– Gratulerer med ny skive! Det begynner å bli en fin tradisjon, dette. Nytt år, nye skive. Med rubb og stubb er dette studioalbum nummer sju siden 2013. Det er et ganske vilt tempo, siden dere også turnerer og spiller masse festivaler. Hvor lenge tror du denne «dealen» mellom dere og fansen holder?– Vi har 14 bra skisser til 2020-skiva liggende allerede, så den burde være trygg. Er ikke spesielt stressa for 2021 heller egentlig. Skulle noe velte tradisjonene så må det være type død eller alvorlig sykdom. Mest det siste antagelig, siden død er såpass mye lettere å forholde seg til.

– Men dette nokså rigide systemet, vi må jo kalle det et system, er temmelig spesielt. Det er ei tynn linje mellom system og rutine, og dermed også din nemesis – kjedsomheten. Du er ikke redd for at det siste skal kicke inn her?– Nei, nei, nei, det er jo dette som ikke er kjedelig! Å få gitt ut en ny skive med egne låter hvert bidige år. Blir jo ikke mindre kjedelig enn det! Og vissheten om at når du setter deg ned med gitaren, så er det stor sannsynlighet for at ideen du fikler med faktisk blir tatt videre. Det der, det er kanskje det mest inspirerende jeg har vært borti. Dette er løsninga, ikke problemet.

– Synes du artister som snakker om «krevende skriveprosesser» bare sutrer?– Nei, jeg gjør jo ikke dét. Dette er forskjellig for alle. Nå har jeg fått et band rundt meg som godtar måten å jobbe med meg på, mens andre kanskje har behov for å snakke det i hjel seg imellom.

– Historisk sett gikk jo alt så mye fortere før. Hva tror det skyldes?– Nei, altså, det burde jo være kjappere enn noensinne. Det koster ingenting lenger, du får helt kurant lyd til en liten penge. Det som koster nå er bandbil og sånt. Men jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har i grunnen sluttet å tenke på de tinga. Jeg vil bare gi ut skiver og spille konserter og holde på med mitt og vårt, så får de nå de andre bare gjøre det som de vil.

– The Dogs er det bandet du har gitt flest skiver med, men det er et godt stykke igjen før dere når The Cumshots i antall leveår. Klarer dere å holde dette tempoet?– Cum ga seg i 2010 så vi nærmer oss nå, men jo jeg er jo alltid litt bekymra for de andre i bandet. Folk har jo familie, unger og jobber de gjerne skulle ha sett og gjort, så det koster nok en del for dem. På den annen side så er jo nettopp det at vi forholder hos helt iskaldt til kalenderen noe som gjør det lettere for dem å planlegge også. At alle åra er like.

– Apropos år: Årets nyttårstale fra The Dogs, fremført av deg, er en fin tradisjon som også har festet seg. Der sparker du mye opp og ned og til sidene om alt du liker og ikke liker. Blant annet slengte du mye dritt om norsk musikkjournalistikk. Etter talen la også DN ned sine kulturanmeldelser.– Og VG har vel annonsert, i hvert fall internt, at det skal sables ned ganske godt der og? Jeg er ganske happy med den journalistikken som finnes jeg, altså. Det er bare for lite av den for min smak. På den annen side, så driter jeg egentlig i det òg. Min smak er neppe noen mal for hva Norge har lyst på. Vi, jeg og mine, holder på med vårt og klarer oss nok alltid. Det er verre med de mindre banda som skal prøve å kare seg opp og frem. De har det vanskelig, de.

– Føler du at The Dogs der dere kan kalle dere privilegert?– Ja og nei. Føler vi har ganske kost-nytte i det. Vi legger inn mye innsats, og vi får betalt for det. Hadde vi vært latere, ville vi nok også vært mindre populære. Vi har snakket en del i bandet om at det nesten er fordel å ha det på denne måten, kontra å ha f.eks. en radiohit. Å ha en fanbase med folk som er genuint interessert i, og opptatt av, det vi faktisk driver med, er mye kulere.

– Og sånn sett føler jeg at vi er privilegerte! Føler nesten at en del av de folka der ute er venner av meg. Det har jeg ikke opplevd før. I en alder av 48, er det fint, at det finnes en bekjent tjueåring på gata som det faktisk er koselig å møte, spørre om musikktips og slå av en prat med. Jeg liker dét.

– Du lever mer tilbaketrukket fra rampelyset enn tidligere. Likevel må du gjennom denne lanseringskverna på nyåret hvert år. Hvordan er dette nå, inni hodet ditt? Holder du for nesa og gjør det, eller liker du det?– Jeg blåser mer og mer i det, merker jeg. Å snakke om The Dogs gjør at vi får spille mer med The Dogs, og det er det eneste jeg alltid har villet med dette. Selve praten gjør meg heller ikke så mye. At det stjeler av tid jeg ellers kunne brukt på å skrive eller lese er nok det som plager meg mest, men, igjen, det går jo ikke an å klage. Vi slipper til en helvetes masse steder, og jeg kjenner masse andre band som ville drept for det samme. Og så har jeg blitt en skravlehøne på mine gamle dager! Hjelper på det også.

