– Du blir plassert på en øde øy og får kun ei plate med deg. Hvilken velger du?– «Raw Power» (1973) med Iggy & The Stooges.
– Ei av verdens beste og mest fly, hakke forbanna plater som er laget! Fortell hvorfor!– Først og fremst fordi det er noe av det beste som er laget, men også fordi den vekker bra minner. Jeg var 10-12 år og besøkte David, en barndomsvenn fra Grorud. Jeg flyttet til Moss da jeg var seks, så dette var i Oslo. Og han presenterte den til meg, bare ved på sette den på, også hørte vi gjennom hele skiva.
– Det var jo et sjokk, og gjorde et enormt inntrykk på meg. Noe så hardt og forbanna hadde jeg aldri hørt, og jeg synes fortsatt det. Altså, selv masse av den svartmetallen låter jo utrolig mye mer pjuskete enn dette.
– Amen! Men kan jo bare tenke seg for et sjokk det var for de få som oppdaget skiva i 1973.– Ja, det er akkurat dét. Og den fortsetter jo bare å gi og gi. Jeg oppdaget denne før Nuggets-boksene og sånne ting.
– Fra en nerd til en annen nerd, når vi nå først sitter her og stooger. Hvilken versjon var det du kicka på, den originale Bowie-miksen, eller Iggys egen og drithøye remix fra 1996?– Nei, det var den Iggy-miksen for vår del. Jeg synes den er ganske så vill og tøff den, altså! Men det viktigste her er jo for noen fantastiske låter det er, og hvor bra bandet er. Den har betydd enormt mye for meg, både som fan og som låtskriver.
–Lett å skjønne! Får jeg lov å snakke om James Williamson, da? Keith Richards med barberblad som plekter! Du er jo gitarist selv. Please, si at han er din favoritt.– Haha! Han er fantastisk, klart det. Men når det gjelder band og gitarister fra Detroit på den tiden, er jeg faktisk enda mer fan av Wayne Kramer fra MC5. De greiene han gjør på «Back in the USA»-skiva er helt sjuke. De mange som hevder at den plata låter dritt har jeg aldri skjønt meg på.
– Der kan vi iallfall enes. Bare soloene på «Looking at You» er bevis nok. Bare soloene på «Looking at You» er bevis nok. Har du sett Iggy eller The Stooges live?– Ja, på Øya for noen år siden, med James Williamson. Synes jo det var bra og moro, for all del, men jeg kan tenke meg at det var litt villere i 1973 eller deromkring. En artig digresjon er turnélederen vår i USA nylig sa noe kult. Jeg hadde vært og flydd nede i publikum med mikrofonen, og han måtte løpe etter meg og passe på ledninga.
– Etter noen konserter sa han at dette var ikke første gang han hadde løpt etter blonde gutter med mikrofonkabel. «Åh, er det noen jeg har hørt om?», spurte jeg. «Ja, det er en fyr som heter Iggy Pop!». Haha! Det var ganske fett.
– Haha! Wow! Her snakker vi full circle! Hva er det aller beste du noen gang har sett live?– Ehhh… den er vrien. Har jo sett sinnssykt mange konserter, så det blir litt vrient å skulle si én. Men å se The Oh Sees på Hotel Vegas, fire kvelder på rad, i Austin var spesielt. Fra de start til slutt var det kø foran scena med folk som skulle stagedive, og sånn var det nonstop gjennom alle konsertene, men minst én diver hvert tiende sekund. Helt vilt.
–Det tror jeg på! Du har jo vokst opp i Moss. Da jeg var på din alder, var jeg helt gæren etter mosserock. The Cosmic Dropouts og The Lust O Rama, The Cutbacks osv. Du er jo 20 år yngre. Har du selv noe forhold til dette?– Ja, selvfølgelig. Morten Henriksen hjalp oss i Death By Unga Bunga tidlig, og spilte masse bra musikk for oss. Tilfeldighetene skulle også ha det til at vi var nære naboer, og han drev jo og arrangerte konserter hjemme i stua si, og det å kunne rusle over til naboen og se konserter med The Fleshtones, Paul Collins og King Khan var unektelig ganske spesielt.
– Det der er jo helt absurd, på en nydelig måte. Enn om du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– Da hadde jeg satt Nazz med «Open My Eyes».
– Kult! Jeg har aldri klart å knekke den Todd Rundgren-koden, men dette er mer lettfattelig og catchy greier. Hvordan står du selv her? Er du Todd-fan?– Hehe. Jeg er litt Todd-fan jeg, ass! Det artige er at jeg oppdaget Nazz gjennom den første Nuggets-boksen, men jeg ante ikke da at det var bandet til Todd Rundgren.
– Ikke jeg heller! Det er jo dét som er så gøy med sånne bokser. Du får med deg én ting til på øya. Hva?– Det første som slår meg er en gitar, men etter et års tid vil jeg nok bli lei av meg selv som spiller for meg selv, og da blir den heller brukt til ved. Derfor tar jeg heller med meg ei flaske brennevin. Noe digg rom. Det er jo viktig å kose seg også!
