– Du blir plassert på en øde øy og får kun ei skive med deg. Hva pakker du i kofferten?– Det er jo et spørsmål man har stilt seg selv en del ganger, som kunne generert mange svar, etter dagsform og stemning og sånn, men jeg lander likevel alltid på den samme, og det er «Safe As Milk» (1967) av Captain Beefheart.

– Damn, for ei skive! Elsker den selv, og setter den langt over alt det andre han har gjort. Hvordan er du der?– Det startet med den, men jeg har jo i perioder holdt andre skiver av ham veldig høyt også, da, og kanskje særlig «Trout Mask Replica» (1969), men også «Clear Spot» (1972) «Lick My Decals off, Baby» m.fl. Men «Safe As Milk» er likevel et soleklart valg.

– Det må jo være en grunn til at denne skiva, mer enn noe annet jeg har hørt på i hele mitt liv, er ei jeg kommer tilbake til igjen og igjen og igjen. Tenkte på det for en tid siden, at dette er den eneste enkelte plata som har fulgt meg siden siste del av tenårene, som jeg ble helt betatt av da, og som fortsatt gjør like sterkt inntrykk på meg.

CAPTAIN BEEFHEART: «Safe As Milk (1967)

– Og det er mange og sammensatte årsaker til dette. Én sak er at låtskrivinga er formidabel, de er jo helt fantastiske låter, men det er fremført så vilt bra i tillegg. Hvor hentet han alt fra? Greit nok at man kan koke det ned til plain rhythm’n’blues, men det er jo ingen fra den samtiden som høres likedan ut. Klart, det var jo andre band på denne tiden som banet vei også. The Beatles, Velvet Underground og Roky Ericksons 13th Floor Elevators osv. Men Beefheart topper alle sammen.

– Tipper den hadde blitt betegnet som unik om den kom i 2018 også. Husker du første gang du hørt den?–Først må jeg si at den selvsagt hadde det funket like bra nå! Jeg bøyer meg jo fortsatt i støvet på jevnlig basis. Tror dernest ikke at jeg har en sånn enkeltstående og skjellsettende episode, men husker veldig godt tiden da jeg fordypet meg i den, og fortsatt, den dag i dag, er det som å bli satt i en tidsmaskin, der jeg kjenner luktene, sinnsstemningene og alt det der fra den tiden jeg bodde på en hybel i Bergen.

– Skjønner jeg godt. Slikt svinner aldri hen. «Rogues Gallery», ditt band Årabrots selvutgitte debutalbum, ble da også gitt ut på «Safe As Milk records», noe som neppe var spesielt tilfeldig?– Hehe. Det var det ikke, nei. I Haugesund var det sågar en festival som het Safe As Milk-festivalen, der folk som Andreas Meland og Kristian Kallevik var pådrivere. Og jeg føler meg ganske trygge på at de igjen hadde det fra Harald Are Lund. All ære til Harald Are Lund, ass!

– Amen. Harald Are Lund har vært ekstremt viktig for å spre Beefhearts glade budskap i dette landet. Vet du forresten at Harald har ei tegning på veggen, som er ei tegning av ham selv, tegnet av Captain Beefheart?– Shit! Snakk om fett! Hahaha!

– Beefheart spilte live to ganger i Norge, på første halvdel av 70-tallet, der du neppe var til stede. Hva er det beste du har sett live, da?– Ja, du, det her er himla vanskelig spørsmål. Men hvis noen kom gående rett på meg på gata her i London, der jeg er nå, stakk en mikk i trynet mitt og forlangte å få én konsert, hadde jeg nok først vinglet mellom Neil Young, Nick Cave, Pere Ubu og The Wire, men etter å ha tenkt litt, ville det blitt Swans.

– Så dem her i London på Koko Club, med 2000 andre for noen få år siden, og det var en så ekstrem opplevelse at jeg kjente den fysisk. Jeg var helt tom etterpå, og satt igjen med følelsen av at jeg aldri mer trengte å høre mer musikk. At jeg bare kunne selge hele platesamlinga og oppsøkt evig stillhet.

– Haha! Kult! Slike opplevelser er sjeldne, men fantastiske når de med alderen – stadig sjeldnere – inntreffer. Michael Gira har virkelig klart å revitalisere seg selv og bandet.– Ja, det er virkelig helt vilt. Og den konserten var som om de bare tok hele spekteret av musikk og pressa det gjennom ei enorm og støyete kvern. Så dette får bli min beste konsert ever, akkurat i dag, i denne spalten. Ikke minst siden Giras voksne alder (64, red.anm.) gir meg håp om at man kan toppe karrieren sin i sen alder. Det er godt å vite.

– Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– Her kunne man tenkt royalties og penger, eller godt for kred, så jeg tar begge deler. Haha! Jeg tenker på han godeste David Bowie, som skrev «Ashes to Ashes», som vel må kunne sies å være en slags komplett poplåt. Her er han bare så cool, så übercool. Så hadde jeg skrevet den, kunne jeg levd fett økonomisk, og samtid følt meg som en konge her jeg vandret gjennom Londons gater.

– Hehe. Klart du kunne! Om du så kun hadde skrevet pianoriffet. Du får med deg en gjenstand til ut på øya. Hva tar du?– Det må jo bli kona.

– Hun er ikke en ting, og da blir ikke øya øde heller.– Ah, sånn, ja! Da får jeg heller leve med å virke helt hippiedust, for da blir det en kassegitar, altså. Både av kunstneriske og terapeutiske årsaker.