Lillebroren til Paul McCartney hadde en liten karriere som popartist på syttitallet, som resulterte i to album. Nå foreligger andre album i remastret utgave. Det er relativt sjelden at Mike McCartney stiller opp til intervju, men undertegnede var så heldig å få to timer intervju med han.

– Jeg har brukt artistnavnet Mike McGear som pseudonym for ikke å bli assosiert for mye med min bror, forklarer Peter Michael McCartney, som er født i 1944. «Our kid» kaller han sin berømte storebror, som også er produsent på hans andre studioplate.

– «Our kid» er Liverpool-slang for en bror, forklarer han.

Skolebøller og månelånding

– Jeg er veldig fornøyd med platen fra 1974 og ja, jeg må jo si at «our kid» har gjort en utmerket jobb med å produsere den, humrer Mike godlynt.

– «Leave It» var hitsingelen fra platen, og den ble også skrevet av «our kid». Vi laget en video til den, som er med i utgivelsen.

LES OGSÅ: «Abbey Road» 50 år: Tilværelsens uutholdelige vakkerhet og brutalitet

– «Norton» er en låt som handler om en skolebølle, av den typen som var lærerens favorittelev, en motbydelig type, forklarer Mike, som om han har en spesifikk person i tankene. «Sea Breezes» er en cover av en Roxy Music-låt, det var «our kid» som introduserte meg for den. Faktisk hadde jeg ikke hørt denne låten før jeg sang den på platen min, ler han.

– Min favoritt er for øvrig «The Man Who Found God on the Moon», som også inneholder mange spennende lydeffekter. Jeg husker at jeg var fascinert av månelandingen i 1969, sier han.

Morens død betydde mye

I tillegg til Paul har også Mike faktisk med seg store deler av Wings på platen. I tillegg til storebroren bidrar også Linda McCartney (vokal), Jimmy McCulloch, Denny Laine (gitar) og Gerry Conway (trommer). Sistnevnte har blant annet spilt med Fairport Convention. På en av låtene er kuriøst nok også Mikes døtre, Benna and Theran McCartney, med på koring.

«McGear» fra 1974 ble en kommersielt og kunstnerisk større suksess enn hans første soloplate, «Woman» (1972). Men Mike har også sterke minner om den første platen.

– Det er bilde av min mor Mary på coveret, jeg ville presentere henne som en nonne, ettersom hun var romersk-katolsk. Mens Paul laget sin hyllest til henne med «Let it Be», beæret jeg henne med dette albumcoveret.

Jeg var kun 12 år da hun døde, to år yngre enn Paul, det er utrolig tøft å miste sin mor i så ung alder. Alle som er voksen og har en mor som er i live, skal vite at de er privilegerte. Men på den annen side; det vil ikke blitt noe The Beatles eller noe Scaffold, uten at hun døde i så ung alder, forklarer Mike.

I 1956, i en alder av kun 47 år døde Mary McCartney av brystkreft. Det finnes et kjent feriebilde tatt rundt 1950 av Paul, Mary og Mike på ferie i Wales, som er tatt av faren Jim. På bildet gapskratter Mike, som også er kjent for sin humor.

– Det var nok min far som sa noe rart, kommenterer han.

– Etter mors bortgang fordypet Paul seg i gitarspill og jeg begynte å fotografere, forteller Mike, som i begynnelsen brukte familiens kamera til å knipse bilder med. Faktisk tok han tidlige fotografi av broren som spiller gitar i bakgården, som også ble brukt som albumcover på Paul McCartneys «Chaos and Creation in the Backyard» (2005), samt noen av de aller første bildene av The Beatles. Det sier sitt at Brian Epstein ga Mike tilnavnet «Flashy Harry» fordi han var alltid å se med kamera og blitz.

LES OGSÅ: «Yan Friis: 60-tallet, Beatles, Norge og jeg» 1966 – fra onanist til gryende petting-jeger

– De senere årene har jeg vært mest opptatt av å fotografere natur. Jeg har tatt utrolig mange bilder av Liverpool, også mange som ikke er publiserte. Både byen og folkene fascinerer meg fremdeles. Liverpool er som en øy i en øy, forklarer 75-åringen. Han tilkjennegir også en fascinasjon for vikinger og vikingtiden.

– Jeg kunne godt tenke meg å reise til Norge og se og oppleve vikingkulturen. Jeg husker ennå godt at vi så The Vikings med Kirk Douglas, Janet Leigh og Tony Curtis i hovedrollene på kino i Liverpool i 1958, og at den gjorde stort inntrykk.

Humor-trio med Moon på trommer Mens hans berømte bror var opptatt med Beatles på 60-tallet, hadde Mike McCartney sitt eget band, humor og poesi-trioen The Scaffold (1967-69), som dessuten besto av Roger McGough og John Gorman, og de fikk assistanse av The Whos legendariske trommeslager, Keith Moon.

Også i Norge fikk de flere fans, med hits som «Thank U Very Much», «Lily the Pink» og «Liverpool Lou». I 1969 ble det faktisk laget to ulike norske versjoner av «Lily the Pink» (fortrinnsvis Bislet Spesial med Nordre Sving Blandede Kor og Orkester og Doktor E. Wang med Gluntan) som begge klatret høyt på de norske listene, mens det ble gjort en mindre kjent versjon av Liverpool Lou kalt «Jenter fra Bergen» med the Bergeners.

– Det visste jeg faktisk ikke. Det var nytt for meg! svarer Mike overrasket.

– Faktisk planlegger vi å lage en samlet boksutgivelse av alt Scaffold-materialet. Kanskje vi får det ut neste år, men vi vet ikke noe sikkert ennå. Det blir spennende å se hva vi klarer å samle av materialet, forteller han optimistisk.

Mindre kjent er det at Mike spilte trommer en kort stund for Beatles før både Pete Best og Ringo Starr kom inn i bildet. Det var en høstkveld i 1958, på den tiden da de kalte seg Japage 3, og John, Paul og George søkte etter en ny trommeslager, etter at Colin Hanton forlot bandet.

– Jeg husker at jeg fikk trommesettet levert på en lastebil i Forthlin Road i Liverpool. «Our kid» spilte også på det, og senere da han og Linda satt nede i Nigeria og Wings hadde forlatt, måtte han spille trommer på Band on the Run-plata i 1973 selv, så tok jeg meg i å tenke at «Det var på mitt trommesett du lærte å spille trommer!», sier Mike humoristisk.

Den karakteristiske scouser-humoren har Mike McCartney gjort til et varemerke, både privat og som musiker. I sommer mottok han MBE fra Dronningen for sitt arbeid for Liverpool og Merseyside.