– Haha! Tror du at den kontinuerlige jobbingen med podcaster har hjulpet deg med bablinga? Du er jo, tross alt, også en som har jobbet med radio i fire tiår?– Ja. Ja, ja og ja. Hundre prosent! Det jeg tjener penger til husleia på, altså podcastene, er å skravle, og, klart, det blir du jo skada av. Og her slår det positivt ut for bandet. Vinn-vinn.

– «God morgen, Norge», «Lindmo» og «Nitimen» er likevel ikke det de som kjenner deg assosierer med frivillig hygge.– Skjønner spørsmålet, men det rare er jo at, i hvert fall for oss, så betyr det å være gjest på de mer straighte programmene nesten mer enn å være gjest på et rent musikkprogram. Kjernepublikummet vårt kjenner oss fra før og det samme gjør rockeklubbene, men gjør du «God Morgen Norge», så kan plutselig en tidligere uinteressert festival finne på å si «Ååååh, dere var gjester der ja? Det er såpass spiselig, ja, det visste vi ikke! Kom til oss!», og så får man kanskje den godt betalte jobben som ender opp med å finansiere hele det neste året. Ting er litt rart og uoversiktlig nå. I hvert fall for en 48-åring. Jeg skjønner ikke helt regelverket, så da tar jeg disse 3 ukene hvor jeg stiller opp på alt, og finner ut av hva som funka i bakkant.

– Tekstene dine har aldri vært spesielt livsbejaende. Ei heller denne gangen. Blant annet synger du ganske eksplisitt om selvmord, som i «Let the Barrel Rest My Head». Dette er jeg nysgjerrig på. Koketterer du, eller er det reell darkness fra ditt indre du skildrer?– Jeg har jo en fyr jeg stadig kommer tilbake til, som dukka opp første gang i låta «Set yourself on fire and follow the smoke», som jeg lasser på alle de greiene der. Av en eller annen grunn ser jeg for meg at han bor i England et sted. Midt i landet. Han har en røff dag i akkurat «Let the barrel», men hakket bedre i f.eks. «Let’s start a riot» eller «Who’s gonna pay». Darknessen hans, altså min anonyme lille engelskmann, er reell. Sjøl er jeg blid som ei lerke!

– Betryggende! Tekstene dine har du alltid jobbet seriøst med. En klisjé av et spørsmål, men likevel: Føler du at de blir hørt? Og betyr det noe for deg hva folk leser i dem?– De blir i hvert fall mer hørt nå enn før, noe som er kult, men det blir jo selvfølgelig litt tveegga også, for da kjenner jeg jo litt mer på presset enn før. I hvert fall med den fanbasen vi har med The Dogs, som er helt unormalt opptatt av akkurat tekstene. Vi er jo et vinylband, så folk sitter vel med innercoveret og leser mens de hører på.

– Vår anmelder skriver i anmeldelsen av den nye skiva at du balanserer tekstene mellom kvinneforakt og selvforakt. Det siste er jo, som sagt, jo ikke noe nytt. Men kvinnefiendtlig?– Haha! Her hadde Freud kost seg, skjønner jeg. Er det Helge Skog, detta eller? Som leser det han ønsker seg inni tekstene? Håper å finne noe kvinneforakt han kan runke til i lunsjen? Nå er det på tide å roe ned dagtid-drikkinga igjen oppe hos dere, tror jeg, for her er Lille Trille langt ute å kjøre.

– Haha! Nå blir det god stemning i redaksjonen. God stemning, ja! Dere er i dag bekreftet til Buktafestivalen. Utendørskonsert vs. klubbkonsert. En gammel dilemmadiskusjon. Hva er The Dogs' ideelle spot?– Akkurat i det sola går ned. Eller forresten, sola går kanskje ikke ned under Buktafestivalen? Sier klokka 22 jeg da, så er jeg i seng til midnatt.

****************************

Tre skiver Kristopher digger akkurat nå, som folk ikke visste at de selv må digge:

Siste til Death By Unga BungaTekstlinja «I’m good enough for me» er god nok grunn aleine.

Siste til J.MascisVar inne på Instagrammen hans og så et bilde av ham i Legoland nå nylig. Det skal selvbiografien min hete; «J.Mascis i Legoland»

Lazy Queen og låta «Apocalipstick»Hadde de på Kvegpels på onsdag og det låt så rørende 90-talls, synes jeg.