Nytt år og ny skive. Den sjuende studioskiva (litt etter hvordan man regner), og den tiende totalt, om vi tar med to samlere og en live.
– Man kan stille klokka etter The Dogs. Det vil jeg anta er en eksklusiv klubb i Norge, det er jo ikke vanlig at band holder sammen så lenge, iallfall helt uten pauser. Hva er vinnerformelen her?–Sant det, men vi oppfatter det egentlig som lettere at det er sånn. Alle i bandet er jo godt innforstått med tidsskjemaet nå. Turne fra midten av januar til midten av mars, festivaler på sommeren og studio i august. Det er tidene vi alle må holde av, og så legger vi ferier, jobbing etc. rundt det. I hvert fall for dem som har unger, så tror jeg at det gjør det mer enkelt enn vanskelig å spille i The Dogs.
– Klart, det skrur seg jo til litt nå, ettersom ting går stadig bedre og vi får flere tilbud, men som jeg har sagt til dem en million ganger, det ER lov å slutte i bandet hvis man ikke føler man har tida, bare jeg får noen måneders varsel.
– Det er jo heller ikke mye utskiftinger, som også er uvanlig. Har rett og slett The Dogs blitt en fin familie å være i?– Ja, helt klart! Hadde ikke nyttet ellers. Når vi skal gi ut ting såpass hyppig som vi gjør, krever det også at vi ikke er flaue over å spille halvferdige ideer for hverandre. Der tror jeg det er mange band som gjør ting vanskelig for seg sjøl. De skal komme på øvinga med noe som er hundre prosent ferdig.
– For det første tar det ekstra lang tid. I tillegg er du selv så investert i det du har laga da, at du sånn sett er mindre mottagelig fra innspill fra de andre, enn du kunne ha vært om du spilte utkastet ditt på et tidligere tidspunkt.
– At det gir en større følelse av felles eiendom til materialet innad i hele bandet?– Ja, jeg tror det. Nå står jo også Mads (gitaristen, red.anm.) og jeg oppført som felles låtskrivere på alt, fordi vi jobber tettere enn tidligere fra børjan av, og da blir det vrient og mye surr og skulle skru seg tilbake for å finne ut hvem som kom når med de forskjellige, musikalske ideene. Nå har også Roar (bassist, red.anm.) og Henrik også blitt mer involvert, og til neste skive har faen meg Henrik skrevet en egen låt, og den er dritbra!
Les vår anmeldelse av The Dogs-skiva her: «Legger ikke lokk på rockens iboende styggedom»
– Haha! Trommisen har skrevet en egen låt! Da skal man jo egentlig få panikk, sier myten.– Hehe. Er det sant? Er det en greie? Jaja, den kommer iallfall med på neste, fordi den er dritbra.
– Betryggende! Det begynner å bli en temmelig drøy katalog av låter å ta av nå. Hvordan er det å sette sammen ei settliste før en turné i disse dager? For fans vil jo ikke bare høre låter fra den nye skiva.– Det er helt, helt umulig. Fordelen for oss, sånn sett, er i hvert fall at vi ikke har hatt noen «hits» eller låter som har blitt høyt lista, så kravene til hva folk forventer er ikke der i samme grad som for de fleste andre, men det er et hælvete, ja. Det er så veldig forskjellig hva folk har et forhold til også. Nesten litt forskjellig fra by til by.
– Du bruker mye tid på tekstene dine, sier du. Får du mange tilbakemeldinger på dem?– Folk flest bryr seg jo ikke stort, men de som bryr seg, bryr seg veldig, så det er kult. Det legger jo litt press også, når man sitter der i underbuksa foran pc-en og skal skrive, men det tror jeg bare er bra. Føler jo nesten et ansvar nå, for et lite knippe folk der ute som jeg vet skal lese over det hele med lupe, men det er utelukkende positivt det, altså. Man blir jo beæra av sånt. En låt som «Please, Say Something» f.eks., som ligger godt gjemt i katalogen, er en typisk sånn en.
