Kristine Henriksen er sedvanlig smørblid, full av energi og snakker troverdig entusiastisk om øyeblikket, øyeblikket, da hun for alvor oppdaget Dolly Parton. Det er halvannet år siden. I morgen står hun på hovedscenen i Kulturhuset i Tromsø og fronter konsertforestillingen «Dolly for en kveld».
– Man jobber jo, bevisst og ubevisst, hele tiden med å forme ideer til nye prosjekter. Og akkurat denne dagen satt jeg og kjedet meg på et treningssenter, det er så ufattelig kjedelig å jogge og trene, men jeg vet jo at det er veldig lurt. Så satt jeg på en sånn avansert treningsmaskin på Kvaløya – på Kvaløya er det veldig moderne skjønner du – med TV-skjerm og greier, og der kunne jeg surfe på YouTube. Nei, kanskje jeg skal se litt på Dolly Parton, tenkte jeg?
– Tenker man dét?– Hehe! Ja, denne gangen gjorde jeg det, jeg hadde jo vært innom henne nå og da, men mer sporadisk og i overflata. Men nå ble jeg helt bergtatt og sugd inn i det universet. For ei dame! Du har jo ikke ant noen ting, sa jeg til meg selv! Så dro jeg hjem og bare inn døra og rett på sak (Kristine slår neven i bordet): «Jeg må lage en forestilling om Dolly Parton!»
– Ja, det synes jeg var en god idé, sa Finn Arve (Sørbøe, journ.anm.), mannen min. Og da var det egentlig i gang. For når ikke jeg visste alt om hvor kul hun dama er, hvor fantastisk hun her, alt hun gjort og alt hun står for osv., tenkte jeg at sånn må det da også være for mange andre. Og når Finn Arve også kicket på ideen, var det jo bare å tenke ut hvem man skulle få med seg. Da ringte jeg rundt og spurte, der responsen var overveldende positiv. Samme hos Kulturhuset, for de begynte bare å bla i kalenderen og spørre når det passet.
– Dolly var ikke like kred-tungt for 25 år siden, snarere heller tvert imot. Tror du venner og omgivelser hadde reagert likedan da?– Hehe, nei, da hadde jeg nok heller satt opp en forestilling med låter av The Police, U2, Tom Waits, Waterboys og Madonna. Så den så jeg absolutt ikke komme. Haha!
– Vi snakker en katalog på over 3000 låter, og rundt 50 studioplater. Hvordan har du silt ut materialet?– Vi ligger jo på rett over tjue låter, da!
– Men det er jo under en promille av alt hun har skrevet.– Ja, det er jo et hav å ta av! Jeg har selvsagt skaffet meg mange biografier, og lyttet på masse plater, og det har vært veldig viktig å gå helt tilbake til starten, til der det begynte. Hva er det som har vært drivkraften, hvor kommer alt fra osv.? Også ble jeg helt grepet av det faktum at hun har skrevet all musikken sjøl! Og selve mennesket Dolly, der alt på utsiden tilsynelatende er så fake, men så er hun så ekte, og vanvittig jordnær og ujålete.
– Tore Bruvoll er jo musikalsk ansvarlig for konsertforestillingen. Og vi har hatt flere møter, der vi har økset og prioritert, og endt opp med sånn «Disse må vi ha med»-lista, «Veldig lyst til å ha med»-lista og «Har vi mulighet til å ha med disse»-lista. Og dette har jo også måttet være låter som også kan binde sammen den teksten som vi selv har skrevet, fra mer eller mindre hele karrieren.
– Hva føler du da er relevansen i hennes historie og musikk, fra Tennessee, til oss her oppe i kalde nord?– Er vel mer en følelse av, som Dolly sier, å drømme stort, for da kan store ting skje. Og for meg er det en stor glede å både fremføre og synge den enormt kule musikken, med det fantastiske bandet, ja det er bare en drøm. Og fortelle denne historien. Ønsket mitt da er at de som kjenner henne fra før skal få et flott gjenhør, men også at de skal få denne unike historien. Og for dem som ikke kjenner henne så godt, så kan de kanskje få litt av denne samme opplevelsen jeg selv hadde for halvannet år siden.
– Den kjente 19. mars-opplevelsen?– Haha! Ja, nettopp! Og når jeg hører på intervjuene med henne, så føler jeg at hele den greia med der hun kommer fra er noe så befriende ujålete og kult, som er litt sånn nordnorsk, om du skjønner. Så jeg tror det passer helt vanvittig bra her oppe, jeg!
– Dolly selv er ganske skamløs, og har jo alltid bare kjørt på med sitt. Det er vel lov å kalle det vågalt og ambisiøst det du nå gjør. Kjenner du presset?– Har jo kjent det i magen i ett og halvt år, så sånn sett blir det kjempespennende, men likevel deilig at torsdagen nå er her, for det blir helt fantastisk. Jeg gleder meg selvsagt masse! Og det å ha med seg så mange flinke og entusiastiske folk, og Finn Arve på regi og, ja, jeg føler meg rett og slett helt utrolig takknemlig.
– Du velger å tolke en av verdens beste vokalister. Det er forbanna modig. Er det gøy eller skummelt å tenke på?– For det første kommer jeg aldri til å bli Dolly Parton, og jeg kommer derfor heller ikke til å kunne synge nøyaktig som henne. Og det har vært litt viktig å konse på. Jeg skal heller formidle hennes sanger på min måte, men jeg er selvsagt veldig inspirert av henne. For det er jo ingen som synger som Dolly Parton, la det ikke herske noen tvil om det. Ikke jeg heller.
