– Er på hytta, skal bare ut på sjøen og hente middag. Kan vi snakkes klokka ett?

Feedback forsøker å få en prat med Åge, få dager før han åpner sin neste turné med to utsolgte konserter i Tromsø. At han lader opp med å dra på havet møter stor forståelse. Finnes verken bedre rekreasjon eller mat.

Klokka er ett, Åge ringer presis fra hytta på Fjellværsøy, og høres både pigg og opplagt ut.

– Fikk du noe fisk?

– Ja da! Ble noen fine småsei. Du veit, kona vil ikke ha torsk annet enn de månedene som har bokstaven R i seg.

– Man skal høre på kona, og sei er jo helt knall. Velkommen til Tromsø! Utsolgt hus og ekstrakonsert. Tromsø og Åge er åpenbart en fin kombo. Please, si det ikke er tilfeldig at du åpner turneen nettopp her!

– Det er nok ingen tilfeldighet nei! Tromsø har «alltid» vært bra for meg og behandlet meg anstendig, helt fra tiden med Prudence og videre opp gjennom. Det var veldig bra her med Sambandet på 80- og 90-tallet, men også da jeg reiste rundt med kun meg selv i bandet. Det er flott i Tromsø.

– Du verden. Det høres ut som du mener det også!

– Ja, selvsagt mener jeg det! Med en så lang karriere som jeg har, har det blitt mange turer til Tromsø, og det er en by hvor jeg alltid har blitt behandla ordentlig. Det er vel også ett eller annet med lynnet og folkeslaget her oppe som appellerer, og som en trønder liker. «Hei, Åge! Ka gjør du hær?», sier de når de treffer meg på gata. Haha! Jeg liker den direkte og vennlige tonen. Tromsø er by som syder politisk kraft, tydelighet og kultur.

– Du er jo jævla populær her også. To utsolgte The Edge nå, samt at Buktafestivalen har booket deg to ganger.

– Bukta var en av de store festivalene som først tok oss inn i varmen. Jeg mener, det var jo ingen selvfølge at Sambandet og jeg skulle få komme dit, så det var skikkelig stas, og betydde mye for veien videre og andre festivalbesøk rundtomkring i landet. Det åpnet flere dører for oss, for jeg tror mange av de festivalarrangørene snakker med hverandre. Så Bukta viste vei, kan man si.

Åge og Sambandet avsluttet Buktafestivalen i 2012. Foto: Tom Benjaminsen

– Kult! Snittalderen på publikum der er iallfall betydelig yngre enn deg. Altså klarer du stadig å erobre nye generasjoner fans. Tror du de angrer, de som spådde rockens død for 20 år siden?

– Den dør jo aldri. Det er litt vanskelig dette. Rocken er på mange måter som kakerlakken, den overlever og bare dukker opp igjen og igjen. Jeg har egentlig litt problem med definisjonen «rock»; for meg handler dette oftest om inderlighet og troverdighet. Derfor setter jeg for eksempel Vidar Sandbeck lett sammen med Chuck Berry, Stones, Dylan, The Band osv. For min del handler det om hva som rører meg, jeg er nesten redd for å bruke ordet, men rock er noe som er i nærheten av å treffe sannheten.

– Det er jo sant! Og artig at du nevner Sandbeck. Han skulle fylt 100 år i år, og det er dessuten 60 år siden «Pengegaloppen» kom på singel, en låt du også gjorde på «Det e langt å gå til Royal Albert Hall» (2016). Er du også inspirert av de gamle, norske kanonene, som han, Prøysen & co?

– Nei, altså først var jeg jo ikke det. Da Chuck Berry kom inn i livet mitt, var plutselig ingenting annet bra, men så tok jeg jo til vettet senere. Det jeg liker med Sandbeck er den kombinasjonen av tekst, musikk og utøver, det som også preger god rock. Han er, hvordan skal jeg si det, litt sånn lei seg egentlig, hele tida. Haha! Og skal jeg dra på meg juling, kan jeg bare si at Sandbeck var bedre enn Prøysen.

– Hehe. Nå blir det bråk! På din rykende ferske singel «GÅ GÅ GÅ» synger du om da utenlandsk rockkultur kom sjøveien til Norge, via skiver med blant andre Chuck Berry og Dylan, og hvor skjellsettende dette ble for deg. At «karriereambisjonene som skihopper og fotballspiller lusket slukøret bort og aldri kom igjen». Har du noen gang angret på valget?

