Musikkintervjuet

Klart vi kjenner på et press!

I dag slipper tromsøbandet Violet Road sitt album nummer 6. Vi har snakket med frontfigur Kjetil Holmstad-Solberg om forventningspress, kritikk, bandutskiftninger, kontraktsbrudd med plateselskapet og inspirasjoner.
PLATEAKTUELL: Kjetil Holmstad-Solberg snakker til Feedback om forventningspress, kritikk, bandutskiftninger, kontraktsbrudd med plateseskapet og inspirasjoner. For ikke å snakke om deres nye, amerikanske produsent, som han omtaler slik: «Du skal være en bra håpløs surkuk for ikke å like ham!» 
        
            (Foto:  Ronald Johansen)

PLATEAKTUELL: Kjetil Holmstad-Solberg snakker til Feedback om forventningspress, kritikk, bandutskiftninger, kontraktsbrudd med plateseskapet og inspirasjoner. For ikke å snakke om deres nye, amerikanske produsent, som han omtaler slik: «Du skal være en bra håpløs surkuk for ikke å like ham!»  Foto: Ronald Johansen

Violet Road er et av de mest populære bandene med base i Tromsø gjennom tidene.

The Pussycats, Bel Canto og Röyksopp er navn de nå bryner seg mot hva angår popularitet.

Bandet slipper i dag sitt sjette album, og Feedback tok en prat med frontfigur Kjetil Holmstad-Solberg.

– Vi gjør jo det meste selv nå. Restene av den fysiske katalogen har vi rett og slett kjøpt ut fra Sony Music, og den nye skiva har vi betalt for selv. Det er ingen som har gitt oss noe forskudd. Bransjen har forandret seg helt siden vi startet.

– Den gang, da vi signerte med Sony, var VG-lista det aller viktigste, men den og alt det andre som var viktig og riktig gjaldt liksom plutselig ikke lenger. For nå er det spillelister på Spotify og Facebook-algoritmer og alt det der. Alt endres konstant, og man må hele tiden være veldig , for å finne ut hvordan dette til enhver tid fungerer.

– Men er det ikke skummelt ikke å ha en rik onkel eller tante som casher ut og ordner opp i alt, så dere kan lage og spille musikk?
– Jo da, vi er jo ikke helt på egen hånd heller. Derfor har vi erstattet et stort selskap med en ekstern produsent, så rent kunstnerisk, hvis man si det, har vi egentlig hatt ei hardere hand over oss nå enn før. For øvrig en helt fantastisk mann.

– Joel Hamilton, ja! Dere altså betalt ham av egen lomme?
– Jaja! Vi er både plateselskap og band og alt nå, så det er dårlig med forskudd og sånn. Haha! Men de forskuddene må du nå uansett betale tilbake i form av at selskapet tar inn pengene.

– Men det er jo flere endringer her! Herman Rundberg har offisielt sluttet i bandet, men spiller likevel på skiva. Dere har vært en tilsynelatende tett og sammensveiset gjeng. Har dette påvirket arbeidet med ny plate?
– Ja, det har det jo. Ikke som noe kjipt. For, klart, enhver betydelig omveltning, som at et fast medlem slutter, genererer først en slags intern sorg. Men så stopper man opp og tenker på at dette, dette skal faen meg bli bra, og da kan det utløse masse positiv energi.

– Ble dere overrasket da han sluttet?
– Ja, nei. Vi praia han jo nesten inn i bandet den gang. Haha! Og Herman er jo mye mer enn bare musiker hos oss. Han jobber masse i studioet sitt, har fått unge og sånn, så det har jo med livssituasjon og slikt å gjøre også.

– I likhet med Madrugada, Ricochets og R.E.M. har det bare blitt én mindre på pressebildene, nå fremstår dere – visuelt iallfall – som en kvartett, med Espen Høgmo som innleid trommis.
– Ja, vi må kjenne litt på dette. Espen er jo ikke bare en god trommis, men en god kompis av oss, og funker også veldig bra sosialt. Og nye folk inn, uansett sammenheng, vil jo nødvendigvis også endre og ta ting i litt andre retninger. Det finner jeg helt naturlig.

– Vil dere høres annerledes ut live?
– Vi har jo alltid hørtes annerledes ut live! Og Espen har jo turnert med oss i sommer, med både nytt og gammelt materiale. Man kan uansett ikke bruke samme resept live og på plate.

