ALEKSANDER SCHAU (43)Programleder for P1-programmet «4-4-2-» og musikkprogrammet «Kvegpels». Leder podkasten «Fotballklubben».

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hva tar du med deg?– «Road To Ruin».

– Den kom jaggu kjapt og uten nøling. Jeg tar for gitt at vi her snakker om den klassiske fjerdeskiva til The Ramones?– Ja, selvsagt! Har faktisk tenkt mye på dette opp gjennom. Noen muligheter her. Først tenkte jeg å ta en kjent klassiker jeg ikke forstår, siden jeg har så jævla god tid. «Exile on Main St.», for eksempel. Men enn om jeg ender opp med å hate den? Da ville jeg jo vært helt fucked, så da måtte det heller bli en trygg favoritt. – Da tenkte jeg Elvis, men da hadde det – i rettferdighetens navn – blitt ei samleplate, og det er feigt. Så tenkte jeg å ta med ei dame, og da ville det blitt Lesley Gore, med samme albumproblematikk som Elvis. Samme med Dusty Springfield. Ergo gikk jeg for favorittbandet mitt og deres beste plate.

– Det må jeg si var et svar som oser grundig resonnering. Men hvorfor akkurat denne? De fem, seks første er jo alle for rene klassikere å regne. – Det sto faktisk mellom den og «Too Tough To Die», og den er vel deres nummer 8, mest for å plage folk med at den ikke er i iTunes eller Spotify og sånn. Men det ville vært litt feil også, for «Road To Ruin» er ei bedre plate.

– Enig! Coveret er jo virkelig av den klassiske sorten, og er muligens opphavet til hvorfor de ble kalt et tegneserieband. Har du noen minner om når du først hørte den?– Jeg elsker coveret, og jeg elsket det før jeg visste hvilken musikalsk skatt den skjulte. Jeg husker godt første gang jeg så det, var noen som hadde det på ei T-skjorte. Jeg visste umiddelbart at det der, det liker jeg, og jeg ante ikke engang hva det var. Er det en tegneserie, eller hva? Kan man få kjøpt det? Jeg vil ha det! Og jeg får fortsatt samme følelsen når jeg ser noen går med det på brystet. Og nå vet jeg jo hva det er også. Haha!

– Haha! Skiva er jo spekket med gull. Har du noen favorittlåt?– Ja, det er «I Wanna Be Sedated»!

– Åh! Åpningssporet på B-sida!– Nettopp, en kjempeviktig låt i vinyltiden, da man alltid måtte spare en av de beste, helst den aller beste, til å åpne side 2. Den ble jo spilt fra klokketårnet i Rådhuset i Oslo i lang tid. Tenk at de gjorde det. Jeg vet at de har spilt både Motörhead og Bowie fra samme sted, men at de spilte The Ramones der blir jeg altså så stolt av å tenke på. Det synes jeg ER så rått.

– Det der er helt sinnssykt. Elsker det, og noe av det eneste jeg virkelig misunner Oslo. Helt nydelig. Fikk du sett dem live?– Ja, på Rockefeller i 1993, under Oslo Rock-Festival. Med Turboneger som support, den lille tiden de kalte seg Stierkampf.

– Herregud.– Det var svært, ass! Husker vel egentlig mer følelsen enn selve konserten, følelsen av å være i samme rom som storhet. Følte noe av det samme som den gangen da jeg gikk forbi Maradona. Slikt blir jo helt absurd. Som å komme ned på kjøkkenet på morran, og så sitter Barack Obama der og mater ungen din. Hva er det som skjer, liksom?

– Haha! Hva er det beste du har sett live, da?– Det tror jeg må være den Last Train-konserten med The Hellacopters og The Dictators. Det var voldsomme greier, ass. Mest stas med Hella for min del, men likevel. Men tror jeg lander på Raga Rockers, på Blaff-turneen i 1989. Sneik meg inn med falsk leg og greier. Michael Krohn er jo den største, og la ham få kunstnerlønn, sett opp statuer og få inn plata «Maskiner i Nirvana» som pensum i grunnskolen. Og det jeg så da var muligens det beste jeg har sett. Mens Tore Berg spilte i bandet. Han bare sto rett opp og ned og var tøff, han.

–Haha! Samme her! Så dem 27. oktober 1989. Topp tre noensinne for meg. Og Tore Berg var virkelig en helt. De var best mens både han og Nils Aune spilte sammen. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– «All I Want for Christmas Is You» med Mariah Carey.

– Hæ?! I midten av januar? Og den låta? Fortell og forklar!– Jeg tenker selvsagt på royalties her. Husker jeg leste at Sting tjente 10 000 dollar hver eneste dag på grunn av radiospilling av «Every Breath You Take», men den er så fæl at jeg hadde ikke orket å ha skylda for den. Men Carey-låta er et gnagsår som ikke er der hele året, men bare dukker opp en viss tid av året. I fjor dukket den opp på Billboard topp 40 allerede i oktober, og det hadde jo vært perfekt. To gode måneder med inntekter akkurat når du trenger det mest.

– Du er klok! Men hvorfor ikke ta «White Christmas» i stedet?– Fordi den ikke treffer noen unge. Carey har derimot en slags tidløshet i lyden. Kunne vært lagd for to år siden eller 20 år siden. Og den vil holde seg godt til jeg selv er dau. Også ville den gitt meg uante muligheter til hvert år å fôre media med rare anekdoter til hvordan jeg skrev den. Ser meg for meg som gjest på «Kvelden før kvelden», mens Ingrid Gjessing Linhaven lytter interessert på at jeg gir henne ei sjuk forklaring. «Jo, det hele begynte med at jeg satt på kaia og klippet tåneglene til Bjørn Eidsvåg», eller noe sånt.

– Hahaha! I god Robinson-ånd: Du får med deg én ting til på øya. Det må være en død ting.– Mmmm! Det er jo fristende å si Elvis her, men det hadde kanskje blitt litt lite verdig, og han hadde jo fortjent bedre. Så da tar jeg heller en bobil, så jeg har tak over hodet. Siden det ikke er noen vei der, bruker jeg også lite drivstoff, og da kan jeg sitte der inne og høre på The Ramones, mens jeg skriver ned mine personlige konspirasjonsteorier.

THE RAMONES: «Road To Ruin» (1978)