– Nei, jeg har jo ikke det, og det blir vel litt feil å si at jeg valgte det også. Der og da føltes det derimot som det ikke var noen annen mulighet. Blir jo vanskelig å forstå i dag, men det vi opplevde der, altså, med dem som hadde seilt ute på utenriksfart og kom hjem med ny og merkelig musikk, de opplevelsene der tror jeg ikke er mulig å forstå i dag. Da jeg hørte Chuck Berrys «Sweet Little Sixteen» første gang, altså. Æ lyg itj. Æ fikk feber.

– Haha! Det tror jeg på.

– Men det var helt unikt! Jeg hadde jo en ganske begrenset forståelse for engelsk, men det hadde ingenting å si, for man skjønte jo hva dette dreide seg om, ikke minst alle meldingene som lå mellom linjene. Også var det ingen direkte kommunikasjonslinje fra dette til foreldrene våre, for de kjente jo ikke til dette fra før overhodet, noe som gjorde det ekstra farlig. Og samme litt senere, da Dylan kom inn i skallen min. Du må huske at det hippeste man kunne høre på radio var «Ønskekonserten», det var så annerledes. Og da vi hørte dette for første gang, var det som om hele verden ropte «Frihet!», og vi følte vi nesten kunne gå på vannet.

– Som du også synger i den nye sangen din. Jeg hører den også som en oppfordring til å gå egne veier, drite i hva andre tenker og bare hoppe i det, uten å frykte konsekvensene. Trenger man litt av den risikofylte galskapen for å komme noen vei i denne bransjen?

– Det er jo lett å si for meg, her jeg sitter i dag. For jeg kan jo bare snakke for meg. Den gangen, da jeg var i startfasen, bare gjorde jeg det jeg sang om. Det var virkelig ingen kjære mor til å begynne med, men jeg tror det er lurt, om man kjenner at man har et talent, og bare klamre seg til det, gutse på og håpe at det holder. Man vet jo ikke før man har prøvd.

– Det er lenge siden du åpnet en låt med å snakke på engelsk!

– Hahaha! Ja, det er faen meg lenge siden! Vi må vel helt tilbake til «No. 3» av Prudence (1974, red.anm).

– Den høres jo ut som lyden av en hit, med et eksplosivt refreng alle kan synge med på, uansett hvor mye promille man har. Du har jo mer erfaring enn de fleste her til lands på dette, på hva som er en hit og hva som ikke er det. Tenker du av og til sånn selv, at «Dæven, dette blir en hit!»?

– Nei! Jeg har ikke peiling, vettu! Saken her, med denne sangen, er at jeg gjorde det sånn som jeg pleide helt i begynnelsen, og det var å spille den for publikum først. Det er jævlig interessant, for i et studio får du helt andre ører, der utstyret og fasilitetene er så bra at du hører lyder kun hunder er i stand til å snappe opp, men her var situasjonen og omstendighetene helt annerledes, der låten mer eller mindre ble til på scenen, foran et publikum.

– Den høres veldig live ut også.

– Jaja jaja! Det gjør den. I studio kan det av og til bli en for langvarig prosess, så dette ga meg et kick, det blir mer rett på sak og ikke så mye diskusjon, og at man skrelte bort alt dette likte jeg. Alle som har drevet og spilt inn musikk, jævlig mange iallfall, tenker av og til, når man til slutt sitter med den endelige og ferdigproduserte miksen, at den første demoen var nå egentlig bedre. I et studio er det så mange som mener noe, og flere hensyn som skal tas. Spesielt i dag, der ingen tog er gått noen gang, for du kan hele tiden mikse og flikke og pusse og flytte på alt.

– Men det er jo ditt navn det gis ut under, så du er vel kaptein på skuta her? Om en uenighet skulle låse det fast, mener er jeg.

– Jo da, men jeg må jo understreke at jeg har flinke og flotte folk rundt meg. Klart, skulle det være en konflikt der det går i stå, så må jeg ta en endelig avgjørelse. Jeg trenger likevel ikke be Gunnar Pedersen om å slå salto i en gitarsolo, for å si det sånn. Vi veit begge hvorfor han er der.

– I dag har man tilgang til hele verden hele tiden, fra hvert sitt gutte- og jenterom, og trenger ikke vente på en båt med singler fra andre siden av Atlanteren. Siden du entret bransjen for snart 50 år siden har CD-en kommet, vinylen dødd, CD-en dødd, vinylen kom delvis tilbake og strømming tatt over det meste. Hvilket format foretrekker Åge Aleksandersen anno 2018 for avspilling av musikk?

