Turdus Musicus. Kamikaze a Go Go. Die A Legend. 1997 Forever. Nord Mot Nord.

Dette er et utsnitt av den musikalske CV-en til Carl Christian Lein Størmer. Det er allikevel som filmskaper 37-åringen fra Tromsø har fått mest anerkjennelse nylig, men «CC» har plenty av gitarer, orgel og trommer å henge fingrene i – i sitt eget studio på Tvibit.

Multikunstneren hadde nylig kommet hjem fra konsert og visninger av hans filmer «1997 Forever» og «There’s Always Next Season» på Fjellfilmfestivalen, da Feedback kom på studiobesøk denne uka.

– Det der var et risikoprosjekt, men publikum ble faktisk sittende nesten tre timer gjennom to filmvisninger – med konsert – utendørs i én varmegrad langt oppe på fjellet. Jeg er imponert, smiler Størmer.

– Du er aktiv på så mange fronter at det er vanskelig å finne et sted å begynne. Rekker du fortsatt å jobbe som lege?– Fra 1. oktober er jeg uten fast inntekt, for å si det sånn. Nå skal jeg satse på å livnære meg av det andre jeg gjør, og hvis vi stikker fingeren i jorda blir nok det film som vil være mest innbringende. Det ligger heller lite penger i å drive med musikk man er livredd for at alle skal like, humrer 37-åringen.

– Penger eller ikke: Ditt ferskeste band Nord Mot Nord, som har base i Svolvær, ga ut singelen «Nordnorsk separatisme no!» for et par uker siden. Hvorfor tar dere til orde for å bryte med «søringan»?– På den første Nord Mot Nord EP-en (utgitt i 2015-journ.anm) var det den nordnorske selvsabotasjen, i form av krangling innad i landsdelen, som var utgangspunktet. Folk snakker om nord mot sør, men vi definerte et slags eget nord mot nord-univers. Vi utviklet en egen karakter som var den forsmådde, forrådte, bitre, men også jævlig stolte nordboeren – som står her oppe og roper «nedover», sier Størmer, og legger til:

– Og midt oppi dette opplegget med fylkessammenslåinga føltes det naturlig å skrive en låt om temaet. At vi i denne låten tar til orde for separatisme er en forlengelse av forargelsen jeg følte – samtidig som det også er et element av provokasjon inne i bildet. I et intervju med Lofotposten ble jeg sitert på at Nord Mot Nord ikke nødvendigvis måtte stå til rette dersom det blir væpna revolusjon i Nord-Norge, hehe. Kunst skal ikke alltid gi svarene. Vår jobb er å kaste ut noe som får folk til å stille sine egne spørsmål.

– Men dere trykker vel med overlegg på en nerve hos mange nordlendinger?– Ja. I bunnen ligger det en tanke om hvordan ting ville fungert om vi hadde vært avskåret fra Sør-Norge. Geografisk, klimatisk og kulturelt har vi fryktelig lite til felles med dem som sitter i Oslo. Det føles på mange måter som et annet land. Jeg synes låttittelen «Nordnorsk separatisme no!» funker fint som en tabloid overskrift, og jeg har aldri skrevet et bedre refreng enn å stå å kauke «Nordland! Troms! Og Finnmark!» – med åpenbar link til «Åpen post». Våre tre fylker topper alltid de verste statistikkene, men det finnes også en stolthet i at vi er en slags «røverlandsdel».

Så dere har skiftet fokus siden den forrige EP-en, der utflytta nordlendinger fikk passet sitt påskrevet?

– Utgangspunktet var at jeg var oppgitt over utflytta nordlendinger som satt i Oslo og postet bilder av midnattssola på Facebook. De spilte Halvdan Sivertsen på fest, snakket om hvor utrolig vakkert det er i Nord-Norge, hvor mye de lengtet nordover, og hele den romantiserende greia om stedet de flyttet bort fra. Nord Mot Nord har bare spilt én gang sør for polarsirkelen. Hver gang vi spiller her nordpå spøker vi med at det eneste vi misliker mer enn søringer er utflytta nordlendinger. Og den ene gangen vi spilte i Oslo var det selvfølgelig 90 prosent utflytta nordlendinger blant publikum, haha!

FLØRTER MED SEPARATISME: Nord Mot Nord avbildet under en tidligere konsert på Bastard Bar. Foto: Silja Lomakka

– Nord Mot Nords kommende debutalbum har tittelen «Nordlengselstyranniet». Er det en referanse til disse utflytta nordlendingene som poserer med sin hjemlengsel?– Ja, flere av låtene på plata spinner på denne romantiseringa fra utflytta nordlendinger, og tittelen er et lite stikk til disse. En av de morsomste låtene på plata heter «Årets Nordlending». Der har vi gjestevokal fra både Joddski og Aslak i Ondt Blod, som gjør at alle tre fylkene er representerte. Jeg hadde alltid hatt lyst til å synge på dialekt i et aggressivt band av denne typen. Nordnorsk er jo det perfekte språket for denne musikken, og alt føles selvfølgelig mer ekte på sitt eget morsmål – på godt og vondt. Det morsomste er at jeg tydeligvis være i Svolvær for å skrive disse tekstene. Nesten alle av dem er skrevet på kaféen Du Verden.

