Ti år etter deres forrige Bukta-konsert returnerer Turboneger til fjæresteinene på Sør-Tromsøya lørdag. Den gang var Hank von Helvete bandets ubestridte frontfigur, men siden 2011 har den tidligere sjefen for bandets fanklubb i London holdt mikrofonen. På telefon fra sitt hjem i den engelske hovedstaden bekrefter Tony Sylvester ovenfor Feedback at hans favorittfarge er denim (!), samt at han husker Turbonegers konsert på Døgnvillfestivalen i 2012 svært godt.

– Den festivalen hadde jo en legendarisk lineup det året! Det er den eneste gangen vi har spilt på samme sted som Shaggy og Pet Shop Boys, for å si det sånn. Jeg husker også at det var i august, men at det bare var tre varmegrader! Jeg dro rett fra London til Tromsø iført en tynn bomullsjakke, som viste seg å være et ekstremt dårlig valg, ler Sylvester.

– Nå er det juli – så jeg kan love deg minst syv varmegrader i Tromsø denne gang. I tillegg er Buktafestivalen er rockfestival, i motsetning til hva Døgnvill var.– Godt! Det lover bra.

– Her i Norge er Turboneger et stort band, men hvordan ser egentlig britene på Turboneger-fenomenet?

– Turboneger blir nok ansett som et slags «annerledes-band» i hele verden, bortsett fra i Skandinavia hvor vi er mer mainstream. I USA ser folk på oss som en farlig biker-gjeng av punkrockere. I Storbritannia blir vi nok ansett mer som avvikere, og det virker som om bandet forvirrer folk i større grad enn andre land. Vi spilte nylig på Desertfest i London, som er en festival med mest stonerrock, så da måtte jeg jo bare gjøre narr av alle hasjrøykere fra scenen, hehe.– Bandet var en slags gåte, også for meg, første gang jeg hørte Turboneger. Hvor mye av dette var spøk, og hvor mye var alvor? «Ass Cobra» var det første albumet jeg hørte – rett og slett fordi coveret var så annerledes enn alt annet. En parodi på «Pet Sounds», med masse homoer og en schæferhund på coveret – hva i

helvete

er dette for noe, spurte jeg meg selv.

– Haha! Da oppdaget du bandet på midten av 90-tallet, som meg.

– Ja, og da husker du nok hvor utrolig seriøs og «intelligent» all musikken skulle være i den perioden. Det var post-rock, post-hardcore, og alt det der. Turboneger skilte seg kraftig ut, med en mer fysisk type huleboer-tilnærming.

– Som en tidligere Turbojugend, hvordan har fansen behandlet deg etter at du ble ansatt som ny vokalist?– De har behandlet meg utrolig bra! I begynnelsen var nok dette også utrolig viktig – at fansen følte en slags tillit til meg. Der spilte nok min fortid som tidligere fanklubb-medlem en positiv rolle. Etter to år «på is» før jeg kom inn i bildet, var det opp til fansen i hvilken skala Turboneger skulle fortsette som band. Da jeg kom inn i bandet var holdningen at vi skulle spille et par konserter, og se om det fungerte. Det viste seg at selv jeg undervurderte hvor viktig bandet var for folkene som følger oss, og i dag er Turbojugend større enn noensinne.

– Brian Johnson har vært «han nye fyren» i AC/DC i 37 år. Er du fortsatt «han nye fyren» i Turboneger etter 7?– Haha, nei jeg er heldig på den måten, da vår keyboard-mann Haakon-Marius har tatt over som «han nye fyren» i bandet.

– Ja, hvem er han keyboard-fyren, forresten? Jeg har ærlig talt ingen peiling.– Haakon-Marius har spilt sammen med Knut (Schreiner, gitar – journ.anm.) tidligere, men hans fulle identitet vil bli avslørt i Tromsø på lørdag, hehe. Da vi skrev «Special Education» og «Hot For Nietzche» skjønte vi at låtene trengte keyboard, og Haakon-Marius kom inn og viste en enorm musikalsk forståelse. Han gjør de «Stooges-tingene» som vårt tidligere medlem Pål gjorde, men han spiller i tillegg arpeggioer og bruker også det kalde 80-tallssoundet som jeg liker godt.

