Da Entombed slapp sitt andre album «Clandestine» i 1991 var responsen blandet. Bandet tøyde strikken for prototypen av såkalt «Swedish Death Metal», som Entombed selv hadde skapt gjennom den allment hyllede debutplata «Left Hand Path» ett år tidligere.
I 2016–25 år senere–kulminerte drømmen til albumets største fan, den klassiske musikeren Thomas von Wachenfeld, i en konsert Malmö Symfoniorkester. Under en helaften spilte Entombed én konsert sammen orkesteret, og én konsert alene. Sistnevnte er nå ute på plate under navnet «Clandestine – Live».
– «Clandestine» er et av våre mest kompliserte album. Vi syntes selv at vi ikke fikk helt til å spille den live, da plata kom ut. Vi måtte ofte spille uten lydtekniker, og følte at publikum ikke skjønte greia, sier Entombed-gitarist Alex Hellid–som har vært en lags prosjektleder for liveplata.
– Av den grunn spilte vi ikke så mange av låtene fra «Clandestine» på konsertene. Noen av dem hadde vi faktisk aldri spilt live før i 2016, da vi spilte hele albumet fra start til slutt, legger Hellid til.
– Hvordan endte egentlig Entombed opp som bindeleddet mellom death metal og finkultur som klassisk musikk?
– Hehe, det er vel andre som har tatt initiativet til dét. Det filharmoniske orkesteret i Hamburg laget for mange år siden klassiske arrangementer til vår låt «Chief Rebel Angel», og vi hadde også samarbeidet med Kungliga Operan i Stockholm. Så vi visste at disse «gale» prosjektene kan være morsomme, om man tenker godt igjennom hvordan man skal løse det. Jeg hadde en ide for hvordan man skulle løse dette med Malmö Symfoniorkester, men tenkte at jeg måtte få med Uffe (Cederlund, originalgitarist) og Nicke (Andersson, originaltrommis) på prosjektet.
Da idéen om «Clandestine»-konserten kom, var ikke Entombed lenger et aktivt band. På dette tidspunktet hadde vokalist Lars Göran Petrov (som ikke sang på «Clandestine»-albumet i 1991–det gjorde nemlig Nicke Andersson i all hemmelighet) startet opp sitt eget band, Entombed A.D.
I 2016 samlet Hellid den originale kreative kjernen i Entombed–bestående av Cederlund, Andersson og han selv–for første gang siden Andersson forlot bandet for å konsentrere seg hundre prosent om The Hellacopters i 1997.
– Det var gøy at vi tre fortsatt kjente hverandre så godt. Musikalsk sett skjønte alle hva som fungerte første gang vi møttes for å øve, sier Hellid.
– Har dere vurdert å lage noe ny musikk sammen–som Entombed?– Ja, vi håper det! Det var sånn sett greit å begynne med noe som var litt «safe», som denne liveplata. Det var deilig å ikke føle noe press for å skape noe nytt, men heller gjenskape noe man hadde gjort tidligere. Det var en ypperlig unnskyldning til å møtes, og vi slapp å gå til noe plateselskap for å tigge om penger, men kunne heller bare ha det gøy.
– Hvordan var det å spille disse låtene live 25 år etter plateslippet? Dere var vel fortsatt tenåringer da dere spilte inn «Clandestine» i 1991?
– Det hadde egentlig ikke skjedd så mye i løpet av de årene – på godt og vondt, hehe. I ‘91 trodde vi jo at folk i 40-årene knapt klarte å stå på beina, fordi de var så jævlig gamle. Da vi møttes var Nicke redd for at han ikke skulle klare det, rent fysisk. Men etter litt klaging i starten gikk det bra. Han stiller enormt høye krav til seg selv, så det ble aldri noen problemer.
– Hvordan var det for Uffe og deg å spille sammen med Nicke, som var en slags bandleder i Entombed, for første gang på 20 år?– Det var «grymt»! Han var den første trommisen jeg noen gang spilte musikk sammen med, så det føltes naturlig. Han har sin stil, som er veldig organisk. Det var bare å lytte til hverandre, og henge seg på.
– Jeg har alltid sett på «Clandestine» som en slags «stepping stone» mellom den tradisjonelle death metalen på debuten «Left Hand Path» og det banebrytende «death’n’roll»-soundet på «Wolverine Blues». Kan du fortelle litt om bandets tankesett i tida rundt «Clandestine»?– Med «Clandestine» hadde vi lyst til å ta et steg videre. Den første plata var nesten som en samling demoer fra tida under navnet Nihilist, fra ’87 til’ 89. I starten var Entombed påvirket av hardcore, og vi lyttet mye til band som D.R.I. og Suicidal Tendencies. Denne delen av bandet var borte på «Clandestine», som er en mer av ren metalskive inspirert av amerikanske Atheist, blant annet. Etter «Clandestine» fikk vi igjen en motreaksjon. Plata ble for teknisk, og vanskelig å spille live, så på «Wolverine Blues» ville vi gjøre mer med færre ingredienser.
