Det ferske countrykvartetten Hollow Hearts har skapt mye oppmerksomhet den siste tiden, med aktiv norgesturnering og positiv medieomtale. Til tross for å ikke ha en eneste albumutgivelse bak seg.

I mars kommer omsider albumdebuten, og når utgivelsen skal markeres er det ikke bare publikums hjerter som skal fylles med musikk. Da scenen skulle leies, flesket Tromsø-bandet like greit til med hovedscenen på Kulturhuset.

– Skiva er så bra at det fortjener en stor plateslippfest, slår bandets hovedvokalist, Ida Løvheim (26) fast.

– Det er litt sånn crazy. Vår første konsert var på Bastard i april 2017, så det har gått fort, kommenterer bassist og vokalist Ida Karoline Nordgård (24).

Stille publikum

De to frontkvinnene dannet bandet sammen med trommeslager Mikael Pedersen Jakobsen og gitarist Christoffer Nicolai Mathisen i 2016, men er på ingen måte ukjente fjes i byens musikkmiljø.

Nordgård har gjort seg bemerket blant annet med Northern Lies, mens Løvheim har spilt en rekke konserter med konseptet «Dylan på nordnorsk», sammen med Hjerterå-vokalist Johan Aarstein. I tillegg har alle fire i bandet bakgrunn fra musikkonservatoriet.

– Det kreves en del mot for å booke byens største konsertsal før debutalbumet. Er dere nervøse?

– Ja, svarer Løvheim spontant.

– Dette er jo et nytt band, men plata kommer ut tre uker før konserten, så jeg håper jo flest mulig sjekker den ut, fortsetter hun.

Er det kun slekt og venner som dukker opp, tar imidlertid de to countryartistene det hele med knusende ro.

– Da spiller vi en skikkelig bra konsert for dem som kommer, sier Nordgård, og legger reflekterende til:

– Vi har jo vanligvis et nesten skummelt stille publikum, så vi kommer nok ikke til å merke noen forskjell.

Truer med funkbass

Til tross for en aktiv musikerkarriere blir dette Løvheims første utgivelse med egne låter, og hun har naturlig nok sterke følelser knyttet til debutalbumet, eller «den førstefødte», som bassist Nordgård refererer til den som.

– Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til egne ting, så det var viktig å finne det riktige bandet for å kunne stå inne for det, sier hun.

Begge er veldig klare på at merkelappen konservatorium-band ikke passer for dem.

– Jeg tror ikke «Konsen» lenger er hva det en gang var. Når americanaen kom ble det annerledes, sier Løvheim.

– Jeg har aldri sett på meg seg selv som en stjerneelev. Det er rett og slett et godt miljø for å treffe likesinnede som vil jobbe profesjonelt med musikk, poengterer vokalisten.

– Så vi kan ikke vente oss funky «slæpping» på 8-strengsbasser med det første?

– Bare vent, truer Nordgård.

Skrekkspill

Selv mener de den akademiske musikkbakgrunnen likevel er med på å farge musikken til en viss grad.

– Vi har låter med skjeve taktarter og en del artige harmonier, og skiller oss nok litt ut fra andre americanaband med mer bruk av elgitar og trommer. Man trenger jo ikke å være «sjangerryttere», sier Nordgård.

– Vi kan kalle det høymælt americana, konkluderer hun.

Løvheim utdyper:

– Mange i sjangeren er veldig strengebasert. Vi satser på trommer og bass.

– Og skrekkspill, skyter Nordgård entusiastisk inn.

– Jeg får en del pepper for det trekkspillet, innrømmer Løvheim.

Hun forklarer at det utskjelte belginstrumentet også ble lagt merke til da bandet søkte hjelp på sosiale medier i jakten på et passende bandnavn.

– Ett av forslagene var «Norsk Trekkspillretur». Til slutt fant vi bare på bandnavn selv, sier hun.

Ordentlige instrumenter

Utover musikkutdannelsen, og den leie tendensen til å dra fram trekkspillet i tide og utide, har bandet latt seg inspirere musikalsk fra mildt sagt uventet hold.

– Hvilke inspirasjonskilder har dere?

– Iron Maiden er det alle har hørt på, svarer Nordgård, nesten litt urovekkende kontant.

– Vi er også veldig glad i Bigbang, legger hun til.

Løvheim forsøker diskret å roe det ned tilbake til folk-sjangeren.

– Brandi Carlile har alltid vært en stor inspirasjon. Jeg har prøvd å skrive og høres ut som henne siden jeg var 15, forteller vokalisten.

– Jeg må også nevne Courtney Marie Andrew. Hun er ganske «up-and-coming», akkurat som oss, legger hun til.

Nordgård har en litt mer generell tilnærming til inspirasjonskildene, utover stor forkjærlighet til Pink Floyd.

– Jeg liker det meste, så lenge det brukt ordentlige instrumenter, sier hun.

– Hva er et uordentlig instrument?

– Det må være spilt. Jeg er ikke så glad i programmert musikk, fordi jeg er en hipster.

– Er det noen andre lovende band i Tromsø for tiden?

– Ekstremt mange! Akkurat nå vokser det fram et miljø uten like, som i hvert fall ikke jeg har opplevd tidligere, sier Løvheim.

– Det er så mye bra at det blir vanskelig å trekke fram bare ett, samstemmer Nordgård.

Hun blir tankefull et øyeblikk, før svaret ramler inn.

– Vi tar alle.

Trafikalt «Low-point»

Med to norgesturneer på CV-en innrømmer bandet at ikke alt har vært utelukkende positivt på veien.

– Har det vært noen dårlige opplevelser så langt?

– Jeg kjørte på en rødrev da vi skulle til Bodø for å spille inn platen. Det var definitivt et «low-point», medgir Løvheim.

Nordgård bekrefter hendelsen.

– Vi kjørte med to vrak av noen biler, siden vi skulle gjøre noen spillejobber etterpå. Ida var helt fra seg, mimrer hun.

– Jeg tror den overlevde. Det er i hvert fall det jeg går rundt og sier til meg selv, sier Løvheim.

Fleksibelt band

Bandet lover et spektakulært show når byens storstue skal inntas i april, selv om scenestørrelsen kan virke intimiderende på debutantene. Blant annet utvides besetningen med en strykekvintett.

– Lyset blir også en viktig greie av dette showet, sier Løvheim, og fortsetter:

– Konsertene våre passer egentlig alle formater, fra små kafeer til kulturhus.

Bassisten utdyper dette:

– Vi er egentlig ikke vant til så store scener, men vi er fleksible – fordi vi spiller ordentlige instrumenter.