Musikkintervjuet: Aleksander Kostopoulos (31)

– I stedet for sykemelding, reiste jeg på turne med én brukbar arm

Alderen til tross, er han blant landets mest meritterte musikere. I dag kommer Aleksander Kostopoulos «hjem», for første gang som soloartist, til Tromsø Jazzfestival.
Han er blant landets mest ettertraktede trommeslagere, og Aleksander Kostopoulos gjør sin første solokonsert i sin tidligere hjemby under Tromsø Jazzfestval i dag.  
        
            (Foto: Knut Åserud)

Han er blant landets mest ettertraktede trommeslagere, og Aleksander Kostopoulos gjør sin første solokonsert i sin tidligere hjemby under Tromsø Jazzfestval i dag.   Foto: Knut Åserud

Feedback får trommevirtuosen på tråden fra Oslo, dagen etter hans konsert under Øyafestivalen. Bodøværingen bodde fire år i Tromsø, og gleder seg til å returnere til byen han studerte i – med sitt enmannsprosjekt under eget navn.

– Jeg har så mange venner i Tromsø, og håper de kommer! Det er så mange musikere i Tromsø jeg har sett opp til, og det blir stort å komme tilbake – helt solo. Denne konserten ble satt opp for veldig lenge siden, da dette soloprosjektet var ganske ferskt, så jeg har gledet meg lenge til dette, sier Kostopoulos.

– For oss som ikke har sett deg live som soloartist: Spiller du alene, eller med band?
– Alene. Jeg har hatt lyst til å gjøre noe helt eget, og det er faktisk teknologien som har holdt meg igjen. Men nå kan jeg gjøre alt jeg vil. Det er ikke en trommekonsert, men veldig melodiøst – og kanskje mer ambient landskapsmusikk? Nå har jeg i tillegg tatt steget ut, og synger.

– Har du ikke sunget før?
– Nei, jeg har ingen erfaring, hehe. Eller, jeg sang litt i guttekor da jeg var liten, men ingenting etter dét. Jeg har jobbet med Rudi Nikolaisen, som har produsert dette solomaterialet, også i andre musikalske prosjekter. I et av disse prosjektene utfordret han meg til å synge, og jeg er utrolig glad for dét. Så det kommer til å bli mer synging fremover! Det gjelder bare å finne stemmen sin, akkurat som jeg har gjort på trommene. Jeg har aldri brydd meg med hva andre trommiser holder på med, men vil heller ha en egen stil.

– Du har i år gitt ut dine to første singler under eget navn. Hva var motivasjonen bak soloprosjektet?
– Jeg har holdt på med musikk i over ti år, men har følt at det har vært noe mer jeg trenger å få ut. Jeg har aldri gjort det enkelt for meg selv, og kunne ha valgt en tryggere vei, men denne delen av meg trenger et utløp. Det var en filmregissør som sa «Jeg vet ikke hva jeg vil ha, men jeg vet hva det er når jeg ser det». Jeg er veldig intuitiv i måten jeg lager musikk og tekst. Jeg velger som regel de første ideene – før jeg har rukket å tenke på hva andre vil si, eller hva jeg tror er «kult» om 10 års tid. Så det kan ikke bli mer personlig eller kompromissløst, og selv om jeg føler at musikken er litt smal, håper jeg håper jo at folk liker det.

– I fjor uttalte du at din første soloplate skulle komme ut før jul 2017. Vi venter fortsatt i spenning, så kan du lette litt på sløret?
– Den kommer 14. september! Plata er egentlig spilt inn for ett og et halvt år siden, men den gang tenkte at ingen ville ha lyst til å høre på dette. Men da vi slapp den første singelen opplevde jeg at folk faktisk ville lytte til denne musikken, og at en del festivaler kom på banen. Derfor fant vi ut at jeg skulle reise rundt å spille litt først, og bygge opp et publikum slik at musikken ikke bare «forsvinner» når den kommer ut.