– I den nye låten «Everybody Sometimes» synger du repeterende «Don’t stop smiling when I hold your hand/I’ll be the drummer if you start a band»? Er det et stikk til Herman?
– Hahaha! Nei nei nei! Ikke i det hele tatt! Den ble jo skrevet lenge før, det hadde jeg ikke tenkt på engang. Haha! Og Herman var jo også definitivt til stede i den kreative prosessen frem mot denne plata.

– Dette er album nummer fem fra dere. Føler dere noe rutine med det å slippe ei skive, eller kjenner på noe slags press, at nå må dere faen meg levere?
– Tar du med «Letters», den første CD-en, blir det vel nummer seks. Men, ja. Klart vi kjenner på et press! Det går jo heller aldri noe rutine i det å lage plater. Derfor hentet vi jo inn Hamilton. Jeg vet ikke om du har hørt amerikanske Sparklehorse, som han har produsert tidligere?

– Absolutt! Digger debuten. De låter bra mye sprøere, og mer bøyd, enn Violet Road.
– Ja, han drar inn litt mer snodige elementer. Han hadde masse erfaring med andre band, og når vi har jobbet tett sammen som en sterk enhet i 10 år, var det kult å få inn en fyr med pondus, som kunne påvirke prosessen direkte. Kjemien oss imellom funket også veldig bra, han syntes vi var morsomme og kule, og hva gjelder han selv, er det bare å si at du skal være en bra håpløs surkuk for ikke å like ham. Haha!

– Haha! Men hvorfor ble det ham, en amerikaner i Brooklyn? Var det ei dartpil mot masse navn, eller et bevisst valg?
– Hmm… Godt spørsmål. Men det var viktig og bevisst å gå for utlandet. Vi ville ha noen som ikke hadde noe kjennskap til oss fra før, så vi sirklet inn mot UK og US, og etter å ha snevret det mer og mer inn, ved å høre på jobbene de forskjellige hadde gjort med andre, landet vi til slutt på ham, som heldigvis sa ja.

–  I dag kan man egentlig kontakte hvem man vil, og har de tid, og du har råd, så kommer de. Det er jo jævlig fett, da! Men, klart, det koster. Han kommer jo med medbragt utstyr og assistent og alt det der.

– I forrige runde ble dere – blant annet i hovedstadspressen – kritisert for å gjenta dere selv. Tar dere slikt til dere?
– I Dagsavisen, ja! De mente at vi prøvde for hardt å lete etter hits eller hva det var. Men vi prøver jo alltid å gå nye veier, utfordre oss selv. Men, klart, uansett hvor jævlig langt man prøver å dra det, er man jo uansett alltid seg selv.

[«Penny Lane» av The Beatles spilles over anlegget i kafeen vi sitter]

– Som disse gutta er et godt eksempel på? De forandret seg masse hele veien, men hørtes veldig seg selv ut likevel.
– Ja, nettopp. Men vi hadde jo noen ideer, og vi har også alltid med oss noen dogmer inn i en slik prosess. Det er for eksempel greit at det henger litt sammen, at låtene man velger ikke spriker i alle retninger. For når man skriver låter, ligger det jo alt fra country, americana og punk og dirrer der bak, også bare skriver man.

– Og punk? Hører du på punk? Den så jeg ikke komme.
– Njæææ, det er vel andre i bandet som hører mer på det. Men vi har jo alltid rocken tungt i oss, selv om denne skiva kanskje har mest rolige låter siden debuten.

– Men den er jo veldig produsert. Den høres både kalkulert og retningstung ut, der lite er overlatt til tilfeldighetene.
– OK? Artig at du synes det, for det er egentlig det motsatte som har skjedd. Haha! De aller fleste låtene her, bortsett fra én, er gjort på ett eller maks to takes. Så legger man på kor og gitarting og sånn. For vi spiller alltid inn en livedemo eller pre-prod i studio først, og sluttresultatet er derfor egentlig ikke så vanvittig langt unna det vi startet med.

– Anmeldelser, da? Da jeg nevnte Akersgata, visste du umiddelbart at det var Dagsavisen. Går anmeldelser inn på dere, eller driter dere i det, som mange sier at de gjør?
– Det er mange som sier det. Men man gjør virkelig ikke det. Klart man er spent. Nå er det ikke sånn at man går rundt og gnurer og gnager på det i årevis, det kan man ikke, men klart man bryr seg om hva andre synes, når man legger ned så mye av en selv i noe, at de setter karakter og stempel på et av «barna» dine, liksom.

