Feedback snakker med Jason på ei trøblete telefonlinje fra Wales, der han suser inn og ut av dekningsområde med en buss.

Det er forsinkelse på linja, og samtalen brytes stadig opp, supplert av tekstmeldinger og muntlig tale.

Men den karismatiske, hyggelige, veltalende og snakkesalige amerikaneren er heldigvis både tålmodig, overbærende og samarbeidsvillig.

– Gratulerer med ei ny og knallbra skive! Jeg hadde nesten gitt opp å høre nytt stoff fra deg.– Haha! Takk skal du ha. Ja, jeg hadde nesten gitt det opp selv også! Det hadde blitt så lenge siden at jeg trodde det ikke var noen interesse for meg lenger der ute.

– For noe tull. Men hva fikk deg på nye, og bedre, tanker?– Ha! Jo, det er en ganske spesiell historie. US National Park Service (den føderale etaten som administrer nasjonalparkene i USA, red.anm.) kontaktet meg og spurte om jeg ville bruke ei av de helt avsidesliggende hyttene deres til å skrive materiale for ei ny skive. Det var ganske absurd, for de la heller ingen føringer, annet å skrive sanger og spille noen få utvalgte konserter for dem. Låtene trengte ikke handle om verken dem eller hytta eller noe. Haha!

– Ja, jeg vet dette høres ut som en helt syk lanseringsgreie, men det er helt sant! Så jeg fikk tenning, slo til og dro opp til ei hytte i enorme California, langt fra alt. Uten internett. Uten strøm. Uten springvann. Og der var jeg en hel måned og skrev sanger. Men det ga meg den nødvendige roen, og selvsagt masse inspirasjon, for når du sitter der og ser deg rundt, er det ikke bare et område som på mange måter har preget sentrale deler av amerikansk historie, men hvert enkelt tre bærer med seg sin egen historie.

– Jøss. Fantastisk! Og det er litt av gjeng du har med deg på skiva. Fra gamle kamerater du spilte sammen med på college, til kjente folk som Fats Kaplin, Robert Bowlin, George Bradfute og til og med Richard Bennett! Hvordan fikk du råd til dette?– Bra spørsmål! Og svaret er at de stilte gratis, noe som er veldig rørende for en sekstiåring. For det er noe av en ut-av-kroppen-opplevelse å spille sammen med sånne folk. Richard Bennett ville ikke ha penger, men han visste at jeg har en liten gård, så han ville ha mine hjemmedyrkede grønnsaker og ferske egg i betaling, og det var selvsagt ingen problem. Back to basics! Haha!

– Og det var kult å spille med de gamle vennene mine igjen. Noen har holdt på med musikk siden den gang, mens andre har fått seg levebrød ganske langt unna. Mike, for eksempel, trommisen, er fysioterapeut i dag, så han gikk det bra med. Haha!

– På skiva har du en sang om, og hyllest til, The Ramones, et band man kanskje ikke umiddelbart assosierer med deg og din musikk. Men du har turnert med dem, som du synger i sangen, ikke sant?– Jajaja! Hvert ord der er sant! De skulle turnere Sørstatene i 1982, og Jason & The Scorchers, som jeg spilte i da, ble spurt om å spille support for dem, noe vi selvsagt takket ja til. På den tiden var i grunn The Ramones et ganske obskurt kultband, men de var jo betydelig større enn oss, som var et temmelig ukjent countryrockband, så vi fikk spille på litt større klubber foran kresne collegepunks, som pælma ting på oss og skrek mot scenen. Det var ganske ville greier. Vi hadde verken egne forsterkere, bandbil eller noe, så det ga oss en enorm mulighet og masse erfaring. Og det var gøy å lage en sang om disse rockpionerene og min og vår egen lille rolle i historien.

– Du er nå selv en del av historien. Jason & The Scorchers nevnes ofte som pionerer inne countryrocken, for dere kom jo for fullt på midten av åttitallet, et tidspunkt hvor denne musikken ikke akkurat var det hotteste, og blåste folk av scenen med elleville konserter og kritikerroste skiver.– Jo da! Og jeg er selvsagt stolt og kry av det vi fikk til back then. Men vi var jo heller ikke alene om dette, så vårt angivelige pionerarbeid, hvis man kan kalle det noe sånt, må vi dele æren med, med andre som kom samtidig, som Los Lobos, Steve Earle, The Gun Club, Jim Lauderdale og mange andre, helt tilbake til selvsagte Gram Parsons.