– Nord Mot Nord har en ny låt på Robert Dyrnes’ «Pønk i Norge»-samleplate, der du går til angrep på «jævla fåkkings dritmusikk» med tekster på dialekt. Har du noen eksempler på denne dritmusikken?– Nei, jeg har overhodet ingen eksempler å gi deg, haha! Jeg digger Sondre Justad, men det virker som om det finnes en del unge, mannlige nordnorske spin off-produkter av nettopp han. I bunnen av låten ligger det en generell kommentar om dagens popmusikk, samtidig som teksten er en hyllest til undergrunnsmusikken som har betydd mye for meg – som Htlr Sntzl, Bols, Fru Pedersen, og det lille hardcore-miljøet i Svolvær på 90-tallet.

– Hva er greia med 1997 Forever-bandet ditt? Dere driver nå og turnérer i sammenheng med visningene av «There’s Always Next Season»-filmen, eller?– Ja, vi er på lanseringsturné med konserter og visninger av begge filmene, som gir publikum en god kontekst for hele prosjektet. Da jeg startet opp 1997 Forever-bandet med Ottar (Tøllefsen, trommer), Ariel (Sivertsen, bass) og etter hvert Benjamin (Mørk, orgel) – og laget egen musikk til «1997 Forever»-dokumentaren – endte vi til slutt opp med 40-50 låter, hvorav flere endte opp i «There’s Always Next Season». Jeg synes soundtracket er utrolig kult, også på egen hånd, så vi begynte etter hvert å tenke på 1997 Forever som et ordentlig band. Vi har fortsatt materiale til to fantastiske skiver som bare mangler litt miksing, så planen er å få dem ut i løpet av det neste halvåret.

– Et annet av dine mange band, Die A Legend, ga plutselig ut ny EP en for noen uker siden. Hvorfor brukte dere syv år på å lage ny musikk?

– Basisen til disse låtene er faktisk spilt inn for syv år siden! I fjor tenkte jeg at det var for jævlig at disse låtene bare har blitt liggende, siden de er veldig bra. Derfor skrev vi tekster, og la vokal på musikken. Die A Legend er et veldig morsomt band å spille i, som alle tre (Størmer, Truls Norbye og Rolf Ole Rydeng Jenssen–journ.anm) virkelig bryr seg om. Og det er morsomt at undergrunnsscenen i Norge fortsatt ønsker at vi skal spille konserter. Den positive responsen vi fikk da vi bestemte oss for å gi ut denne EP-en, var definitivt et

boost

. Så nå bookes det turné, og vi skal lage ny plate. Jeg har allerede funnet tittelen: «Echo Chamber Music».

LEGENDE-COMEBACK: Die A Legend er tilbake etter syv års dvale på utgivelsesfronten. Foto: Carl Christian Lein Størmer

– Haha, fiffig tittel!– Ja, som sagt er Die A Legend et utrolig morsomt band å spille i. Truls og Rolf er veldig uproblematiske folk. De er nesten for uproblematiske, slik at det sjelden blir noe «tension» innad bandet. Vi la aldri ned Die A Legend, men jeg kan jo ikke stikke under en stol at jobbinga med «There’s Always Next Season» tok drepen på nesten alt annet jeg holdt på med. Samtidig må jeg innrømme å ha blitt litt utkjørt av den hundeliv-virksomheten Turdus Musicus hadde før vi la ned i 2011, med turnéer der man var konstant blakk, og ikke visste hvilket gulv eller hvilken sofa man skulle sove på hver natt. Jeg romantiserte dette opplegget i mange år, men lysten på å gjøre det samme med et nytt band var ikke stor. Men nå som jeg begynner å nærme meg førti, kjenner jeg at det kribler litt etter turnélivet i kroppen.

– Ja, Turdus Musicus har jo også gjenoppstått. Er det noen planer der, bortsett fra gjenforeningskonsertene dere har gjort?– Nei. Det var sinnssykt morsomt på Buktafestivalen i fjor, og gøy på Harpefoss Hardcorefestival nå sist. For 10-15 år siden ble Tromsø-band som Turdus ansett som en gjeng «tjyvbona» når man kom ned til Oslo, men nå opplever vi at denne musikken får anerkjennelse også i miljøet der nede. At vi sa ja til å spille på 10-årsjubileumet til Bastard, var en selvfølge. Det er den viktigste kulturinstitusjonen i denne byen de siste 30 årene.