– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilket fonogram pakker du ned i sekken?– Skiva jeg ville tatt med blir en Beach Boys samleskive, for er man stuck på en øde øy, bør man ha det rette soundtracket. Da kan jeg i alle fall leve i illusjonen om at dette er en ferie, og kose meg der ute!

– Lurt! Ja, dette er jo selve lyden av sjøsprut, sommer, sol og softis.– Det er jo det! Jeg oppdaga dem på det tidspunktet der man fortsatt drev og dro på Platekompaniet og kjøpte bunker med skiver. Så da snappet jeg med meg ei samleskive av Beach Boys, og digga det umiddelbart. Jeg fikk også sett Brian Wilson på Norwegian Wood noen år etterpå, og selv om han var redusert til en litt sliten figur i joggedress, har musikken forblitt soundet av, og symbolet på, sol og sommer, så da må det passe perfekt på denne øde øya. Er det ei tropisk øy, er vi allerede i mål, og er det ei øde øy oppe i ishavet, vil Beach Boys gi meg den nødvendige følelsen av sol og varme der også.

– Det var et godt og gjennomtenkt resonnement. Har du dykket videre ned i studioskivene deres etter denne musikalske sommerforelskelsen?– Nei, jeg har faktisk ikke det. Jeg har aldri vært en som har eid hele diskografier av band, og det handlet i sin tid om penger og prioriteringer. Her hadde jeg jo masse bra Beach Boys-låter, og da måtte pengene, som på denne tiden primært kom fra sommerjobber og ukelønn, altså ikke all verden, prioriteres knallhardt. Dermed ble de slik at man heller spredte pengene på flere nye band og artister, for å oppdage mest mulig nytt, som ga mer musikalsk valuta i retur.

Sjekk den rykende ferske videoen til Idas band Blomst:

– Et kjent og forståelig fenomen. Hadde du gjort det annerledes om det var strømming da?– Det er vanskelig å si, men jeg har nok tatt med meg denne måten å lytte på inn i strømmeverden, der men hele tiden søker etter noe nytt og gammelt nytt.

– Sånn er det blitt. Og vi preges alle. Snufs. Hva er det aller beste du noen gang har sett live, da? Ikke Brian Wilson, skjønte jeg.– Hehe. Nei, men jeg så Fever Ray spille 3 ganger i fjor sommer, og hun er et geni!

– Karin Dreijer, ja! Hun har virkelig mange strenger å spille på. Først, fortell hvorfor så du henne hele tre ganger på én sommer!– Haha! Det var nok mer tilfeldighetene som rådet der. Første gangen jeg så henne var på Prima Vera Sound i Barcelona, og jeg ble helt enormt fascinert og sånn supernysgjerrig på sceneshowet.

– Senere på sommeren spilte jeg med Exploding Head Syndrome på en festival i Serbia, og der spilte også Fever Ray, og tror du jaggu meg at jeg ikke fikk sett det en tredje gang på Øyafestivalen.

– Wow. Du ble ikke lei, da? Elle var de svært forskjellige, de tre konsertene?– Nei, men det var mer som å se «Donnie Darko» tre ganger, der du hver gang oppdager nye ting, fordi det er så mange lag der, at du blir fascinert for hver gang, selv om det i utgangspunktet er ganske likt.

For en fin analogi! Er du like begeistret for The Knife, bandet hennes?– Ja! The Knife er vel et av de få bandene der jeg faktisk eier diskografien av. Jeg er jo veldig glad i rockemusikk, men den varianten av elektronika de spiller liker jeg. Hun er jo også ei jeg har latt meg inspirere av, som kvinnelig musiker.

– Nå har dette heldigvis blitt bedre, men da jeg var mindre, var det lite nye, kvinnelige rockartister som appellerte, men Karin hadde denne råheten i seg, og ikke minst gutsen til leke utenfor komfortsonene. Så jeg tok det til meg og lot meg inspirere av. Men, for all del, jeg hadde jo damer hjemme på berget som inspirerte også, som Agnete Kjølsrud i Animal Alpha, og senere Djerv. Og lokale Lucky Malice, som attpåtil var nært geografisk. Men det er har blitt mye bedre nå, altså. Heldigvis.

– Så bra at du sier det. Og særlig i dag! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet noen andres låt, da?– Da sier jeg «Seven Nation Army» av The White Stripes. For det første vil den gi meg penger. Også sender jeg låta til Jack White, og da blir jo han superimponert. Det er som om han skulle skrevet det selv, vil han sikkert tenke! Vi starter dernest et musikalsk samarbeid, han og jeg, og han lager god musikk igjen. Dette nye soloprosjektet hans vil således aldri se dagens lys, og da er det meste tatt vare på, tenker jeg.

– Du er et geni! Ut med Solo-Jack, inn med The Ida! Du er ikke så glad i de siste soloskivene hans, du heller?– Jeg synes det er så trist. White Stripes var dritbra. The Raconteurs laget fantastiske skiver. Også kommer disse sologreiene. Jeg føler han prøver å overbevise verden om at han er et geni, en rockens Kanye West. Det er jo når han finner det geniale i det simple at han er et geni. Når du ser rett inn i kjernen. Ikke når han øser på med instrumenter. Jeg vil ha Jack White, og nå snakker jeg metaforisk, ikke bokstavelig.

– Haha! Det var en god metafor, synes jeg. Du får med deg en ting i tillegg. Hva?– Det er jo nærliggende å si en multitool, eller en swiss army knife, men jeg velger meg solkrem. Baz Luhrmann er en overbevisende fyr, og jeg hører på ham når han sier «Everybody’s Free To Wear Sunscreen»!