– Du blir plassert på en øde øy og får kun med deg ei plate. Hvilken?– Da vil jeg ha «Double Live Gonzo!» (1978) av Ted Nugent.

– Wow! Da kan vi iallfall slå fast at du ikke plagsomt politisk korrekt, og iallfall ikke målt opp mot et gjennomsnittlig norsk politisk syn anno 2018.– Haha! Nei, når det gjelder Nugent, kan vi vel også si at selv de fleste amerikanere, også i dag, synes han er en tanke for drøy. Rent politisk står han vel et stykke til høyre for Trump, og muligens litt til venstre for Djengis Khan.– Men det er jo ikke politikken hans jeg digger, den er jo ganske på bærtur, men jeg kjøpte skiva i 1979, året etter den kom ut, og på denne tiden var det kult med noen som bare tok det så langt, og mye lengre og verre ut, enn alle andre.

–  Og på plata roper han ut så mye drøyt og hardt at det er en fryd, men vi trenger kanskje ikke gå inn på det akkurat her. At han sitter i styret til NRA og er en våpengal, som vil dele ut maskingevær til barn under konsertene hans, er en annen sak. Han er jo skvett gæren.

TED NUGENT «Double Live Gonzo!» (1978)

– Han lagde unektelig bra rock også, back then. Liveskiva di er jo fra året etter «Cat Scratch Fever», ei knallbra skive med et dritbra tittelspor.– Jajaja! Han spilte en slags vill type 70-talls-heavy, men den var villere og verre, på en bra måte, enn alt det andre, og selv om teksten neppe vil gi ham Nobelprisen i litteratur, er riffene fra hans Gibson Birdland fantastiske. Har også sett ham live, og det var også helt rått, selv om de verbale stikkene mellom låtene kanskje skal holdes til internt bruk her.

– Klokt! Nå som du har sjarmert alle de potensielle bokkjøperne dine: Hva er det aller beste du noen gang har sett live?– Umiddelbart tror jeg det er Living Colour, på Ritz i New York i 1987, året før de slapp debutplata. Det var et aldri så lite sjokk, og etter konserten var jeg helt nummen og utslitt.

– I ’87! Jøss. Jeg så dem seks år etterpå, men da var de ikke noe kule. Var det Vernon Reid han gitaristen het, som var spådd å bli «Den Nye Hendrix»?– Stemmer! Og jeg har jo alltid vært svært interessert i rock’n’roll og gitarer, og dette var sjokkerende tøft. Likte debuten godt også, men så ble de dessverre gradvis dårligere.

– Der er vi hjertens enige! Enn hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt? Hvilken låt ville du da satt din velkjente Klaudius-signatur under?– Da tar jeg «You Want It Darker» av Cohen.

– Det er vel lov å si at det er et visst sprang fra Nugent og Living Colour til Leonard Cohen?–Jaja! Og det er jo helt topp! Liker masse rock, men er også veldig svak for mørk og melankolsk musikk, ikke minst den nedstrippa og mørke countryen, som Colter Wall, Townes Van Zandt, sen Johnny Cash osv. Og selvsagt masse av Springsteen.

– Det mørke og melankolske kan jo dessuten være vel så hardt som regelrett hard musikk. Og her, når han synger denne bekmørke låten, og du vet at han døde bare uker etter den kom, blir det ikke særlig hardere. Det ikke være masse flinkisgitar for at jeg skal digge det.

– Du er en klok mann, Odd! Men det visste vi jo. Men hva vil ha med deg som ekstra hjelpemiddel ut på øya?– Da må jeg selvsagt ha med meg noen tusjer og en stor bunke papir.

– Klart! Og da kan du jo tegne deg en båt!– Haha! Den vil tro blir en ganske lite sjødyktig en, og således en fiasko. Men det blir artig å tegne alle de fine båtene som vil seile forbi, slik Tom Hanks opplevde det i «Cast Away»-filmen, og han ble jo på den øde øya i 13, 14 år.

– Det får pinadø holde. For da må du komme tilbake til oss! Vi trenger en tegner!– Haha! Det er en clean deal. Og da er det bra jeg har hatt tegnesakene mine der ute hele tiden, så jeg opprettholder ferdighetene! Hahaha!