– Gratulerer med ny skive! Det er 11 år siden oppstarten. Har det gått slik du trodde?– Jeg hadde vel ikke noe spesielt bilde av hva dette skulle bli. Jeg skulle starte et nytt band, lage rock’n’roll-låter og fortsette å spille musikk, og dette har vi jo i og for seg gjort. Det er jo ikke sånn at man går rundt og tenker at nå skal man lage en stor hit. Å spille rock er å være i et musikalsk univers som er blottlagt for den type ambisjoner.

– Ville du ikke hatt en hit?– Erru gæren! Klart jeg ville! Det gunstigste man kunne fått er en hit, men hvis det er dét du primært sikter mot, og du prøver å tilpasse musikken hvor dette er hovedfokus, er nok veien til skuffelse ganske kort, og da blir det lett å føle seg mislykket.– Forventningene mine var ikke så veldig høye til hvor stort bandet skulle bli eller hvor lenge vi kom til å holde på. Det som derimot kom litt hardt i fleisen på meg i starten, var en holdning fra enkelte hold, som var såpass krass og negativ at man skulle tro det var likskjending man dreiv med og ikke musikk. –Jeg starta jo Bloodlights med helt rene motiver, nemlig fordi jeg elsker rock, og synes det er dritkult å lage låter og spille konserter. Gluecifer ble vel kanskje en liten curse sånn sett, at man alltid skulle bli sammenligna med et annet band, som jo tross alt hadde en annen besetning og en annen vokalist.

– Ser den. Hvordan er det å spille rock i Norge i 2017, da? Går det an å leve av det?– For min del går det ikke an. Det er noen ytterst få sjeler der ute som lever av rocken her i landet, og jeg vet hva de fleste av dem tjener, så det er trange kår. Man bør nok ha en biinntekt i tillegg, ja, noe også jeg har funnet ut

– Bransjen, da? Den er jo endevendt siden du var med å starte Gluecifer i 1995.– Ja og nei. 1995 er egentlig en ekstremt relevant sammenligning. Da vi startet opp Gluecifer, trodde vi aldri at vi skulle få en anmeldelse i ei eneste seriøs avis her i landet. Vi var vant og dus med at den virkelige verden dreit i oss, og vi dreit i den, og gjorde heller bare vår greie, som vi digga selv. Det føles litt slik nå også.

– Men hvordan kommer man inn da? Er det sånn som før, at radiostasjonene sier de skal spille låtene hvis de blir hits, som er en umulighet?– Haha, nettopp! Det er fortsatt slik. Selskapet sier at de skal satse skikkelig på skiva hvis man får booket seg en fet turné, mens bookingsbyråene sier at de skal booke en fet turné hvis selskapet satser skikkelig på skiva. Men det nytter jo ikke å sutre heller, og dette er jo noe vi liker, så da bare fortsetter man.

– Da Gluecifer startet opp, hadde jeg inntrykk av at dere var lite interessert i hva som skjedde hjemme på berget, bortsett fra Oslo og tre, fire byer i Norge. Har følelsen av at det er likedan nå, eller?– Det er jo det! Rock er og blir en subkultur, og det var jo slik man tenkte helt tilbake i dagene med Blitz, og turneene nedover kontinentet. Jo flere mennesker det er på et sted, jo større er muligheten for å møte på likesinnede i en subkultur, som rock fortsatt på sett og vis er.– Jeg snakker ikke om at det skal komme store masser og ville horder av fans, men det er klart, sjansen for at mange digger det du gjør er mindre om man drar til en liten drittby på 10 000 mennesker i Norge, og en liten drittby i Tyskland på 130 000 mennesker.

Les også intervju med Frithjof «Biff Malibu» Jacobsen:

«Brakk beinet for rocken»

– Gluecifer ga ut fem skiver, du har snart nådd igjen gamlebandet ditt, du er tilbake på Sony i Norge, og ringen er i så måte sluttet. Den gang lå dere på 2.-plassen på VG-lista og spilte på de største festivalene og klubbene.

– Jeg ser jo kontrasten i det du sier, men det som er felles er at jeg uansett aldri har vært helt fornøyd. Hele mitt liv har jeg alltid blitt spurt om hvorfor jeg gidder å gjøre det jeg gjør, uavhengig av kommersielt nivå på det jeg har drevet med. Foreldrene mine prøvde å bestikke meg for å ta utdannelse, og jeg har alltid blitt advart mot at greiene ikke kommer til å funke. – I mitt DNA ligger det derfor en slags motgang i jobben uansett, og det bruker jeg heller som en drivkraft. Jeg synes man skal drite i slikt, og bare peise på med det man liker, så får man heller ta seg en bijobb, om det behøves.