– Jeg strømmer, og jeg kaster meg over det meste. Et par tastetrykk så får jeg sjekket om det er hold i det for eksempel du mener om ei plate du roser i avisa di. For noen år siden var det Grammy Awards i USA, og jeg sjekket ut alle nominerte, men endte likevel opp med en ikke-nominert, «Feeling Mortal»-plata av Kris Kristofferson. Du stooore, så bra. Så det er praktisk og enkelt med strømming, og lett å bli avhengig av streamingbobla.

– Det er det. Jeg husker du deltok i et sånn quizprogram med Ivar Dyrhaug, rundt 82/83, «Pick up, en spørrelek om pop og rock», tror jeg det het, der du utviste en jævla innsikt i ny musikk, at du fulgte masse med. Det var sånn vinneren står til neste uke, og du ble bare med videre i evigheter. Gjør du det fortsatt, eller bruker du strømming til å lete opp gamle kjenninger?

– Hehe. Jeg har ikke så mye skylapper, nei. Informasjonsstrømmen nå er jo kolossal, og det gjør det på sett og vis – paradoksalt nok – enda vanskeligere. Der jeg før hadde 30 valgmuligheter, har jeg nå 300 000. Jeg føler meg helt teppebombet av inntrykk. Når jeg bruker strømmetjenester for å sjekke ut nyheter, pleier jeg gå på sjanger, og sjekke ut det jeg er nysgjerrig på, men nå skjønner jeg ikke ordentlig forskjell på det heller, for det blir så mye. Så jeg leter heller frenetisk etter en bra radiokanal som ikke spiller musikk overhodet, noe som jeg tror vil gi meg noe åndelig ut fra innholdet.

– Amen. Jeg hører utelukkende på NRK Alltid nyheter og enkeltprogram jeg laster ned.

– Ja, det er jo et must! Nyhetsmorgen, med «Politisk kvarter» må jeg ha med meg, jeg står jo tidlig opp, og dernest går jeg gjerne en tur mens jeg hører på for eksempel «Ekko», om all slags sære ting som er jævla interessant, eller en podkast der noen kloke mennesker sitter sammen og snakker om lure ting. Jeg er jo låtskriver døgnet rundt, og har blitt mer opptatt av å høre om tema å skrive sanger om, enn å høre på musikk jeg skal stjele ideer fra.

– Enn selve strømmingen, da? Er du begeistret eller bekymret for denne uhyre billige tjenesten for ervervelse av musikk?

– Svært tema, dette. For det første: Platebransjens bakstreverske reaksjon for lenge, lenge siden, der de solid parkerte seg på sidelinjen da unge mennesker leverte nye måter å distribuere musikk på, var uklok. Svaret på utvikling var stillstand, kopisperrer og etter hvert rettssaker osv. I stedet for å si velkommen og utbasunere samarbeid med aktørene som satt på teknologien, havnet de i skammekroken.

– Denne holdningen førte til at alle tidligere bra avtaleverk innenfor musikkbransjen bare ble «glemt», og når man endelig innså at dette var nye og viktige veier, var man solid parkert, og dermed oppsto den situasjonen vi har i dag angående avregninger, vederlag, rettigheter og størrelsen på dette.

– Det som faktisk er det aller verste med dette er at bransjens maktfaktorer angående økonomi og kunnskap svikter så totalt i informasjon og utdanning eller opplæring og læring overfor artistene i disse årene. Selv skjønte jeg jo ingenting da det kom, og det var lite fornuft eller forklaringer å få fra bransjen selv.

– Ellers er jeg cool på det meste angående formater. Har vært med på alt jeg, da. Først var det LP-er, og stor oppstand da kassetten kom. Like stor oppstand da CD kom osv. Men med min kjennskap til oss kakerlakker, kan jeg si at det helt sikkert kommer bra løsninger etter hvert, som knekker disse kodene og igjen innfører en viss anstendighet når det gjelder fordeling, bruk og økonomi.

– Så bra å høre en ringrev som er optimistisk rundt dette!

– Det må man jo være! Men alle problemene man snakker om i dag, om honorering og avregning, ville neppe vært et problem for artister nå, om bransjen hadde vært glup nok fra begynnelsen, da dette kom. I dag får jo artistene tusen ganger mindre for ei avspilling, sammenlignet med da folk kjøpte CD-er. Selv skrev jeg under på alt. Jeg visste ikke bedre. Men det satt noen der som visste bedre. Så den skylden der er jeg faen ikke villig til å dele. Den får selskapene ta på sin kappe.

