd, og alltid spilt gitar – selv om dørstokkmila fram til låtskriving og eget band, var lang.

– Så Sunshine Reverberation er faktisk det første bandet du har spilt i?– Ja, på en måte. Jeg trengte noen år, før jeg klarte å lage musikk som jeg kunne stå inne for, hehe. Det var en lang modningsprosess.

– Har dere noen ambisjoner, og/eller fastlagte planer med dette bandet? – Neste uke skal vi spille rundt omkring på Østlandet, og så gjør vi Buktafestivalen til sommeren. Men vi skal også spille inn en plate til i år, som er bortimot ferdigskrevet, og gir den ut så snart den er ferdig. Vi har ikke ambisjoner om å bli store, kjente, eller listet på P3 – men det er flott om andre som elsker musikk liker musikken vår. Det er allikevel ikke avgjørende for om Sunshine Reverberation kommer til å fortsette med hva vi gjør. Hvis vi gir ut 10 album, men ikke blir «oppdaget» før om 20 år, vil dét også være kult.

– Til slutt, vårt faste spørsmål: Hvilke tre band, artister eller album har vært spesielt viktige for deg?– «Tago Mago» av Can, «White Light/White Heat» av Velvet Underground, og «Black Foliage» av Olivia Tremor Control. Og «Fun House» av The Stooges! Den er så rar og rå og ballesparkende – alt på en gang. Alle disse, er plater jeg har vokst opp med, og ikke nødvendigvis album som har inspirert Sunshine Reverberation-plata. Men dette er musikken som alltid ligger i bakhodet mitt.