–  Men der har det også forandret seg mye. I dag skal man nesten være glad at noen faktisk gidder å skrive om deg. Det skal jo dessuten noe til å få plass, og slippe til, mellom all støyen fra for eksempel Frank Løke. Det er et trangt jævla nåløye, altså. Haha!

– Og det er vanskelig å få oppmerksomhet for bare musikken. Du bør helst ha «en sterk historie» å selge inn samtidig.
– Ja, nettopp! Og da nytter det ikke om vi ringer og sier at nå for tiden har vi det altså bare helt sjukt fett. Haha! For det synes de bare er forbanna kjedelig.

– Men i dette markedet, med sviktende platesalg osv., er det ikke mange i Norge som har den luksusen det er å hente inn slike eksterne produsenter, selge ut Rockefeller, toppe festivalplakater osv. Føler du at dere er privilegerte?
– Ja, det snakker vi en del om, og det fokuserer vi på, for man vet jo ikke når dette eventuelt stopper. Vi møter jo andre artister som kommersielt og salgsmessig er mye større enn oss, men som likevel har jobber på si. Så klart, dette gamet er vanskelig, og derfor er vi både veldig stolte, og samtidig bevisst at vi er privilegerte.

– Har dette blitt en fulltidsjobb nå, eller er du fortsatt i permisjon?
– Hehe. Nei, det er lenge siden! Siden 2012 har alle i bandet vært ute av såkalte vanlige jobber. Det er dette vi gjør.

– 10 år etter debuten, er det noe du eller dere ville gjort annerledes, om dere visste hva de neste 10 årene skulle bringe?
– Det var både et vanskelig og bra spørsmål.

– Det er iallfall vrient. Har du et svar?
– Altså, vi er i en situasjon der bare det å gjøre det vi gjør i dag er ganske drøyt. Tor nok det var en fordel at man ikke var helt fersk den gang. Jeg var jo passert tredve da det begynte, og vi fikk jobbe oss gradvis opp, og vi jobbet steinhardt, som jeg tror var bra for oss iallfall.

– Rent musikalsk vil det vel alltid være ting man ville endret på, om den eller den låten burde vært med eller hatt et annet refreng e.l. Men det er vel ikke dette du spør om?

– Ikke det siste. Men hvis du møtte noen som nå er der dere var, altså et Violet Road i startgropa, ville du gitt dem noen råd?
– Det vanskeligste er kanskje å forholde seg til at du skal jobbe med noen andre. For du jobbe med andre folk, og da er det lurt å jobbe med noen som er flinkere enn deg. Men det er også viktig å jobbe med folk du liker, at de er hyggelige og fungerer med deg. For når noen representerer oss, skal de gjøre det på en god måte.

–  Også tror jeg kanskje man må tørre å satse. Sånn som da vi booket oss inn på Tomgodslageret, som egentlig var en helt idiotisk og sinnssyk ting å gjøre da.

– Jeg digga da dere gjorde det. Fordi det oste ambisjoner av det.
– Hehe. Men det er jo sant! Man er nødt til hele tiden å strekke seg etter noe som er litt større enn deg. Tørre å gjøre noe som er litt idiotisk.

************************************

Hvilke tre skiver har vært særlig viktige for deg?

Jason Molina «Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go» (2006)
– Ble slått i bakken av ærligheten og sårheten i denne da den kom.

Pantera «Far Beyond Driven» (1994)
– Energien i denne plata er fortsatt den dag i dag helt fantastisk. 

Ryan Adams «Prisoner»
– Har hørt kontinuerlig på denne siden den kom ut, og har ingen planer om å slutte med det. Århundrets album, selv om det er 82 år igjen av århundret.

.

VIN OG VINYL: Onsdags kveld arrangerte bandet forhåndslytt av skiva, avspilt på vinyl, under banneret «Vin og vinyl». 
        
            (Foto: Ronald Johansen)

VIN OG VINYL: Onsdags kveld arrangerte bandet forhåndslytt av skiva, avspilt på vinyl, under banneret «Vin og vinyl».  Foto: Ronald Johansen