– Nå har vel Åge Aleksandersen til salt på grøten? Det er jo en slags winner takes it all-konsekvens også i dette universet. At de som fra før selger mye også er de som tjener på dette. Men artister som før solgte 3000-4000 CD-er kunne for eksempel finansiere en utenlandsturné med det salget, men omgjort i streams på Spotify holder det knapt til noen halvlitere øl – på butikk

– Haha! Nei, du må ha mange millioner strømminger om du skal få betalt noen få dager i studio. Men jeg tror dette kommer til å løse seg.

– Betryggende å høre. Ronni Le Tekrø i TNT skrev i en pressemelding denne uken at de nå gir ut sin siste plate. Ikke for at de skal legge opp som band, men fordi det er blitt så dyrt å spille inn plater. Føler du det på samme vis, at man får mindre igjen i dag for investeringen i tid og penger en klassisk plate koster?

– Slik har det vel alltid vært. Det er jo ingen garanti, og man styrer støtt mot stupet. Hehe. Samtidig har den digitale revolusjonen demokratisert store deler av den kreative og innspillingsmessige delen av bransjen. Det er utelukkende bra. For relativt beskjedne beløp får man i dag kjøpt opptaksutstyr og all verdens apper og dingser som bidrar i en kreativ prosess. Det er veldig kort tid fra idé til ferdig resultat, og distribusjonskanalen ligger også der utenom streaming, på YouTube og sånne steder.

– Sitter du på gutte- eller jenterommet i Tromsdalen, har du god mulighet for å få lydfestet greiene dine uten at det koster skjorta. Er veldig fascinert av dette. Vi kakerlakker er tilpasningsdyktige, vet du, og da orker jeg ikke kjenne på den angsten, og velger heller å følge med. Jeg tror på et fremtidig samarbeid mellom de som trykker på plastdingser og de som vrenger strenger

– Det tolker jeg som en lovnad om at du vil lage mange flere plater.

– Ja, jeg gir meg jo ikke! Har jo bevisst valgt å ikke være tjue år hele livet, og derfor er det å være låtskriver noe som hele tiden forandrer seg, fordi tilgangen til tema å skrive om er konstant. Det har jo ikke forandret seg overhodet, selv om fargen på håret ikke er den samme. Jeg blir for eksempel lei meg og såret av andre ting enn da jeg var 20. Det er en bra greie. Så jeg får nå krystet ut en 10-12 sanger hvert tredje år. Selv om det ikke er rare greiene. Hahahaha!

– Haha! Det er mange som er betydelig yngre enn deg, og mindre produktiv, for å si det sånn! Apropos såret. Du har vært uvanlig åpen rundt temaet psykisk helse, ikke minst sett på bakgrunn av egne erfaringer. Er vi nordmenn for dårlige og redde til å snakke om dette?

– Det er fremdeles befengt med mye skam dette, men fra den tiden da jeg var en ung mann og til i dag har det skjedd store og fine ting, selv om det fremdeles er langt igjen.

– Hvorfor tror du det er skambefengt?

– Det er ikke enkelt å si. En av grunnene er nok noe så banalt som at det ikke er synlig, som igjen gjør det mystisk. Det er mye lettere å møte sympati – eller empati som det nå plutselig heter, haha! – om du brekker en fot, nettopp fordi det er så konkret, så lett å vise frem og så lett synlig og forståelig.

– Men det kan være jævlig vanskelig å skjønne at for eksempel et tilsynelatende kraftig og oppegående menneske sliter med å finne en mening i tilværelsen, å ta innover seg hvor bunnlaust og svart det kan være inne den personen, og hvor djupt det er mulig komme. Og da får du sånne rare utslag som at folk ikke skjønner at det går an å jogge, selv om du er for sjuk til å jobbe. Da kan du ikke være såååå dårlig, liksom.

– Jeg tror ikke nødvendigvis det at man ugleser dem som sliter skyldes ondskap eller vond vilje. [tenkepause] Men jeg tror det er jævla vanskelig å skjønne for dem som ikke har hatt nærkontakt med det.

– Nå er jo du et beviselig unntak, men artister snakker så å si bare ut om «den vonde tiden» når de allerede er kommet over kneika, og samtidig har noe å selge. Mange av dere, og særlig dere som skriver på norsk, er jo ganske utleverende i mange av tekstene, men da har man likevel et klart skille mellom avsender og mottager, og dere kan gjemme dere bak mikrofonen eller i et studio. Er det vanskelig å dele egen svakhet, hvis man kan bruke det ordet, i offentligheten?

