På en øde øy med Egon

– Jeg ble helt tilbakestående og det ble bare rør

LORI LEDGER MARKUSSEN (34) Bartender og konsertarrangør. Nyansatt markedsansvarlig ved Kulturhuset i Tromsø.
IMELDA-FAN: Lori er kjent i Tromsø som konsertarrangør og bartender, men er også en jævel til å synge i dusjen, noe hun fikk fortalt en heltinne hun var sterkt betatt av. 
        
            (Foto: Tom Benjaminsen)

IMELDA-FAN: Lori er kjent i Tromsø som konsertarrangør og bartender, men er også en jævel til å synge i dusjen, noe hun fikk fortalt en heltinne hun var sterkt betatt av.  Foto: Tom Benjaminsen

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilken?
–«Unearthed» (2003) med Johnny Cash.

– Det var et skikkelig fint valg! Det er nesten litt juks å ta en boks på fem plater, men siden det er Johnny Cash er likevel alt lov. Er det mengden du går for her?

– Hehe. Ja, det var litt derfor, men også fordi jeg da får med Nick Cave også, som synger sammen med han på «Cindy».

– Det var lurt! Og da får du jo også med deg Joe Strummer fra The Clash! Husker du første gang du hørte den?
– Nei, husker ikke noen spesiell episode, men jeg hørte mye på den akkurat i den da tiden jeg kom til Norge, og da var det spesielt hans versjon av Kris Kristofferson-låten «Just the Other Side of Nowhere» det gikk i, og som jeg fortsatt har et veldig emosjonelt forhold til. Teksten appellerte særlig til meg på den tiden, kan du si.

– Det er lett å forstå. American-perioden til Cash er jo fin den, men har du noe forhold til den gamle og gode Cash?
– Ja, selvsagt. The early stuff er jo i grunnen enda bedre, og det var jo der jeg også «oppdaget» ham.

– Da er vi to. Du kom fra Romania til Norge. Hvordan var tilgangen på Johnny Cash back then?
– Det var ikke mye tilgang skal jeg si deg! All vestlig musikk var bannlyst og ulovlig, og på radioen gikk det utelukkende i kommunistisk musikk, og ett og annet innslag av Gianni Morandi fra Italia og sånn. Men ikke noe rock’n’roll. Heldigvis kjente faren min noen sjømenn som fikk smuglet inn forskjellige samlekassetter med vestlig musikk, og av den grunn har jeg fortsatt et sterkt forhold til blant andre Johnny Cash, Dire Straits og flere andre.

– Det er jo helt nydelig. The power of rock! Du har neppe sett Cash live, men hva er det beste du har sett live? Du har jo arrangert mange hundre konserter, så det burde være mye å ta av.
– Ja, jeg har jo sett såååå mange konserter, men jeg liker å tro at jeg fortsatt ikke har opplevd den beste, så jeg sier heller at det er en konsert jeg fortsatt ikke har sett.

– Det var smart, men unnvikende svart. Så jeg gir meg ikke. Hva er den beste til nå, da?
– Hehe, det må bli Imelda May, på Bergenfest i 2011, men det er mest fordi jeg var så besatt og betatt av henne da.

– Haha! Ikke vanskelig å forstå, på noen måter. Irlands rockabillydronning både høres og ser fantastisk ut. Fortell!
– Nei, jeg var altså helt betatt, og jeg dro egentlig ned dit for å gifte meg med henne. Det skjedde jo ikke, men konserten var fantastisk likevel. Jeg sto helt fremst hele konserten, kunne teksten på alle låtene, og sang med hele veien, som jo må ha sett helt sinnssykt ut.

– Etter konserten traff jeg så Imelda selv, og det hele ble veldig rart. Hun kom nemlig bort til meg, som i seg selv var veldig overraskende, og sa at hun hadde lagt merke til meg, og syntes det var veldig stas at jeg kunne alle sangene.

– Så lurte hun på om jeg var sangerinne, og da jeg skulle svare var jeg i sjokk, og plutselig kunne jeg ikke snakke engelsk, og så ble det bare rør. «No, I sing in the shower. You are really beautiful. I like your music very much» og sånn skikkelig tilbakestående respons. Huff. Men konserten var fantastisk! Har sett henne mange ganger etterpå også, men den første gangen var noe for seg selv.

– Hahaha! Jeg føler med deg. Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?
– Jeg tar «Gloomy Sunday» av Billie Holiday.

– Shit, den er mørk, den.
– Ja, veldig mørk. Den låten har bestandig fascinert meg. Nå er det ikke en sang hun skrev selv, men det er selvfølgelig hennes versjon som er best. Den er jo ungarsk og går også under den engelske tittelen «Hungarian Suicide Song», og det er masse myter og historier om kvinner som tok livene sine etter at de hørte den, mange av dem som hadde mistet mennene sine i krig.

– Men den har jo happy ending! Det er viktig å si.
– Jaja! Hun våkner og skjønner at det bare var en drøm, så det mye håp i den også.

– Takk og lov. Du får med deg én ting til på øya.
– En stor kniv er vel det mest logiske, men e-siggen min må jeg nesten ha, så jeg tar den. Sluttet å røyke for fire år siden, og selv om jeg bare røyker ordentlige sigaretter når jeg drikker, er e-siggen – også kalt min ene arms forlengelse – noe jeg ikke orker tanken på å leve uten.

– Vi er skikkelig grei og gir deg begge deler. Og et bilde av Imelda May.

 

iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.