– Amen. Er det noen «hemmelige» låter som kom med, da?– Ja, vi dykker jo litt ned i katalogen hennes, men hun har jo også så enormt med hits, at de er ganske godt representert. Det som også må frem er jo alle de kontrastene hun representerer. Hun er enormt forfengelig og ønsker å se bra ut, samtidig som hun ler og sier at hun selv synes hun ser som en blanding av en gås, Askepott og en prostituert.
– Hun synger jo om dette i sangen «Backwoods Barbie», at hun vet hun ser både billig og dum ut, men at hun vil bli dømt for den hun er (med de suverene linjene «I’ve always been misunderstood because of how I look/ Don’t judge me by the cover cause I’m a real good book/ So read into it what you will, but see me as I am/ The way I look is just a country girl’s idea of glam», journ.anm.)
– For det koster jo mye penger å klare å se så billig ut, som hun selv sier. Haha! Det er jo også ganske fascinerende at hun samler inn millioner til forskjellige veldedighetsprosjekter, samtidig som hun i sin selvskrevne biografi anbefaler en spesifikk doktor som er spesielt god på plastisk kirurgi, med telefonnummer og det hele. Og bare det hun har gjort med hjemstedet sitt og Dollywood, fornøyelsesparken, er jo helt fantastisk.
– Det er et meget ko-ko og fascinerende sted. Ei blanding Legoland, tivoli og sørstasromatisert nostalgi. Har du vært der?– Nei, men det må jeg jo. Og jeg har planlagt å ta med hele familien min til Dollywood. Dit må vi bare.
– Det må dere. Og apropos: Familien din er jo også involvert her. Ektemann Finn Arve har sågar regien. Hvordan er dét? For du har jo tidligere regissert hans oppsetninger. Hvem er sjef, regissøren eller stjerna?– Altså, først må jeg jo bare skryte av den fantastiske støtten og det engasjementet barna våre, Frida og Håkon, viser. Frida synger med meg hjemme, Håkon redigerer promofilmer og de engasjerer seg veldig i dette prosjektet til mamma og pappa.
– Finn Arve og jeg jobber også veldig godt sammen. Vi er ikke nødvendigvis enige i alle valg, men til syvende og sist tenker vi at den som sitter i salen, og som dermed ser det litt utenifra, må ha retten til å skjære gjennom. Men jeg vil jo si at vi har en ganske flat struktur. Og vi har jo jobbet sammen med teksten også, der jeg har samlet inn informasjon, og der Finn Arve har vært kjempeflink til å redigere det ned.
– For en gjeng. Har dere ikke kranglet om noe?– Hehe, nei, egentlig ikke. Men for noen dager siden var det, altså det var ingen krangel, men da var det noen ideer fra Finn Arve om å endre noe på teksten, men da måtte jeg bare si til regissøren at nå er ikke hodet mitt mottagelig for flere endringer eller ideer, så få dager før premièren.
– Enn hjemme, da? Denne høsten har jo vært ekstrem. Begge ungene har vært med i flere revyer og teater, Finn Arve spiller med Påtryneteatret og du har også en kirketurné med «Blott en dag». Pluss Dolly. Klarer dere å legge det fra dere og være en «vanlig» familie?– Nja, det blir jo gjerne jobbting hjemme også, og i høst har det vært uvanlig mye. Og med hjemmekontor og kostymer liggende osv. sklir nok alt dette litt sammen. Men klart, av og til må man bare samle familien og bestemme seg for å gjøre noe helt annet. Og jeg vil jo gjerne si at denne høsten har vært spesiell. Det er ikke sånn det pleier å være! Men slik er jo frilanslivet. Så vi vet alle at fra og med neste uke kommer vi til å se hverandre mye mer, alle fire.
– Puh. Forbasket betryggende. The White Stripes, Whitney Houston, Linda Ronstadt og mange andre har hatt enorm suksess med Dollys låter. Nå har du fått med deg et stjernelag av dritbra musikere fra byen, og har øvd inn masse låter. Skal du ikke gi ut plate med dette, når du først er i gang?– Den tanken har jeg faktisk ikke tenkt før. Jeg har heller ikke tenkt at det der er noe jeg ikke skal gjøre. Så det synes jeg faktisk var en kjempegod idé! Og det bandet, og å se hvordan de koser seg og spiller, er helt fantastisk, de er ett og slett en herlig gjeng. Ja, jeg tror jeg skal dra bort på Kulturhuset nå og si at «Hei, jeg har fått enda en nye idé!» Haha!
***************************
Feedback satte en pistol mot tinningen til Kristine, og ba henne plukke ut kun fem Dolly Parton-låter hun særlig vil trekke frem, med egne begrunnelser:
«Here you come Again» Forelsket meg i låten første gang jeg hørte den
«Starting over Again» Vakker låt om livet
«Jolene» Umulig å ikke like den sangen. Fantastisk låt!
«Two doors down» topplåt som får meg i godt humør.
«Why’ d you come in here looking like that» Fantastisk partylåt som heretter kommer til å bli spilt på hver sommerfest på hytta når vi hiver oss til å danse linedance...