– Du vet, denne delingen, og å stå fram i offentligheten er ikke bare bare. Jeg vil også hevde at media og pressens indre endringer de siste årene har gjort det smart å ligge lavt for flere av oss. Mye av det en gang seriøse, ærlige og ordentlige journalistarbeidet har blitt redusert til patetisk og ynkelig nettreff-telling, der overskriftene og antall utropstegn teller mest, og der substansen og innholdet skvises ut.

–  Jeg vet jo at det som oftest ikke har noe med den enkelte journalisten å gjøre, men det sitter jo noen der og teller og spisser og presser, og når man erfarer dette, er det nok noen som vegrer seg for denne offentligheten og delingen av egne problemer.

– Jeg må være forsiktig nå, kjenner jeg.

– Haha! Ja, det skal jo sies at det også er nok av såkalte kjendiser som gladelig står frem over helsider med store drama fra livene sine, og der de har fått både blåflekker, myggstikk og ødelagte shoppingturer. Stakkars folk, da er det nok godt å få delt litt.

– Og vi stiller selvsagt opp. Men du skriver det heller ut?

– Ja, jeg kan jo bare snakke for meg selv. Det er mye av livet mitt i tekstene i mine. Ikke alltid, men ofte, selv om det kanskje bare er jeg som vet eller forstår det, men det er helt OK for meg. Dette er nemlig min ventil, der jeg får lettet på trykket. Sånn sett slipper jeg å betale psykologtimer.

– Det er jo en sjelden gave, da. Både at du kan uttrykke slikt gjennom sang, dernest at du har et stort publikum som oppriktig vil høre på deg. Du hadde jo også hatt råd til psykologtimer, om det kneip. Det er mulig å si at du er iallfall er heldig stilt. Føler du deg privilegert?

– Ja, herregud, det føler jeg virkelig. Men så ligger det en slags kommunikasjon i denne delingen, at mange er med sammen med deg. Og klart jeg er privilegert. Det kan jeg gjerne gjenta. Og uten den ventilen jeg har hatt gjennom låtskriving, hadde jeg neppe sittet her og snakket med deg i dag.

– Du har selv involvert deg, som medlem i ei referansegruppe til et forskningsprosjekt på musikeres psykiske helse. Kan du fortelle litt om dette?

– Det er egentlig ikke så mye å berette derfra per nå. Det ligger en enorm mengde med materiale, med timer av spørsmål og svar, på hvordan sånne som meg og andre karer og folk i bransjen takler både artist- og dagliglivet. For dette yrkesvalget er virkelig ingen kjære mor, for å si det sånn. Og jeg vet en del om hvordan unge folk som begir seg ut på det har det. Og går du inn den døra, må du nok regne med å gå på en smell, eller to, eller flere.

– På festivaler må du begrense deg hva angår spillelengde, mens på egne oppsatte shows, slik som de i Tromsø nå, kan du spille så lenge du vil. Liker du det siste best?

– Jeg foretrekker lange konserter, ja. Våre vanlige konserter varier fra to timer til to og en halv. Når vi skal spille på festivaler rundt omkring, må vi derfor ofte forhandle oss frem og levere inn søknader om lengre spilletid enn det vi får til rådighet.

– Hehe. Dette er jo verden litt snudd på hodet. Og ganske gøy! At kids er happy med tre kvarters utblåsning, mens han bestefar på snart 70 forhandler motsatt vei. Det er jo mulig å tolke dette som at du liker jobben din.

– Ja, jeg gjør da det! Men jeg har jo en katalog som gjør at jeg ikke på langt nær blir ferdig på bare en time. Jeg orker heller ikke bare å spille det gamle stoffet mitt, og liker således å sette sammen ei låtliste som er en fin miks mellom nytt og gammelt.

– Denne gangen har du sågar brukt sosiale medier til å spørre fansen hvilke låter de vil høre, fra den enorme katalogen din, på turneen. Responsen på Facebook var mildt sagt overveldende. Blir du beveget av slikt?

– Ja, altså, det er jo ett eller annet med denne sosiale direktekontakten med folk, uten å være i direkte kontakt, altså i samme rom. Mange av forslagene var også som forventet. Det meste av det vi har på repertoaret til vanlig var der, men selvsagt også mange uventede forslag. Noe av det kan man lese på veggen, som det kalles.