– Du omtaler solo-låtene som ambient. Du må i så fall være tidenes første ambient-trommis, tror jeg! Hvilke andre ord kan beskrive musikken for uinnvidde?
– Jeg vet jo ikke hva det er jeg spiller, haha! Hmm … [pause] Det er litt hip hop, litt ambient, litt indie og litt rock. Jeg er nok nærmest det folk kaller filmmusikk, og det er mye lys og bilder under konsertene mine. Musikken går fra høye peaks til helt nedpå, og andre må gjerne definere musikken akkurat slik de vil.

– De fleste vil kjenne navnet ditt som musiker i noe som må nærme seg et tresifret antall prosjekter. Hvordan takler du den omflakkende tilværelsen – både profesjonelt og privat?
– Det er en tilværelse som aldri har vært spesielt planlagt, men et resultat av at jeg har vært på søken musikalsk. Jeg har vært privilegert nok til at mange har villet spille med meg, så det har bare ballet på seg.

 
        
            (Foto: Knut Åserud)

  Foto: Knut Åserud


– Tidligere sleit jeg riktig nok mye med å balansere dette livet. Både det å finne overskudd musikalsk, men også på privaten, som samboer. Nå har jeg funnet en annen ro, blitt mer effektiv, og flinkere til å prioritere hva som er viktig foran det som er mindre viktig. Det føles nokså harmonisk, selv om jeg denne uka spiller fem konserter på fire dager – solo, med ISÁK og sammen med Mari Boine. Jeg henter inspirasjon fra alle de forskjellige tingene, som hjelper meg å skape opplevelser og musikk.
– Det skal sies at dette livet har tatt på, også rent fysisk. Jeg spiller fortsatt med en skade i armen som jeg fikk i fjor, og det vokser en liten kul ut av skuldra mi. Men i stedet for å sykemelde meg selv, endte jeg heller opp med å reise på en månedslang turne med én brukbar arm, hehe.

– Du nevner ISÁK, som har fått mye oppmerksomhet det siste året, og spiller på Rakettnatt om noen få uker. Hva er planene og ambisjonene med dét bandet?
– Jeg var med i et annet samisk band, Adjágas. Vi fikk aldri tid til å gjennomføre alle planene våre, fordi det skjede så mye på én gang. Plutselig ble vi invitert til Kina, så Russland. Nå opplever jeg mye det samme med ISÁK. Vi skulle egentlig bare lage musikk denne sommeren, men har endt opp med å spille masse festivaler.
– Plata kommer ut i februar neste år, med en påfølgende klubbturné. Vi tar en spillepause til høsten, siden Ella (Marie Hætta Isaksen, vokalist) skal være med på «Stjernekamp», men vi ønsker å ta bandet så langt det kan gå.

– Som den rutinerte herren du er: Hvem er den mest krevende artisten du noen gang har spilt sammen med?
– Hmm … Krevende på en positiv måte, er uten tvil Mari Boine. Når hun står på scenen, med den identiteten og personligheten hun har, krever det utrolig mye å følge det opp som musiker. Også i lys av de tidligere trommisene hun har hatt, som har vært ekstremt bra. Jeg må bare gjøre noe annet enn dem, men det føles som om man er på audition hver eneste gang vi spiller. Det er utrolig givende, men jeg er helt utslitt – både fysisk og psykisk – etterpå.

– Hvis du bare fikk spille én musikksjanger resten av livet ditt: Hva ville du valgt, og hvorfor?
– Jeg føler egentlig ikke at jeg spiller innenfor noen slags sjanger. Jeg har aldri hatt noen respekt for sjangre. Jeg er bare meg selv, på godt og vondt – og det noe jeg bare må fortsette med. Hvis ingen hadde hatet eller elsket det jeg hadde holdt på med, hadde jeg nok trått feil et sted. Heller elsk/hat enn at folk er likegyldige til musikken.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.