– Vi sender deg ut på ei øde øy, og du får bare ei plate med deg. Hvilken?– Det der er et spørsmål jeg har tenkt mye på, og svaret er muligens litt kjedelig forutsigbar, men det må altså bli «Darkness on the Edge of Town» (1978) med Bruce Springsteen.

– Yeah! Det er jo ei av tidenes aller best rockskiver. Så kult at du tok den, og ikke «Born to Run», som har figurert i denne spalten flere ganger tidligere! Ikke noe gærent i dét, selvsagt, men artig med en annen. Fortell hvorfor det ble akkurat den.– Min indre Springsteen ble født med «Darkness on the Edge of Town». Det er et eller annet med han fyren man hørte på «Born to Run» tre år tidligere, som nå ser seg tilbake, og som litt mindre skråsikker erkjenner at det er enkelte ting man ikke kan kjøre fra, som blir værende ved deg. Tittelen indikerer jo at dette er en mye mørkere Bruce Springsteen. Kona mi sa en gang at Springsteen er best å oppdage når man selv er litt på bunnen.

– Var du på bunnen?– Hehe, nei, ikke helt, men jeg hadde flyttet til Bergen, var alene, hadde akkurat fått ut studielånet, og da jeg gikk inn på platesjappa Platon, endte jeg opp med «Darkness on the Edge of Town» på CD, til bare 49 kr. Det var ei rar billigpressing av den, lurer på om det var noe Japan-import, er litt usikker her, men musikken funket iallfall, for da jeg kom hjem på hybelen og satte den på, var det en ren åpenbaring.

– Ungdommen! En aldeles fryktelig tid, men akkurat de øyeblikkene der er ubetalelige.– Ja, og denne skiva er jo helt perfekt. Låtene, tekstene, alt! Det er ingenting ved den jeg ville forandret overhodet. Han er han både politisk og personlig, og synger om faren og alt.

– For meg er den også selve symbolet på hva et skikkelig album er for noe, da skiva er skrudd sammen helt perfekt, og hvor hver låt har sin naturlige plass i en ditto naturlig rekkefølge, akkurat som forskjellige scener i en film binder sammen en historie på optimalt vis.

– Det synes jeg var veldig fint sagt. Har du sett fyrverkeriet live, da?– Ja, og så mange ganger at jeg ikke har tall på det. Iallfall 10 ganger eller mer. Rent personlig er dobbeltkonserten i 2009, på Valle Hovin de beste for meg. Første dagen så jeg ham med mamma, pappa og søsteren min. Å stå sammen med mamma, når Springsteen spiller «The River», hennes favorittlåt, var sterkt.

– Sukk!– Hehe, ja, ikke sant? Og den andre dagen tok jeg med meg barndomsvenner fra Bjerkvik som jeg visste likte rock, men som jeg var så jævla frustrert over at ikke hadde kicket på Springsteen.

– Hvis man liker rock, og ser Brooze live, og ikke liker det, er det ikke håp. Da er du «beyond repair». Ble det vekkelsesstemninger?– Hehe. Helt klart! Slikt kan jo sette et barndomsvennskap på seriøs prøve. Men det var full uttelling og særdeles vellykket, så du kan si at dette ble en «stang inn»-opplevelse. For oss alle.

– Nå ble jeg helt rørt her. Til sommeren er det jo 40 år siden skiva kom. Tror du det vil lages rock de neste, la oss si, 5 årene som setter like dype spor etter seg?– Selvfølgelig må jeg tro på det! Nå kom jo skiva ut i ei spesiell tid, midt i punken, og den har jo en nesten punka attitude over seg, blander rock, soul og blues, og han synger jo som en besatt. Han har selv sagt noe sånn som «I over sang, and the band under played», men der er jeg uenig. Det er jo perfekt!

– Men klart det vil lages like bra rock i årene fremover! Noe annet ville jo være en fallitt å si, all den tid man selv strenger etter det nettopp det. Jeg synes det er et altfor trasig perspektiv å gi opp, og tro at dette var rockens peak så å si. Så jeg melder meg heller på i kampen for å lage noe enda bedre.

– Jeg liker holdninga! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– Da ville jeg skrevet «Fisherman’s Blues»

– Godt valg! Og The Waterboys’ fineste komposisjon, i mine ører. Hvorfor akkurat den?– Nei, slikt forandrer seg jo hele tiden, men det føltes helt rett, og har også noen personlige forklaringer. Mike Scott hadde «oppdaget» meg via MySpace, det er så lenge siden, og han spurte om jeg ville varme opp for Waterboys i Stavanger, Bergen og Oslo. Og på alle tre konsertene fikk jeg komme på scenen og spille nettopp «Fisherman’s Blues» sammen med ham. På hans tolvstrengers gitar attpåtil!

– What?! Dette er jo helt sjukt! Låten er jo så helligbrøde at den nesten ikke burde vært lov å covre, selv om mange har gjort det. Synes aldri noen nærmer seg originalen. Gjorde dere det?– Enig. Og njæææ, vi gjorde vel ikke det. Og helt enig vedrørende originalen. Den er jo spilt inn i egen session, med en annen producer, Bob Johnson, som også har jobbet Dylan, cash og Cohen, og den låter annerledes. Men jeg fikk også synge andreverset på våre versjoner, så lot jeg ham få synge første og siste.

– Haha! Du er faen meg raus! Denne skiva har jo også rundt jubileum i år. Husker det, fordi jeg fikk den på vinyl i 17-årsgave fra broren min, i 1988.– Stemmer det! Og du vet jo at den musikken man opplever i de årene, i de formative årene der, er den som alltid vil brenne seg fast til evig tid.

– Amen. Nå sender jeg deg ut. Hva tar du med deg som ekstra hjelpemiddel?– Da tar jeg Liverpool-ballen til sønnen min. Ingen vil være bedre enn meg der ute, siden øya er øde, og så kan jeg bare trikse og kose meg så mye jeg vil. Ja, det blir topp. Dessuten står det «You’ll Never Walk Alone» på den, og det vil hjelpe bra på moralen der ute.

– YNWA!

BRUCE SPRINGSTEEN «Darkness on the Edge of Town» (1978)