Søndag 18. februar spiller Mark Olson på Kulturhuset i Tromsø, men dette blir ikke hans første besøk til Ishavsbyen. Som sanger og gitarist i countryrock-pionerene The Jayhawks, samt i tospann med eks-kompanjong Gary Louris, har den Minnesota-fødte artisten spilt to ganger på Buktafestivalen – som han selv innleder intervjuet med å mimre om.

– Jeg ble litt sjokkert over hvor vilt Tromsø var sommerstid. Det føltes litt som å være ved enden av «highwayen». Man turnerer stort sett i storbyer, så det var deilig med sol, reinsdyr og litt natur i Tromsø. Sist gang spilte vi samme dag som Lissie, og dette var første gang jeg traff hennes bassist Lewis Keller, som er en fantastisk musiker som spiller på min siste plate «Spokeswoman of the Bright Sun». Så jeg har veldig gode minner fra Tromsø!

– Denne gang har du kanskje med deg din kone, som er sentral på dine siste soloalbum?– Ja, de siste årene er det vi to som har reist rundt og spilt sammen. Over tre hundre konserter tror jeg det har blitt totalt, og nå vi har vært turné siden september. Jeg vil ikke kalle Ingunn og meg en tradisjonell duo, men vi spiller et ganske stramt og fin sett der vi bytter på de fleste instrumentene – gitar, djembe, mellotron og så videre.

– Hva er fordelene og ulempene med å spille musikk sammen med sin ektefelle?– I vårt tilfelle, var dette noe begge ønsket da vi traff hverandre. Man må være sammen om noe slikt fra starten av forholdet, tror jeg – og kunne behandle samarbeidet som en liten, familiedrevet bedrift. Som en familie kan man legge mange timer i arbeidet med alt fra låtskriving og innspilling til instrumentreparasjon.– I tillegg til at jeg har utviklet en ny måte å synge på sammen med Ingunn, er det også hyggeligere å reise på turné når man er to. Tidligere har jeg reist mye rundt alene, og jeg var vant med å gjøre det slik fordi man sparer mye penger slik, og kan bestemme reiseopplegget sitt selv. På denne turneen har vi ofte tatt toget.

– Du har tidligere uttalt deg kritisk til den moderne musikkindustrien ...– Ja! Jeg liker ikke Spotify og alle disse strømmetjenestene, som i praksis halverer våre inntekter som artister. De er noen rå og harde svensker i det selskapet der, og jeg finner ikke noen sjel i Spotify. Jeg foretrekker fortsatt å lytte til hele album på fysisk format. Jeg vil ha de fulle historiene, og filosofien som ligger bak musikken jeg lytter til.

– Ditt siste album ble spilt inn i ditt og Ingunns hjem i California-ørkenen, har jeg lest. Stemmer der at dere til og med spilte inn låter utendørs?

– Ja, jeg har en gammel «field recorder» som er veldig fin, fordi den er mobil. Vi spiller inn alt live, og jeg ønsker å gå tilbake i tid og gjøre ting litt som de ble gjort på de tidlige The Beatles-platene. Vi har ikke spilt inn utendørs for å nødvendigvis få med lyder fra naturen, men for å fange atmosfæren, stemningen og isolasjonen som ligger i musikken.

Foto: Presse

– Jeg ønsker ikke perfeksjon, eller å låte moderne. Artister har gjort seg veldig avhengige av maskiner, og mange studioteknikere er tvunget til å være svært effektive innen et gitt tidsskjema. Derfor ender veldig mye av dagens musikk opp med å låte veldig likt, fordi det egentlig er teknikerne som bestemmer når man spiller inn musikken. Uansett hvilket yrke man har: Hvis man ser to tusen mennesker som gjør det på samme måte, tror jeg det er lurt å gjøre ting annerledes enn dem.

– «Moderne» er kanskje heller ikke hva folk søker etter i din musikk?– Nei, men samtidig må man selvfølgelig justere seg etter nye tider i deler av artistlivet. Jeg synes det er utrolig rart at folk ønsker å sitte og filme en hel konsert med Ingunn og meg, på mobiltelefonen sin. Vi gjorde en turné i Spania, der folk drev og filmet at vi gikk ut av bilen, hehe. Dette er en litt ubehagelig virkelighet, som jeg ikke skjønner poenget med. Samtidig kan man ikke bruke masse tid på å stemme gitaren mellom låtene i 2018, slik man på gamle konsertopptak ser at de største artistene gjorde. Oppmerksomhet er ferskvare i dagens samfunn.

– Er det noen sjanse for at du samarbeider med The Jayhawks, The Original Harmony Ridge Creekdippers eller Gary Louris i fremtiden – eller anser du disse som lukkede kapitler?– Litt som lukkede kapitler, egentlig. Jeg er veldig fornøyd med min nåværende «set up». Ingunn og jeg har lik bakgrunn, og musikalsk sett ønsker vi det samme: Å utvide og eksperimentere med vår sjanger, som er folkrock. Jeg nyter vårt samarbeid, og synes det er spennende å se hvor langt vi kan ta dette.– I karrieren min har jeg heller ikke vært typen til å hvile på mine laurbær. Jeg ønsker å fortsette å vokse musikalsk, og utforske mysteriet i musikken. I Tromsø kommer vi allikevel å spille låter fra alle æraene av min karriere. Det blir naturlig nok en del materiale from min siste plate, men vi spiller også noen Jayhawks og Creekdippers-låter. Jeg ser fram til å komme oppover!