– Men noen av de mest private ønskene kom rett i innboksen min, og noen av dem følte jeg det var rett å skjule fra veggen, simpelthen fordi de var svært, svært personlige, om hvorfor de ville høre akkurat den låta. Og dermed blir det mellom meg og vedkommende. Og når vi da spiller akkurat den låta på akkurat den plassen, trenger jeg ikke introdusere det fra scenen. Den som veit, veit. Det er egentlig jævlig fint, det.

– Så koselig å høre, at sosiale medier faktisk har positive sider! Tenk om du i sin tid kunne nådd frem til Chuck Berry på samme viset!

– Ja! Haha! Det er jo helt vanvittig å tenke på!

I kjølvannet av dette: Var det noen låtforslag der, som du bare tenkte «Aldri i helvete om jeg gjør den, altså!», eller har du et godt forhold til hele katalogen din?

– Nææææhh… altså, jeg må jo si at jeg ble overrasket over noen «Laika»-forslag. Det pirra mæ litt.

– At det oppleves som slags revansje? Den fikk jo relativt hard medfart i sin samtid.

- Medfart? Jeg har jo aldri fått så mye kjeft! Haha! Den ble jo helt sønderbanka av alle. Dessuten, når jeg lager ei plate, er det heller ikke sånn at alle låter blir skrevet med tanke på å fremføre dem live. Men jeg lurer litt på å ta med «Laika» i Tromsø, ja. Den er jo ganske vittig, om ikke så viktig. «Korleis ska dæm få hund ned fra rommet, ja kor ska den land? Enn om folk her kan få den i haue. Ja, det sa dæm alle mann!». Haha!

– Haha! Du har hatt dine mer dylanske øyeblikk.

– Ja, det har æ. Hæhæ! Ellers var «Linedans» ønsket av mange. Og sangen «24.12» er nok den jeg de siste årene har fått mest henvendelser og reaksjoner på. Det fryder meg.

– Hvorfor fryder det deg?

– Fordi den er ganske annerledes, og at den er lang, den varer jo i godt over 6 minutter. Men det er også en låt av nyere dato, og det fryder meg at det også ønskes låter utgitt i dette årtusenet, at folk fortsatt er oppmerksom på det man holder på med. Det er ikke det dummeste å kjenne på, for en sangskriver som har holdt på ei stund.

– «Det digitale vennskap kan ikke røre et kinn», synger du jo der. Men det er jo akkurat det du gjør med SoMe-kontakten med fansen din!

– Ja, det der. Altså, jeg er en einstøing. Og æ é en særpeis. Omgangskretsen min består strengt tatt av ett annet menneske, så det er fint å ha en sånn kontrollert form for kontakt med andre folk. På den ene siden kjenner jeg dem ikke, sånn i en vanlig betydning. På den andre siden, er jeg hundre prosent trygg på at det vi utveksler er veldig ordentlig, og at jeg er en bra redaktør.

– Noen av dem som kommenterer er både banditter og svin, og da må innleggene slettes. Hver dag. Men det kommer også inn sterke og fine historier, og denne filtrerte kontakten kan jeg like, for det er jo jeg som sitter der og svarer, og det at de indirekte føler at de kjenner meg, at de kan stole på meg, utløser en fin energi.

– Du har alltid vært opptatt av verden rundt deg, også den langt utenfor Trøndelag. Nå lever vi i svært kaotiske tider. I 1984, i en av dine aller mest kjente sanger, synger du at den amerikanske presidenten er en tulling. Det må jeg si var profetisk.

– Haha! Ja, æ skvætt kvær gang han dukke opp på TV. Det er så mye å bekymre seg over. Jeg sitter her. Du sitter i Tromsø. Også sitter en luring der borte i USA som holder på og styrer. Da viser det seg at de gamle sangene fortsatt har noe for seg, og det er både trist og fint.

***

Tradisjonen tro, spør vi alltid hvilke tre plater som har betydd særlig mye for vedkommende.

Her er Åges tre utvalgte, med kontante og presise begrunnelser:

THE BAND «Music from Big Pink» (1968)– Svinbra.

BOB DYLAN «Blonde on Blonde» (1966)– Svinbra.

CHUCK BERRY «One Dozen Berrys» (1958)

– Svinbra… selvfølgelig. Her må det dessuten tilføyes at Charles Edward Andersson Berry stort sett var tilgodesett med singleutgivelser, men der var det en skog av hits som preget Beatles, Stones osv.

På scenen, der han trives best, foran sine egne fans. Foto: Marthe Amanda Vannebo