– Du blir plassert på en øde øy og får kun ett eneste fonogram med deg. Hva pakker du i bagen?– «Cautionary Tale» (2016) av Dylan LeBlanc.

– All right! Tredjeskiva hans. Den har jeg faktisk ikke hørt. Likte debuten veldig godt, men jeg skikkelig hatet andreskiva. Så artig at du landet på denne, som jeg altså ikke vet noe særlig om. Fortell hvorfor!

– Hva man skal ta med på ei øde øy er jo litt avhengig av premissene, hvilke begrunnelser man legger til her. Det første jeg tenker er å ta ei plate uten tekster, fordi tanken om å ha bare ett sett med tekster der ute kan bli stusslig, og da ville kanskje en gammel jazzklassiker med Chet Baker eller noen vært lurt. Men det får da være grenser for å være praktisk og fornuftig. Så tenkte jeg «Blue» med Joni Mitchell, men det er litt forutsigbart. Og da landet jeg heller på LeBlanc.

– Liker holdninga! I denne spalten er vi ikke spesielt taktiske eller fornuftige.– Hehe. Bra! Nå har jeg hørt platene i baklengs rekkefølge, og er for så vidt enig med deg om andreplata. Det fine med denne tredjeplata er at den kom inn i livet på et tidspunkt der det var ganske heftig og vanskelig, men der jeg var på vei opp og tilbake.

– Og plater man hører på i slike perioder har det med å feste seg, for når jeg hører på den nå, kjenner jeg på en styrke, so egentlig er uavhengig av platas lyriske innhold og sånn. Digger den klassiske produksjonen, og synes han er kul fyr, han Dylan.

– Gode begrunnelser! Til sommeren kommer han jo til Selveste Salten, og du er jo – som alle oppegående vet – fra Selveste Fauske. Skal du ta toget til Bodø og se ham?– Hahaha! Vi som vet hva tog er, liksom? Nei, jeg er nok i Oslo da, men han kommer jo dit også. Jeg så ham faktisk på John Dee i fjor, og det var dritkult. Han var så jævla popstar. Kom bare slentrende inn der på scena i dritfet skinnjakke og skinnbusker og så sur og kul ut, og hadde full rigg og en diger produksjon. Haha! Digger at noen bare er sånn.

– Amen! Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da?– Det tror jeg må være Damien Rice på Rockefeller i 2004. Min den gang relativt unge til tross, var det helt enormt. Jeg hadde vært på Quartfestivalen to ganger, så jeg hadde jo sett bra konserter før, men likevel.

– Man ble jo ikke altfor forvent med bra konserter på Fauske, der man ble glad om det dukket opp et Pink Floyd-tributeband, med notestativ, på puben. – Hahaha! Ja, men dette var skikkelig bra. Lisa Hannigan var med og greier, og hele scenen var dekket av brennende telys. Og han er jævlig bra live, altså. Men der og da fikk jeg en slags åpenbaring, at dette er the shit, at dette, det skal jeg faen meg gjøre selv. Jeg bestemte meg faktisk der og da.

– Det høres jo veldig pompøst ut, men det er helt sant. Så den konserten ble et slags veiskille og inngangsport. Og snart skal jeg selv spille på Rockefeller, og det blir litt ekstra stas å tenke på, at her sto jeg selv som publikummer en gang og ble så fjetret.

– Åh! Full circle! Så fint! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da? – Det blir «White Christmas».

– Det var et klokt valg, synes jeg! Irving Berlins klassiker vil iallfall gi deg en pen, årlig klunk med Tono-penger!– Hehe, ja det er jo helt klart et smart trekk rent kommersielt. Trikset er jo å lage en låt som aldri taper seg i aktualitet, og der er jo jule-evergreens safe. Det høres deilig ut å vite at alle inntekter er besørget til evig tid, så man slipper den bekymringa.

– Du slapp jo selv plata «I Den Kalde Vinter» for noen år siden, som var ei ren juleplate med kjente sanger. Var det et kommersielt, taktisk fremstøt?– Haha! Nei, det var faktisk plateselskapet sin idé, for jeg hadde jo allerede gitt ut ei plate det året. Men det er rart med det, det med å gjøre sånne tradisjonssanger. Det ga meg mer enn jeg ville trodd.

– Jeg tror at jula er ei tid der folk mer enn ellers kommer i kontakt med følelsene sine, og da når man inn til dem på en måte. Når det kommer en fyr og sier at han mistet faren sin i desember, og at plata mi gir ham fine minner og assosiasjoner, og takker for det, synes jeg det er veldig fint.

– Åh. Det er jo fint. Du skal få med deg én ting ut til øya. Siden du er fra Fauske skal du få både gitar og øl. Noe mer?– Takk! Kan jeg få bytte ølet i prosecco? Det hadde vært kult. Og jeg vil gjerne ha en luftballong, så jeg kan fly tilbake, for jeg er i grunn ikke noen strandperson.

– Selvsagt! Siden du er fra Fauske. Og jeg tror det er veldig gøy å fly luftballong i boblefylla. God tur!