– Det er jo masse gæmliser i rocken i dag, verdens største rockband er jo gæmliser så det ljomer etter, men på et eller annet mystisk vis tror jeg rocken holder deg ung. Derfor klarer jeg heller aldri å sette noe punktum, for når det går en stund etter skive og turné, har jeg alltid lyst på en runde til. – Det er dette som driver meg. Men det må jo ikke bli krampaktig heller, sånn at man vaser rundt på scenen med gåstol, og sminker seg som ei gammal heks. Men jeg liker tanken på å puste i takt med min egen utvikling, kan du si.

– Apropos, du turnerte nettopp som gitarist i bandet til Marky Ramone. Han er snart 65. Hvordan var det?

– Det var så klart dritkult å bli spurt om å være med ut å spille Ramones-klassikere med en ekte Ramone, og det tar jeg med meg videre. Noen av festivalene vi gjorde var absolutt klype-seg-i-armen-materiale, når jeg stod der foran tusenvis av mennesker og spilte personlige favoritter som «KKK» og «Pet Cemetery». – Han var dessuten en bra trommis, men er en mann helt uten noen interesser. Ikke mat, ikke kultur, ikke engang musikk. Der i gården er det null lidenskap, og det er vanskelig å en selv for seg slik som gammal. Kun i små glimt fikk jeg kontakt med mennesket bak der, at det er et hjerte i den gamle kroppen som slår. Men det var gøy, og manageren hans driver nå og hjelper Bloodlights, så det kom jo flere bra ting ut av det der.

– Har det vært vanskelig å erkjenne at du måtte klatre ned et hakk? Gjøre alt selv og ha en «ordentlig jobb» på si?

– Det tunge knyttneveslaget, hvis vi kan kalle det dét, var at man etter 13, 14 år, der man hadde levd utelukkende av musikken, måtte ta inn over seg at det ikke lenger ble mulig på bruke like mye tid på musikk. Pengene rant mer ut enn inn, og jeg skjønte jeg måtte ha flere bein å stå på. Og klart, det lå selvsagt en følelse av nederlag her. Men det gikk fort over, og nå er det bare gøy igjen.

– I starten var det en fordel å ha Gluecifer som fersk referanse. 11 år etter, er du lei av at Gluecifer fremdeles kaster skygger over Bloodlights?– Jo, er jo på den ene siden drittlei av det, men det jeg gjorde i Gluecifer er jeg jo også stolt av, og det er dessuten relevant til det Bloodlights driver med. Det hadde jo vært verre om det var Briskeby jeg spilte i før, liksom. Skivene til Gluecifer tror jeg vil være relevante om 30 år, så får jeg heller bare avfinne meg med at de spørsmålene kommer.

– Også spørsmålene om gjenforening? The Hellacopters – som dere spilte masse sammen med – turnerer jo litt igjen.– Nja, det vil neppe skje. Klart, Nicke tjener jo mer penger på fem Hellacopters-konserter enn hans nåværende band Imperial State Electric gjør på 300 konserter, men det er litt enklere for ham. Han er frontfigur og vokalist i begge bandene, og slipper dermed disse spørsmålene. – Jeg vet heller ikke om det er nok penger i en eventuell Gluecifer-reunion til at det er interessant for alle. Klart, tilbys det nok penger, er vi alle sammen horer med ræva i været. Haha! At det blast-from-the-past-spøkelset henger der, får jeg heller bare leve med. Men jeg innrømmer gladelig at jeg kan bli temmelig lei av drita folk på bar som maser om gjenforening.

*****************

Feedback ba kapteinen plukke ut tre skiver som har betydd særlig mye for ham:

Tre favoritter forandrer seg jo litt fra tid til annen, men akkurat nå faller valget på disse:

Electric Six «Fire» (2003)

– Her er det en salig kombinasjon av fete låter, som passer på alt fra et dansegulv (av den typen man selv kunne tenke seg å entre med en viss promille), kule rockelåter, og masse tull. De fleste husker nok bare låta «Gay Bar», men sannheten er at det er jævlig mye kult her. Kan også ta med at til tross for at de er nokså obskure, så har de gitt ut elleve plater på like mange år, etter debuten fra 2003. Bare det er jo ganske vilt imponerende.

Bob Dylan «Highway 61 Revisited» (1965)

– Dette sier jeg så klart bare for å skaffe meg kred hos folk som tror jeg er en sånn dum stereotyp rocker. Neida.

– Ingenting annet enn fordi det er en komplett og tidløs rockeskive. AC/Dc er for mange kun assosiert med et knippe ihjelspilte hits, mens Powerage har til tross for sine åpenbare klassikere fått være litt mer i fred, og er en skive man alltid kan komme tilbake til. Og det er jo litt digg når man tross alt har vært blodfan siden man var tolv år.