– Du blir sendt til en øde øy, med kun ei skive i bagen. Hva tar du med deg?– «Slo-Mo Suicide» (2000)!
– Ah! Ricochets! Dette kan bli stygt. Det er få tema som sparker i gang min rocktourettes mer enn Fredrikstads store sønner. Men fortell! Hvorfor ble det denne, og ikke et av de andre to de rakk å gi ut?– Haha! Det er lett å skjønne hvorfor du har det sånn. Hvorfor jeg velger debuten? Ja, nei, det er vel for at den er mer skitten og råere enn de to andre, som jeg selvsagt også digger, men som er mer gjennomtenkt og litt mindre impulsiv og kontant, hvis man kan si det sånn.
– Det kan man! Ironisk nok husker jeg den som litt polert da den kom, for at singlene i forkant var så beinharde. Men dere kidsa hadde vel ikke platespiller i 2000, slik at dette ble første møte med dem?– Det stemmer! På den tiden var det CD som gjaldt, samt at vi var i Napsters klamme hånd. Haha! Så, ja, det var CD-er og Lars Ulrichs favoritter som gjaldt. Vet ikke om jeg har noe sånn definerende øyeblikk at jeg husker akkurat når jeg hørte den første gang, men er rimelig sikker på at det var du som anbefalte den og puttet den i en pose.
– Ja, huff. Der var du ikke akkurat alene. Var jo helt på grensen til propaganda, dette. Og den ble neppe like godt mottatt hjemme hos alle. Så takk.– Haha! Det får være deres problem. Dette låter så elementært, så nakent, så utrolig skittent og fint! De kommer også høyt opp på lista over det beste jeg har sett live.– Jeg husker vi varmet opp for dem, med det som må ha vært den andre eller tredje konserten til Thee Mono Sapiens, og det var ganske sjokkerende. Bandet var altså så sveiseblind-drita før konserten at det var et under at de klarte å spille. Trond var umulig å skjønne hva sa mellom låtene, men når de rullet i gang låtene, satt likevel alt som et skudd.
– Indeed! De hadde en unik og professoral innsikt i å mestre det å være drita og likevel levere varene. Har aldri vært borti noe lignende.– Nei, virkelig ikke jeg heller. Som vokalist var det jo særlig Trond som imponerte. Han sang faen meg klokkerent og med en helt vill kraft. Vi hadde aldri klart noe sånt. Trikset er visst at man må være dritings på øving, om man skal fikse det live også. Og der var ikke helt vi.
– Hahaha! Og det var kanskje like greit. Vil gjerne skyte inn at Rico var enda bedre når de var skjerpa og ikke var drita. Også var de farlige, et underkjent fenomen i rocken. Hva er det aller beste du noen gang har sett live?– King Khan and BBQ Show, som jeg så for en del år siden i Oslo, nede på Fun House, et knøttlite kjellerlokale.
– Det stedet ved Blitz, helt uten luft?– Der, ja! Tror det var et bomberom eller noe. Men da ble det jo jævla intimt også. Husker så godt for et speisa opplegg det var, med kun de to på scenen, også en liten omkledningsgardin på selve scena, der de drev og forsvant bak underveis i konserten.
– Ja, for noen fantastiske raringer. Jeg arrangerte faktisk konsert med dem på den turneen, men da de kom hit var de drita sure på hverandre, så stemninga var ikke helt topp, for si det mildt.Haha! Men på denne kjellerkonserten var det topp stemning mellom både duoen selv og publikum. Jeg har King Khan med The Shrines, med full blåserrekke og alt, og det var også tøft, men det var noe med akkurat denne konserten som gjør at den nok blir stående som noe av det aller beste jeg har sett. Jeg liker at musikken står i fokus, men er også veldig svak for staffasje og at det skjer noe rundt og forbi også.
– Enig. Og for noen løse kanoner! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– Det må nesten bli «Louie Louie».
– Verdens beste låt! Richard Berry FTW!– Ja, herregud. Den har liksom alt. Den er så enkel at selv jeg skulle ha klart å lære meg den på gitar, den har en rå villskap i seg, er svært anvendelig, lett å gjøre sin egen vri på og er vanvittig fengende. Så der har du både kvalitet, kredibilitet, royalties og historisk sus i én og samme sang. Det er vel en grunn til at den er gjort i så mange versjoner.
– Godt poeng! Jeg samlet på den i mange år, altså forskjellige versjoner av den, helt til jeg så at det var spilt inn over 1200 versjoner. Da ga jeg opp. Hvorfor har ikke Thee Mono Sapiens gjort den? Hadde jo passet perfekt!
– Nei … vi har jo gjort den live i ulike drakter, men aldri spilt den originalt, men heller fjaset den til. Vet ikke helt, det ligger sikkert en slags bekymring for at det allerede finnes så mange knallbra versjoner at vi får prestasjonsangst. Det blir som å skulle gå femmila i Kollen, når du vet at så mange andre er bedre enn deg til det.
– «Louie Louie» ei femmil av en låt? For en søkt parallell.– Haha! Ja, OK, kanskje heller en sprintprolog, som også mange kan mye bedre enn meg.
– Betryggende. Du skal få med deg en død gjenstand også. Hva vil du pakke med deg?– En TV! Ikke for at jeg får sett så mye på den, det er vel knapt med strøm der ute, men fordi dette ville vekket interesse fra Lisensavdelinga til NRK. De klarer altså å spa opp folk på de mest obskure øyre og nes, om de ikke har fått betalt lisens av dem. Onkelen min jobbet der, så dette vet jeg alt om. De peiler frem hvem og hva det måtte være, og når de finner meg, er jeg berga og kan komme tilbake igjen! Jippi!
– Hahaha! Et briljant og gjennomtenkt svar. Velkommen tilbake skal du være!