– Jeg ser den. Men dere var pionerer åkkesom. Og når det velrenommerte muskkmagasinet Mojo i fullt alvor, og med rette, kaller deg «The godfather of americana», må du jo kjenne på anerkjennelsen, at det er kult?– Ja, det er selvsagt helt topp! I særdeleshet når jeg skal gi ut skive, da bruker jeg jo det sitatet for alt det er verdt, og peprer det rundt på presseskriv, hjemmesider, plakater og hva det måtte være. Det er en beinhard bransje dette, og den evige kampen etter å bli sett, for å selge skiver, få radiospilling og trekke folk på konserter er hardere enn noen gang. Men jeg går ikke rundt og kaller meg selv gudfar, legende eller pionér. Selv om det er hyggelig at andre gjør det.

– Apropos pionerer, på solokonsertene du har holdt her i nord (spilte på Kaos – nå Bastard Bar – i 2005 og på nedlagte Cirka i 2008, for ikke å glemme Jason & The Scorchers-konserten i 1995 på nedlagte Boccacio. Red.anm) har du pleid å snakke om Fridtjof Nansen, Hjalmar Johansen og Roald Amundsen og andre norske polarhelter. Du er ikke bare opptatt av amerikansk historie?– Nei, selvsagt ikke! Men de norske polarheltene bør fascinere alle som er opptatt av fantastiske historier, helter og eventyrgjerninger. Det de gjorde er så vanvittig at det fortsatt fascinerer verden rundt. Nå var de både kjente og anerkjente i sin samtid, men jeg tror bestemt at deres status ville vært enda høyere og sterkere i dag, om de hadde vært fra land som UK, US eller Frankrike.

– Det at de kom fra et «lite og ubetydelig land», du skjønner hva jeg mener, som Norge, har sikkert preget dette litt. Og på slutten av 1800-tallet var jo ikke engang Norge en selvstendig nasjon, da dere var underlagt Sverige. Men for en gjeng dette var. Dere bør være vanvittig stolte. Etter min oppfatning bør deres navn nevnes i samme åndedrag som Roosevelt og sånne folk.

– Amen! Sist du var her i Tromsø, på slutten av 2008, hadde akkurat Barack Obama blitt president i USA, og jeg husker du kom jodlende ut på scenen og brølte ut hvor deilig det var å være i Europa som amerikaner, etter åtte år med George Bush jr. Det var lett å skjønne. Hvordan er det nå, da?– Huff, hvor skal jeg begynne? Det som var bra med Obama, var at han ga verden et mer balansert inntrykk av USA, som verden rundt oppfattet som ekstremt aggressivt og farlig. Dette endret han delvis. Med Trump… Altså, politikken til Trump kan man mene mye om. Hovedproblemet med ham som president, tror jeg likevel er den ustabile måten han snakker til, og om, sine opponenter, som om alle andre er fiender. Effekten og de langsiktige følgene av dette er nok ganske fæle. Man ser allerede hvordan det har hardnet til i USA på de tre årene han har sittet ved makten.

– Vi merker det i Norge også. Politikere i både nasjonalforsamlingen og regjeringen her snakker nå om «mainstream media» og sånn.– Det er trist. I USA har vi nå også merket det fra venstresiden, som åpenbart har blitt indirekte radikalisert av dette, og der retorikken følgelig hardner til, i et slags stygt forsøk på å svare med samme mynt. For en sentrist som meg selv, som ikke sverger til noen av sidene, er dette virkelig et trist skue. Og, ja, det er pinlig. Klart det er pinlig.

– Men noe hyggelig! Du turnerer alene nå. Hva er det du bygger settlista di rundt?– Åh, det er jo helt forskjellig fra når jeg har band, der jeg er én i et musikalsk kollektiv. Når jeg turnerer alene, blir det mer en samling låter fra over 40 år på veien og i studio, også liker jeg å kunne bruke pausene mellom låtene til å gi dem historier og anekdoter. Så jeg gleder meg selvsagt til å returnere til Norge, og komme til arktis igjen!

***********************************

Jason Ringenberg i Norge

Mandag 16. september: Trondheim, Ramp

Tirsdag 17. september: Tromsø, Blårock

Onsdag 18. september: Halden, Siste Reis Pub

Torsdag 19. september: Oslo, Krøsset

Fredag 20. september: Kristiansand, Vaktbua

Lørdag 21. september: Odda, Blueshelga, Hardanger Hotel