– Kommer imaget og sirkuset som omgir Turboneger noen gang i vei for musikken?– Nei, jeg synes at bandet alltid har håndtert nettopp dét veldig bra. Thomas (Seltzer, bass – journ.anm.) bruker å si at Turbo var et stadion-band som spilte på små buler, men gikk over til å være et bule-band som spilte på stadioner. Nå har vi funnet den rette balansen, og det gjelder å ha den rette mengden av energi og kaos med i miksen.

– Hvordan er det egentlig å spille I band med Thomas Seltzer? Han fremstår som en slags rock’n’roll-utgave av Stalin?– Hahaha! Det er han, men vi har også en rock’n’roll-Idi Amin og en rock’n’roll- Ceaușescu i bandet. Eller, forresten … Turboneger er litt som Jaltakonferansen etter 2. Verdenskrig: Stalin, Churchill og Roosevelt sitter alle rundt bordet. Men jeg sier ikke hvem disse tre i bandet vårt er – det får folk finne ut sjøl.

– På scenen har Turboneger, bade nå og tidligere, lagt stor vekt på vokalistens monologer mellom låtene. Hvor mye improviserer du i disse monologene – eller er hvert ord skrevet på en teleprompter av stein?

– Hvert eneste ord og hvert eneste åndedrag er et resultat av nitid planlegging! Nei da. Det er viktig å forandre på hvordan man innleder låtene, og selv om ikke alle i publikum skjønner hva man babler om liker jeg å underholde meg selv på denne måten. Disse monologene var noe jeg elsket med bandet før jeg selv ble medlem, men jeg forsto ærlig talt bare halvparten som ble sagt – selv når de snakket engelsk, haha!

– Dere har gitt ut et par singler etter «Sexual Harassment»-plata. Blir det noe nytt Turboneger-album i nær fremtid?

– Ja, en eller annen form for utgivelse er sannsynlig. Om vi kommer til å bry oss med albumformatet, er jeg ikke sikker på. Vi har skrevet og spilt inn låter hele veien. Det er en kontinuerlig prosess, selv om det kan gå litt tid mellom hver gang. Nå har vi i tillegg fått inn Haakon-Marius, som gir oss nye muligheter i låtskrivinga.

– Da blir det i alle fall ikke noe konseptalbum, høres det ut som …– Tja, si ikke dét. Jeg lover at du skal få nyheten først, Helge!

– Hehe, takk. Til slutt ønsker jeg at du trekker fram tre band, artister eller album som har vært spesielt viktige for deg. Eventuelle Turboneger-plater vil bli disket, for å legge et enslig premiss.– Hmm. Jeg må tenke litt. Ikke alle vet at jeg bruker å spille mest northern soul som DJ, selv om det riktig nok er en stund siden sist. Bare vent litt – jeg skal gå bort til platesamlinga og titte litt.

– Nei, ikke gjør det! Jeg jakter ikke på eklektiske kred-navn her. Poenget er heller at du skal nevne de tre første som dukker opp i hodet ditt.– Haha, jeg skjønner. Da er «Sheer Heart Attack» av Queen mitt førstevalg. Det var den første plata jeg oppdaget selv, og som ikke kom fra platesamlinga til foreldre eller søsken. Og hvis man snakker om innflytelsesrike frontmenn, er det ingen som overgår Freddie Mercury! Den plata er så sofistikert og camp, men allikevel så heavy. Andrevalget mitt er «Tied Down»-plata av Negative Approach.

– Aaaargh – jeg elsker den skiva!– Ja, eller noe annen hard og aggressiv hardcore, som «The Age of Quarrel» av Cro-Mags. Nei, det må bli Negative Approach. Det bandet hadde all Detroit-historien – som Alice Cooper, The Stooges og MC5 – i bunn. Jeg kommer heller ikke unna Big Star. Det er fascinerende at folk kan skrive så perfekte poplåter – og powerpop er også en viktig greie for Turboneger.