– Bra låt også, en seig sak fra «Death By Drowning»-skiva. Fortell!– Jeg tror at folk som digger den har et ekstra sterkt forhold til den, fordi den er litt klagete, som jo alt er, hehe, men samtidig litt sånn åpen, da. Det kommer ikke helt tydelig frem hva det er, og du kan åpenbart legge hva du selv vil legge i den. Låta er jo sunget med veldig mye, hva skal jeg si, vilje, så de som leser noe i den, hører den muligens hardere, og med et snev av dårlig samvittighet på egne vegne, at de har gjort noe. Vet jo et par byer hvor de tar kontakt med oss før gig og spør spesifikt om å spille den. Dere må spille den, liksom.
– Det er jo veldig fint, er det ikke?– Jojo! Det er kjempefint, og litt rart, at den passer for så mange, endatil på forskjellige måter og med forskjellige utgangspunkt.
– At den har et slags lyrisk esperanto i seg?– Haha! Ja, på et vis! Og det er jo dritkult. Dette har også hjulpet som en slags indirekte motivasjon, at man blir enda mer ivrig på å fremføre den bra live, å ikke besudle den, nettopp fordi den betyr noe ekstra for noen.
– Er jo fortsatt ganske drøy kost, de tekstene dine. «Love Says Nothing», fra sisteskiva, er noe av det hardeste jeg har lest og hørt på lenge.– Akkurat det verset med daughter/slaughter/water-rimet var egentlig en overhenger fra en av låtene på «The Grief Manual»-skiva, tror jeg. Vi kutta et vers der på en av låtene og da satt jeg igjen med de linjene. Og når så Stefan kom opp med den orgellinja på introen, og dette var før jeg hadde fått på plass noe som helst av tekst annet enn refrenget, fikk vi kollektivt en sånn 70-talls skrekkfilm-feeling.
– Da ramla egentlig alt på plass samtidig. Både coverideen til hele skiva og resten av tekstene. Var bare å mate på med menneskeofring og generell grusomhet. Både «The Omen», «Exorsisten», «Rosemary’s Baby» og alle de skumleste tingene fra det tiåret involverer jo unger, så da måtte det bare inn.
– Du sa i et tidligere intervju med oss at du skriver tekstene, med utgangspunkt i en fiktiv, utenlandsk karakter. Er det fortsatt han du har i huet?– Hehe, jeg pleier jo ofte å ha en liten engelskmann i bakhue når jeg skriver mye av disse tinga. At det er han som opplever og synger hva enn det synges om. Av en eller annen grunn ble han irsk oppi huet mitt denne gangen. Kanskje fordi jeg har lest så mye romaner fra tida rundt «The Troubles» siste året? Ja, ja, samma det, han ser i hvert fall lik ut inni huet mitt som før. Skinna, tynn og forbanna. Det går egentlig bedre med han, altså, så når han klager, tror jeg nå at han gjør det i fortid.
– Når du intervjues, skal det alltid først trekkes inn gamle synder og bravader fra din fortid, mens du i dag utelukkende driver med podkast og The Dogs. Synes du dette er døvt?– Nja. Det har med alder å gjøre, de greiene der. For folk som er 28 år i dag, og kommer på konsertene, så er det jo bare Dogs, og eventuelt også podkastene, som gjelder, og for den saks skyld eksisterer. Jeg tipper at 60 prosent av dem som er på gigsa våre ikke engang vet at jeg har jobba i NRK. Og det er selvsagt helt topp.
– Men jeg vil ikke slippe dette med unger helt. For det er jo unger på coveret denne gang, i tillegg til bandet. Det er likevel ikke første gang for din del. På Datsun-skiva «Don’t Even Dare to Care» i 2003 poserte du og bandet med masse ordentlige babyer i ordentlige bur. Det ble merkelig lite bråk av det den gang. Var det CD-mediet som gjorde det, tror du?– Haha! Vet ikke helt, men det som er viktig der er at dette var før Photoshop, at det, som du påpeker, var faktiske babyer i faktiske bur. Og så kan man notere seg at det altså var 2003, som åpenbart må ha vært et slags kulturelt vannskille, en kulturell markør, at det var der det begynte ikke å bli lov å tulle med slikt. For dette var det ingen som noterte seg aller brydde seg med da.