– Hadde dere et ønske om at «Clandestine» skulle være nyskapende?– Vi var kanskje litt usmarte, som forandret oss så mye for hver plate. Etter «Clandestine» syntes folk vi var progressive, og etter «Wolverine Blues» ble vi kalt sellouts.
– Og samtidig begynte dere vel å få en del problemer med folk fra den norske black metal-scenen?
– Det skjedde vel allerede etter den første plata. Vi var liksom ikke destruktive nok for en del folk, og ble kalt for «life metal» av miljøet i Norge. Entombed hadde ingen regler bortsett fra det tonale, men jeg husker at det var noen som mente at vi spilte for «glade» toner.
– Hvordan ser du tilbake på de omtalte dødstruslene dere mottok fra Norge?– Det var spennende tider, og det blir bra «stories» av slikt, hehe. Jeg husker at det var noen trusselgreier før en konsert vi skulle spille sammen med Morbid Angel, men klarer ikke huske om den måtte avlyses. Det var noen folk i andre band som fikk ei øks i døra, men i Entombed var det bare Nicke og Uffe som fikk noen telefontrusler, tror jeg. Gutta i norske Darkthrone bodde jo faktisk hjemme hos Uffe og Nicke da de spilte inn «Soulside Journey»-plata, så det var vanskelig å skjønne greia etter hvert. Jeg trodde at de liksom skulle være kompisene våre, så dødstruslene fra Norge kom litt overraskende på oss. Personlig var jeg riktig nok lykkelig uvitende om det aller meste.
– På konserten som ble til «Clandestine–Live»-plata, hadde du, Uffe og Nicke med dere to yngre herrer fra bandet Morbus Chron på bass og vokal. Hvorfor valgte dere disse to, i stedet for to tidligere Entombed-medlemmer?
– Først tenkte vi på Jörgen Sandström som bassist, men han kunne ikke. Vi fikk inn Robban (Robert Andersson-journ.anm.) som vokalist, og han spilte jo i samme band som Nickes yngre halvbror Edvin (Aftonfalk-journ.anm.), som ble bassisten vår. Å få inn et brødrepar i bandet–som en slags AC/DC-greie–er noe av det lureste vi har gjort, hehe. Robban og Edvin var to 25-åringer som tok alt veldig lett under øving, så da bestemte vi oss for å ha dem med oss fremover.
I årevis har Alex Hellid og tidligere Entombed-vokalist Lars Göran Petrov gått flere runder i rettssystemet, om rettighetene til Entombed-navnet. Dette har resultert i at Petrov er aktiv med sin nye versjon av bandet, Entombed A.D.
– Hvilket forhold har du til Entombed A.D.-prosjektet til Lars Gøran Petrov?– Selve musikken har jeg egentlig ikke hørt så mye av, men folk sier at det ikke låter helt som Entombed. Det er bare synd at bandene har så like navn. Før «Clandestine»-konserten vår i Malmö prøvde de å skremme arrangørene med at publikum ville misforstå hvilket Entombed som skulle spille. Det har blitt en del rettssaker rundt Entombed-navnet, som også har tatt mye tid. Vi sa tidlig: «Start gjerne et eget band, men finn på et eget bandnavn. Nå har jeg sittet og brukt 5–6 år sammen med advokater, og det er ikke første gang. Mellom «Clandestine» og «Wolverine Blues» brukte vi to år på juss og business, og enda mere tid etter dét (neste album «DCLXVI: To Ride Shoot Straight and Speak the Truth» sto på vent i flere år som følge av rettighetstrøbbel, og ble først utgitt i 1997–journ.anm.).
–Hvordan ser du på fremtiden for «det ekte» Entombed? Da jeg intervjuet Nicke i fjor sommer virket han positiv til å spille Entombed-konserter i fremtiden.– Planen er å gjøre noen få, men skikkelig bra, konserter–samt å få spilt inn noen nye låter. Nicke er en veldig opptatt fyr, og turnerer en del med Lucifer nå, men han og vi er veldig «peppad» på å lage mer musikk med Entombed. Da han begynte å tenke Entombed, brukte Nicke to sekunder på å lage en ny låt. Så vi har faktisk skrevet noen nye låter, vi må bare få tatt oss tid til å spille dem inn.
LES OGSÅ: Minneord - Roky Erickson (1947-2019)
– Da får vi kanskje høre et nytt album fra Entombed?
– Vi får se hva som skjer, men det er vel like aktuelt å gi ut en EP eller to, kontra å kjøre 3–4 sessions i studio for å lage et nytt album. Sånne maksisingler man ga ut på 80-tallet er kult, og jeg synes ofte disse er bedre enn platene. Det viktigste er å lure alle inn i samme rom, og når alle er påskrudde er det bare å kjøre på. Når det gjelder konserter har vi allerede fått noen «grymma» tilbud, men det er en del jobb med å sette sammen en rekke av konserter vi har lyst å gjøre. Vi har en bookingagent som jobber for bandet, så det er bare å legge en plan. Men vi snakker nok 2020–ikke i år.