Musikkfestivaler er muligens en ting vi ikke akkurat har altfor få av i Tromsø, hvor de aller fleste kan få konsertbehovet dekket forholdsvis greit, enten man måtte være interessert i rock, stumfilmmusikk, klassisk eller tekno. Eller i Bonnie Tyler.

Hvordan står det så til med konserttilbudet for hardrock- og metalfolket? De tre kompisene Anders Rasmussen (39), Terje Storvig (42) og Rolf Erik Østerås (45) var ikke veldig imponerte. De har alle et bankende hjerte for musikk av det litt hardere slaget, og følte dermed for å gjøre noe med det.

– Vi vil fronte tøffe band som ikke får innpass andre steder, forteller Anders.

Startet plateselskap

I fjor startet metalentusiastene plateselskapet Rob Mules Records. Tanken var først å bare gi ut egen musikk, men etter hvert har flere andre nordnorske band kommet med på utgivelseslisten, og stadig flere band har begynt å sende inn demoer.

– Plateselskapet ble etablert 4. mai. Vi har hittil gitt ut fire album, pluss en del singelutgivelser. Vi bikker nok ti album i løpet av året. Det blir bra, sier Anders.

Nå arrangerer de også sin første festival, «Annual Rock Show», med fem artister tilknyttet plateselskapet. Som navnet avslører, planlegger arrangørene også årlig gjentakelse.

– Ryk og reis

Både Anders og Terje har i en årrekke spilt i diverse band i Tromsø, og spiller også på Annual Rock Show, henholdsvis i bandene Ohmwork og Phandrom. Sjangermessig har det vært noen avstikkere på veien. Rasmussen startet blant annet grungebandet Prentice Wood, mens Terje spilte i lærerskolebandet Soul Patrol, tidlig på 2000-tallet.

– Når debuterte dere egentlig som utøvende musikere?

– Da må vi nok «back to the 90’s», begynner Anders, før Terje avbryter:

– Jeg må si 1990.

Anders nikker, og legger til:

– Men Terje er jo også 62 år. Vi har i hvert fall holdt på med mye forskjellig. Terje har jo drevet med blant annet jazz, mens jeg holdt på med pop.

Han blir tankefull og tar en slurk av kaffen.

– Jeg feila stygt, sier han med et skjevt smil.

– Men du er jo flink, trøster Terje.

Ifølge de forhenværende pop- og jazzmusikerne var ikke hardrock og metal noe det var verken enkelt eller naturlig å drive med da de startet. Ting skal nå ha endret seg.

– Nå har jeg blitt gammel nok til å tenke «fuck it, jeg vil spille hardrock», fastslår Anders.

– Som voksen blir man jo mer travel. Da går man gjerne tilbake til det som var mest interessant til å begynne med, stemmer Terje inn.

– Ble kanskje hardrock sett på som litt harry?

Det blir umiddelbart litt trykket stemning rundt bordet. Anders tar raskt bladet fra munnen.

– Ryk og reis.

– Absolutt ikke, fortsetter Terje.

De mener det skjedde noe rundt 2000, og at hardrocken etter hvert ble litt mer «stueren».

– Hardere musikk er jo også mye større i andre deler av verden enn her, sier Rolf Erik.

– Hvilke deler av verden?

– USA, Øst-Europa ... Du trenger vel egentlig bare ta turen over grensa til Sverige, sier Anders.

– Finland, sier Terje.

De trekker også fram Tyskland som et eksempel. Der holder også plateselskapet Nuclear Blast til, verdens største indie-selskap innen metal og hardrock, som nylig signerte det (delvis) Tromsø-baserte bandet Pristine.

– Har plateselskap som Nuclear Blast vært en inspirasjon?

– Nei, men vi er inspirert av alle plateselskap som har en tydelig musikkprofil. Store selskap er bare interessert i penger, og er veldig hit-fokusert. Hardrock er ikke den første sjangeren man forbinder med VG-lista, sier Anders.

Kreativ utflod

Rolf Erik har i motsetning til de to andre ingen musikalsk bakgrunn, utover at han «har spilt litt slagverk» for noen år siden. Dette er for øvrig bare en fordel for plateselskapsdriften, samstemmer alle tre, og de signerer bare band alle tre liker.

– Det er jo viktig med litt ulik kompetanse, sier Anders.

– Vi har aldri definert noen roller, og arbeidsoppgavene fordeles etter behov.

Å starte eget plateselskap er noe de tre har snakket om en stund. En god dose dårlige erfaringer med egne utgivelser var visstnok dråpen som skulle til for å sette ting i bevegelse.

– Vi har følt frustrasjon over at egne utgivelser ikke har ført noen steder, og når platene er utgitt blir de bare «borte» igjen med en gang, sier Anders fortvilt.

Han legger til at det har blitt en mulighet til å bruke egne opplevelser når man sitter på andre siden av bordet.

– Frustrasjonen endte i kreativ utflod, sier han.

– Sitat slutt, sier Rolf Erik.

Hardrockerne humrer godt over kaffebordet.

– Det har riktignok vært noen få gode opplevelser som vi tar med, sier Anders helt alvorlig.

Drømmer om en ung Iommi

Musikksmaken til de tre er preget av klassisk metal, der band som Black Sabbath (med Dio), Iron Maiden, Led Zeppelin og Rainbow blant andre blir nevnt som hovedinspirasjoner.

– Drømmebookingen må være en ung versjon av Tony Iommi, sier Anders.

– Det er rart med det. På Spotify vender jeg alltid tilbake til den samme lista med ting jeg alltid har likt, reflekterer Rolf Erik.

– Innen hardrock, finnes det noen spesielt lovende band i Tromsø for tiden?

– LÜT er det første jeg tenker på, og er et band som kan klare å ta det ekstra steget, sier Anders.

– Og Heave, Blood and Die, skyter Terje inn.

– Mange band er flinke, men må også evne å trykke på de riktige knappene. At vi gir ut artister betyr jo også at vi har tro på dem, poengterer Anders, og fortsetter:

– Vederkast kan få det til, forutsatt at de har et godt selskap i ryggen.

Når det gjelder fremtidsutsiktene for det årlige rockeshowet, er ekspansjon et naturlig steg videre, ifølge det unge plateselskapet.

– Man må jo starte en plass. Vi får se, til neste år vil vi kanskje ha en større scene eller flere konsertdager, sier Anders.

– Dette har jeg egentlig ikke sagt til de andre ennå, men jeg har tenkt tanken på å kanskje gjøre en lignende konsert sørpå også, legger han til.

– God idé, sier Rolf Erik.