– Finner ikke bildene på nett heller. Håper skiva kommer på vinyl en dag. Med utbrettscover! Og apropos barn og deg. Du synes de er litt skumle, ikke sant?– Altså, jeg er jo ikke fysisk redd dem. Men tilfører man barn i ei fra før skummel setting, blir alt tusen ganger skumlere, sånn som i skumle filmer, som jeg snakket om. Jeg synes dog at det er mest spektakulært hva barn tenker om meg. For de anser meg åpenbart som en blanding av en sånn saccosekk og et klatrestativ, jeg er en form for et møbel.
– Hæ?– Jo, altså, barn synes ikke jeg er skummel i det hele tatt. Små barn er mer redd for en plante enn for meg. De ser ikke engang på meg som et menneske. Hvis jeg er et sted med unger, tar det ikke mer enn sju, åtte minutter før de henger og dingler i meg, tupper meg i balla og herjer. Det er derfor farligere for min fysiske helse å gå inn i barnehage enn å gå ut på Karl Johan sent en lørdags kveld.
– Haha! Som sier sitt. Nyttårstalen til The Dogs har blitt en seanse mange i Musikk-Norge glede-gruer seg til. Sist nyttårsaften snakket du mye om kulturjournalister som klager over publikum som snakker på konsert. I nokså negative, beske og sarkastiske ordelag.– Hehe, ja, altså det var mest fordi det var en fin inngang på det egentlige problemet her, det med «vinkling» [han sier «vinkling» med sånn tilgjort og kjip stemme, red.anm.]. At kultursidene i avisene alltid insisterer på at artister må ha en «vinkling» før de kan skrive om musikken deres.
– Det er liksom ikke nok nå å ha laga musikk, samme faen hvor bra den måtte være, det må først og fremst være en jævla «vinkling», som det attpåtil er opp til artisten å komme opp med selv. Det er jo derfor man ser så mye ræva saker om «den vanskelige tida» og «pappa var alt for meg»-greier. Vi har sluppet unna det verste der vi, altså, men jeg hører jo hvordan de aller, aller, fleste sliter med å nå ut fordi kulturpressen rett og slett ikke er interessert i kultur.
– Dette blir kanskje litt meta, men du kunne jo selv valgt å gjøre det samme. I de siste årene har du nevnt flere steder at du selv har kuttet drikking og andre rusmidler. Så det virker ikke som noe tabu for deg heller. At det ikke havner i overskriftene, kan det skyldes en forakt for det du snakker om over her? At du ikke vil dette skal komme i veien for The Dogs?– Det er jo bare fordi folk spør. «Jeg hører at du ikke drikker lenger?», spør de. Er faen ikke jeg som drar opp de greiene, men folk synes tydeligvis det er litt eksotisk da, antar jeg. Er vel de «vinkling»-greiene igjen, antagelig. For øvrig den eneste «vinklinga» pressen er interessert i å komme opp med sjøl.
- Jeg spiller i band, jeg. Det er det jeg har lyst til å snakke om. Eller enda mere presist; jeg snakker med pressen fordi jeg spiller i band. Så bandet mitt skal synes og vi kan få flere spillejobber. Ikke så jeg skal synes.
– Så det er ingen overhengende fare for å se deg på Skavlan «Farmen kjendis» eller «Hver gang vi møtes», der du ser inn i kameraet og snakker om den vonde tiden?– Tenk så mye musikk som ikke blir laga fordi folk er med på de greiene der. Dyktige artister som kaster bort månedsvis av livene sine på å covre andres låter i stedet for å lage nytt, eget materiale. Ethvert oppdrag jeg blir forespurt om, utenom band og podkast, har jeg begynt å regne i antall minutter det kan stjele fra låtskriving. Det er skremmende matte, men en god rettesnor.
***********************
Vi bruker å be intervjuobjektene våre nevne tre skiver som har betydd spesielt mye for dem. Dét har Kristopher svart på flere ganger tidligere, så vi ba ham heller si fem norske band/artister vi skal se opp for i 2020. Det ble følgende knippe:
