– Du blir plassert på en øde øy og får kun med deg ei skive. Hvilken?– «New River Head» med Bevis Frond (1991).
– Fantastisk! Alle burde snakke mer om, og høre mer av, Bevis Frond og mesterhjernen Nik Soloman. Her er det cirka 500 skiver å velge mellom. Hvorfor akkurat denne godbiten?– Ja, det er jo først og fremst ei fantastisk skive, men også fordi den summerer opp nesten alt jeg liker av musikk, og gjennom denne plata fant jeg dessuten så ufattelig mange andre band.
– Folkrock, støyrock, avantgarde, Hendrix-soloer, de nydeligste poplåter, garasjerock med farfisa, dronete Sonic Youth-aktige svevende lyder, nepalske bjeller og horn aka world music, krautrock og, ja, det meste. Nik Soloman er verdens mest undervurderte popsnekker. Bare ta en låt som «He’d Be A Diamond».
– «He’d Be…» er en av de smukkeste låtene som finnes. Høres ut som et søtt Hüsker Dü. Nik er jo en tusenkunstner av rang. Har du sett det YouTube-klippet der han er med i et sånn døvt quiz-program på TV og briljerer med massiv innsikt i matematikk og fysikk? Han gruser alle!– Hehe, nei, har ikke det, men det skal jeg sjekke. Men det forundrer ikke, for det er jo et meget komplekst sinn i den gutten.
– Amen. Har du sett ham eller dem live?– Ja, tre ganger, og alle gangene var episk bra. Første gang var på Felix på Lillehammer. Da hadde han med seg Andy Ward, trommisen i Camel, og Adrian Shaw fra Hawkwind på bass. Jeg hadde med meg masse Hawkwind-, Camel og Bevis Frond-skiver kjøpt på platesjappa Wild Mind, og fikk alt signert.
Les også: Den ville historien om Wild Mind
– Etter konserten satte vi oss i en blodtrimma Ford Escort og tok dem med opp i Lysgårdsbakkene, der de hoppa under OL. Soloman i trange bukser rundt de tynne leggene sine, det var et skue. Og så sendte vi ham nedover i akebrett, mens han hylte som en liten pike. Har møtt ham flere ganger etterpå, har faktisk kjørt lyd for ham to ganger, og dette er noe han fortsatt husker godt, for å si det sånn.
– Hahaha! Klart han gjør! Som lydmann, musiker og musikkfreak har du jo sett noen tusen konserter. Hva er det aller beste du har sett?
– Det er jævla vanskelig å plukke én. Men det blir jo gjerne noe fra den første tida man gikk på gigs, og den første jeg husker sånn aktivt var i 1995, da jeg så Sonny Vincent ’s Shotgun Rationale på Subunit Rockklubb. Jeg var bare sytten år og maste meg inn og lovde at jeg ikke skulle drikke.
– Holdt du løftet?
– Selvfølgelig! Jeg hadde jo ikke rukket å starte en kjempekarriere i alkoholens verden, og her var det viktig å komme inn på konsert. Og det var helt fantastisk, og han hadde sågar med seg Spencer P. Jones på gitar.
– Sukk. The Beasts Of Bourbon-gitaristen, som faktisk døde tidligere i år. Så kult at du fikk det med deg. Heldige deg! Enn hvis du kunne satt ditt navn under noen andres låt?– Er det nå jeg skal svare «Symfoni nr. 5 i c-moll Op. 67, aka Skjebnesymfonien»? Nei, drit i det. Jeg slår nok heller et slag for Hadeland og min helt, og den beste trommeslageren jeg noen gang har fått æren av å spille med, Magne B. Vannebo. Han spilte inn ei skive med bandet Brat Pack, og at den har gått under radaren til oppegående folk er meg en gåte.
– Den har jeg faen ikke hørt. Og det kjenner jeg at irriterer meg. Det er ikke royalties du går etter her iallfall!– Haha! Nei. Og der ser du! Tenk band du har hørt før, som dB’s, Big Star, Paul Collins The Beat osv. Men Brat Pack, altså. Uuuuh, låtskriving og harmonivokal av rang. Selv om de var svært unge da de spilte det inn. Er så stolt av å spille i band med den gutten, som akkurat nå nærmet seg førti litt mer. Haha!
– Men vi må ha en låt, om dette da faktisk finnes!– Du finner det på YouTube, og i sin tid MySpace, for plata ble vel aldri gitt skikkelig ut, og de spilte bare gigs i Hadeland-regionen, og på sånne småsteder i Oslo som nå er nedlagte. Jeg tar låten «Ugly When She Cries». Tror den ligger på Spotify nå, under samme navnet til et drittband fra Tyskland eller noe.
– Haha! Skal sjekkes. Du får med deg én ting til. Hva plukker du med deg?– Whisky-Bjørg.
– Hæ?– Hehe, jo, du skjønner det er en oase av et sted her i Oslo, der jeg pleier å sitte når jeg trenger fred og ro for å knote ned litt skriblerier. Stedet hadde radio før, FM-bånd. Og nå er det båndet slukket, ergo er det helt stille her, bare lavmælt prat, men man hører likevel hva alle der inne sier, og da plukker man stadig med seg små anekdoter i sideøret. – Og her om dagen var det plutselig noe som sa det, jeg vet ikke sammenhengen. Men de nevnte Whisky-Bjørg flere ganger. «Åååå ja, du mener Whisky-Bjørg?!». Og jeg tenker at hun dama der, hun vil jeg faen meg ha med meg ut på den øde øya. Ja, jeg tar med meg Whisky-Bjørg. Whisky-Bjørg og jeg! Det blir helt topp!