Denne uken ble det klart at Skambankt, Heave Blood And Die, Kevin Morby og Lisa Skoglund skal spille under årets Bukta. Sist gang Skoglund spilte under festivalen var i 2011 og hun ser nå fram til å gjøre det igjen. Også denne gangen på «Little Henrik»-scenen.

– Hva synes du om å skulle spille på Bukta igjen?

– Det synes jeg er veldig, veldig stas. Det er stort for meg. Bukta var den første festivalen jeg spilte på etter at jeg slapp min første EP. Det er en såpass stor institusjon at det hjalp på musikkarrieren min å få lov til å spille der. Bukta satset på meg som veldig ung, og det er derfor veldig gøy å komme tilbake siden mye har skjedd med meg musikalsk siden da.

– For dem som ikke har sett deg spille siden da, kan du si noe om hvordan musikken din har forandret seg?

– Den største forandringen er at jeg nå synger på nordnorsk og ikke engelsk. Jeg trakk den første EP-en min slik at folk ikke skulle bli forvirra siden jeg synger på engelsk der. I tillegg har jeg jobbet hardt med musikken min i syv år og blitt bedre. Jeg har jobbet mye med låtskriving og lekt med det å skrive pop på norsk. Jeg ønsker at musikken skal oppleves direkte og treffe fort uten det blir kleint. Den balansen er veldig spennende.

– Buktafestivalen er en uttalt «rockfestival». Du beveger deg, som du sier, innenfor pop-landskapet. Hvordan passer du inn der?

– Det er jo sjeldent at en musiker kan si at man kun lager musikk innenfor én sjanger. Jeg er jo tydelig på at jeg kommer fra visetradisjonen. Halvdan, Joni Mitchell, Cohen og den gjengen. Alle tekstene mine holder jo den tradisjonen i hevd. Så ønsket jeg å ta et steg inn i noe som også føltes naturlig for meg, og det er jo popmusikken.

– Er det andre band og artister du ser fram til å oppleve under festivalen?

– Jeg gleder meg veldig til å se Moddi. Det er lenge siden jeg har hørt ham og jeg synes han har hatt flere spennende prosjekter i det siste. I tillegg gleder jeg meg til å se Sondre Justad og Heave Blood And Die fra Tromsø.

– Det er ikke så altfor mange damer på Bukta-programmet, har du gjort deg opp noen tanker rundt det?

– Det har skjedd mye bra i likestillingen i musikklivet de siste årene, men vi har et stykke igjen å gå. Derfor er det viktig at vi alle fortsetter å jobbe med denne saken, for likestillingen står ikke i veien for kvalitet. Rockesjangeren har historisk sett vært veldig mannsdominert, og dette er ikke noe vi kan endre over natten, men en start er å rette søkelyset mot kvinnelige forbilder og rekruttering.

Den siste tiden har Skoglund sluppet singlene «Hjertefyll» og «Falle der æ står». 20 april kommer EP-en. Den blir, ifølge artisten, ganske annerledes enn hva man har hørt fra henne tidligere.

– Det er nytt og annerledes. Da jeg kom tilbake til Tromsø i 2015 visste at jeg ville finne mitt eget lydbilde på mine premisser. Da måtte jeg finne ut hva det er jeg egentlig liker og hva jeg ønsker inn i min musikk. Jeg og min produsent, Are Simonsen, jobbet mye med det og jeg pendlet til Bodø i flere år hvor den er spilt inn. Lydbildet har endt opp med å bli friskere og mer poppete. Selv om jeg er fan av at låtene skal kunne spilles akustisk og stå for seg selv, er det gøy å dra litt på med synth og lignende når man først skal arrangere en EP.

– Hvem har du med deg på scenen under Bukta-konserten?

– Jeg har fått et fast band. Etter å ha vært i studio har jeg nå funnet bandet jeg vil spille fast med og låtene på EP-en har vi arrangert sammen. I bandet er det Ida Karoline Nordgård på bass, Torje Åsali Jenssen på gitar, Mikael P. Jacobsen på trommer og Stine Maren Steien på tangenter

– Når jeg spiller, er det ikke alltid at jeg har med hele bandet, låtene er arrangert slik at vi kan spille to stykker eller tre stykker sammen. På Bukta blir det derimot fullt band.

– I det siste har du jo spilt konserter med Dagny og Stein Torleif Bjella her i Tromsø, hvordan var det?

– Veldig gøy. Det er veldig dyrt å reise med fullt band. Så med Dagny var vi en trio som varmet opp, mens vi var en duo med Stein Torleif Bjella.

– Dagny som er en popartist og Bjella som visesanger representerer kanskje de to ytterpunktene av din musikk?

– Ja, det er kanskje litt sant. Det er veldig stas å få spille med de to, og veldig ok å få lov å være en del av det og spille for publikummere jeg kanskje ikke ellers ville spilt for.

– Blir det noen egen turné i forbindelse med EP-slippet?

– Det blir release i Tromsø som annonseres snart, også blir det litt spilling sørpå og nordpå.

– På promobildene av deg og i musikkvideoen ser du veldig alvorlig ut, og estetikken er ganske kald. Det er jo ganske langt fra hvordan du er som person – og på scenen. Hvordan er «hverdags-Lisa» sammenlignet med «artist-Lisa»?

– Jeg tror at det er litt selvmotsigende, men jeg har et behov for å skille de to personene fra hverandre. Jeg vil være personlig med publikum, men jeg prøver å ikke la den grensa gå over i å være for privat og ønsker derfor å skape litt avstand. I tillegg er jeg opptatt av å la historiene som ligger i bunnen for låtskrivingen min komme fram i konteksten rundt. Likevel er jeg veldig opptatt av å snakke mellom sangene og der vise hvem jeg er.