Den populære lofotingen har vært aktiv på konsertfronten etter slippet av sitt andre album denne våren. Tidligere i juli var Justad i overkant ivrig på scenen, da han falt ned fra en stige under en av sommerens festivalkonserter.
– Først av alt: Går det bra med kroppen? Du ble litt mørbanket etter et fall under en konsert under Sommerfesten på Giske tidligere i måneden, leste jeg.– Jeg har vært ganske forslått, men kroppen er mye bedre selv om jeg fortsatt har en del blåmerker. Vi spilte på Tysnesfest her om dagen, og jeg kjente at det var en annen kropp å ha med seg på tur, humrer Sondre Justad.
– Har du planlagt noen potensielt halsbrekkende stunts under konserten i Telegrafbukta, etter å ha falt ned fra den scenestigen?– Jeg liker jo å overraske, så det var litt synd med det fallet, fordi det var så mange som fikk sett sceneriggen vi bruker, hehe. Vi skal spille på samme scenerigg på Slottsfjell, men det er vanskelig å frakte den oppover til Tromsø. Vi får se hva vi finner på – kanskje blir det noen helt nye stunts.
– Hva tenker du om å være headliner på en kveld der Bel Canto, Sivert Høyem og Moddi også skal spille?– Det er galskap! Jeg har tenkt litt på akkurat dét, og kjenner på en viss ærefrykt. Det føles litt absurd å skulle spille etter Sivert Høyem, som jeg selv har gått på konsertene til siden jeg var barn. Jeg har stor respekt for alle du nevner, men kanskje spesielt Sivert. Når vi nå skal spille etter han må vi bare gjøre greia vår – og litt til.
– Samtidig er du en av få nordnorske artister med ordentlig kjendisstatus. Hvordan takler du å være et kjent fjes når du ikke står på scenen?– Det veksler litt. Det er dager hvor jeg ikke tenker over det, der jeg ikke føler meg som en kjendis. Men jeg blir jo stoppet på gata, butikken og bussen. Jeg blir overrasket hver gang, og tror som regel at det er noen jeg har møtt tidligere – som jeg tror er en veldig menneskelig reaksjon, hehe. Jeg har vært veldig heldig, og har ikke opplevd å få slengt noe dritt fra noen – som jeg ble advart mot da jeg bestemte meg for å stikke hodet fram som popartist. Men – bank i bordet – kanskje jeg aldri skulle ha nevnt dette. Nå får jeg all dritten på en gang, haha!
– Du har bevisst vært svært åpen om privatsaker som kjærligheten i intervjuer, i tillegg til i musikken. Er ikke det ubehagelig?
– Jeg har bare fått masse kjærlighet etter intervjuet på Lindmo – ekstremt mye, faktisk. Jeg tror ikke det er så farlig å snakke om kjærlighet i offentligheten. Det kan kanskje være farligere å engasjere seg i politiske ting. Når dét er sagt har jeg også snakket om Sylvi Listhaug, oljeboring i Lofoten og flyktningkrisen i intervjuer – uten å få noen negative tilbakemeldinger.
– Hvordan blir Bukta-konserten annerledes enn konserten på The Edge tidligere i år?
– Det vil låte større! Bukta er en større
venue
, musikken vil være tilpasset festivalformatet. Da vi spilte på The Edge var låtene noen bare noen uker gamle, men nå har vi spilt dem mye og tatt sangene videre, så folk vil nok høre en utvikling. Jeg har som mål at hver konsert vi gjør skal være den beste vi har gjort. Selvfølgelig klarer man ikke alltid å overgå tidligere konserter, men det er viktig å ha som mål å bli bedre, og samtidig kunne trives på scenen.
– På din nye plate «Ingenting i paradis» er det en fin miks av energiske og roligere låter. Hvilke av de nye låtene har fått best respons live?– Hmm. «Ikke som de andre» har folk tatt til seg. Der lagde vi en musikkvideo med mål om vise litt av kjærligheten som finnes i Norge. Det virker som om folk har fått et personlig forhold til den låten. Denne gang følte jeg at vi trengte forskjellige typer låter i livesettet, og «Ilden» er litt annerledes. Den er ganske svevende og ikke så insisterende, med rom for lange instrumentalpartier. Vi merker at folk synger med på singlene, men balanse er viktig for å skape en god helhet. Låter som «Ilden» gjør at singlene får større effekt.
– Tenker du mest album eller konsert når du lager musikk? Forrige gang vi pratet sammen nevnte du hvor glad du er i albumformatet.– Jeg har vært i «live-modus» fra dag én! Musikervenner av meg drar på låtskriversessions for å skrive hits, som er helt greit, men ikke hvordan jeg gjør det. Jeg tenker mye på å løfte live-biten, som er viktig fordi vi spilte veldig mange konserter etter førsteplata.
– Du har spilt på Bukta en gang tidligere. Hvilke minner har du fra den konserten?– Den gang åpnet vi festivalen klokka fem på ettermiddagen, mens vi nå skal vi avslutte den lørdag kveld. Jeg blir nervøs før hver eneste konsert, men nervene er litt annerledes når man skal avslutte festivaler. Jeg var rett og slett overtent da det gikk galt på Giske, hehe. Jeg har prøvd å lære meg litt meditasjons- og pusteøvelser å gjøre før jeg går på scenen – og det har funket ganske bra. Jeg har lovet meg selv å gjøre dette foran alle konsertene nå, for å finne rett fokus.
– Du har spilt i stort sett alle kriker og kroker av landet. Hvor finner man Norges beste publikum?– Hmm ...
– Jeg fisker ikke etter at du skal si «Tromsø» – vær ærlig!– Hehe. Det er et faktum at publikum i Nord-Norge har mest trøkk. Spesielt byer som Bodø og Tromsø, der vi har et stort publikum, er fantastiske for oss. At Rakettnatt i fjor blåste oss av gårde er ingen overdrivelse, og vi føler helt klart en tilhørighet når vi spiller i Tromsø – selv om jeg kommer fra Lofoten. Men nå har spilt mye i Tromsø, så det blir nok en lang pause etter Bukta.
– Har du en hilsen til alle som kommer for å se deg og bandet ditt i kveld?– Å spille musikk er ikke enveiskommunikasjon for meg, så jeg gleder meg til å hilse på publikum, og håper at vi sammen kan lage tidenes avslutning av Buktafestivalen. De har jo tross alt 15-årsjubileum – noe som er helt rått!