– Du blir plassert på en øde øy og får kun i skive med deg. Hva plukker du?– «Satan i gatan» (2011) av Veronica Maggio.
– En fantastisk tittel! Og et av mange prisbelønte og storselgende album fra henne. Hvorfor akkurat denne?– Nei, det er jo dette øde øy-konseptet, da. For dette er ei plate som gir meg energi, og det innbiller jeg meg at er lurt å ha masse av på ei øde øy. I tillegg har jeg spilt plata over så mange år at jeg vet den holder seg godt, noe som også blir viktig. Dessuten er «Snälla bli min» en av de vakreste og tristeste sangene i hele verden, og den tenker jeg blir fin å ha, om jeg trenger å dykke ytterligere ned i sorgen og ensomheten.
– Haha! Klokt tenkt! Kjapp hoderegning tilsier at du var i slutten av tenårene da den kom ut. Og da lurer jeg selvsagt på om du strømmet eller kjøpte den?– Egentlig ingen av delene. Jeg hadde akkurat sluttet å kjøpe CD-er, og hadde ikke begynt å strømme, så jeg kjøpte og lastet den ned via iTunes, et glimrende konsept for både konsument og artist.
– Amen! Du er den første som nevner det i denne spalten. Det var et fantastisk konsept jeg fortsatt ikke begriper at man ikke gikk for. – Ja, man kjøpte enkeltlåter for ni kroner, og ei hel plate for 79, eller hva det var. Hadde det fortsatt vært sånn, kunne jeg sikkert hatt ei egen, nedbetalt leilighet nå. Nå må man heller være både regnskapsfører og businesskvinne og alt annet, i stedet for bare å konse på å lage musikk.
– Nettopp! Også kom bare Spotify og fucka opp alt! Husker du første gang du hørte Maggio-skiva?– Neeeeei, har ikke ett, spesifikt minne, men husker at Mimmi Tamba og jeg dro på konsert med henne på gamle Driv i russetida, og at vi ikke kom inn på konserten i russedress. Det ville de ikke ha der, gitt. Så vi måtte løpe og kjøpe nye klær for å rekke konserten. Haha! Og det var vel før denne plata kom. Men hun har vært med hele veien siden den tiden.
– Hahaha! Omvendt dresskode! Har du hatt noen musikalsk mentor? – Ja, min åtte år eldre bror har introdusert meg for mye. Da jeg konfirmerte meg, ga han meg 10 CD-er og 10 DVD-er, og sa at han skulle skåne meg for masse indoktrinering, men at disse var plater jeg måtte sjekke ut, og flere av dem traff bra, blant annet ei plate med The Shins, den med ei sånn tegning av landskap på coveret.
– «Chutes to Narrow»! Ei fantastisk popskive. Snille broren din!– Hehe, ja, den er veldig fin. Samme med Damien Rice, som var innertier og veldig definerende for meg, og det var en veldig fin gave, altså. Selv om Motorpsycho ikke gikk helt hjem, såpass ærlig må jeg være.
– Haha! Hva er det aller beste du noen gang har sett live?– Jeg så Leonard Cohen med mamma på Bergenfest noen år før han døde. For en fyr! Tror jeg fikk billetten i jule- eller bursdagsgave, og det var virkelig overveldende på alle måter. Jeg husker ikke bare konserten, men hele dagen før den også. Det ligger et slags Instagram-filter over hele minnet, kan du si.
– Det var veldig fint sagt.– Det er ganske presist beskrivende også. Første halvdelen av konserten skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, for han er jo en del av det som kom inn med barnetrua, og nå sto han der bare. Rett foran meg. Der er han, og her er jeg, liksom. Men så begynte det å sige inn og jeg kunne nyte det hele. Han var så gammel, men heller ikke sliten. Han var bare så forbanna cool. Den generasjonen kunstnere der, altså. Som var både poeter og låtskrivere, de har en helt egen mystikk hengende over seg.
– Definitivt. Heldige deg og mamma! Hvis du kunne satt navnet ditt under noen andres låt, da?– «Writer in the Dark» av Lorde.
– La oss dra til New Zealand! Er det lov å kalle henne en newzealandsk Kate Bush?– Ja, skjønner litt hva du mener. Men jeg har ikke et så sterkt forhold til Bush, det er mer fra undervisning og sånn. Uansett, Lorde har en egenart som er ganske så påfallende, og jeg er fascinert av hvordan hun har klart å beholde seg selv. Husker da jeg hørte «Royals» over anlegget på et utested i Oslo og bare «Hva faen hva er dette?» Så tok jeg opp Shazam på telefonen, og fant ut at det var Lorde.
– Shazam. For en syk oppfinnelse. «Writer in the Dark» er jo en klassisk breakup-låt. Har det noe å si for valget?– Ja, det er kanskje litt urovekkende, siden jeg er singel. Men da er det jo ingen jeg sårer heller, og det er jo topp! Hahaha!
– Du har plukket to damer her. Er det tilfeldig? Den nye singelen din er jo temmelig eksplisitt i sitt kjønnsperspektiv. – Nei, det er ikke tilfeldig. Nå har jeg tatt et slikt bevisst valg før, og det ble enda tydeligere da vi startet FUZZ (et konsept for unge damer som vil spille i band, red.amn.). Det er jo et vanskelig og komplekst område å bevege seg inn på dette, men man må tørre, fordi vi mennesker ikke unnslipper de strukturene vi er vokst opp med. Og da må man være dem bevisst.
– Også i hva man lytter på?– Ja, helt klart. Hvis jeg hadde hatt en artist å høre på som Lizzo da jeg vokste opp, tror jeg helt og holdent det hadde gitt meg et bedre selvbilde tidligere. Det handler nødvendigvis ikke alltid om kjønn, men det handler om menneskers unike erfaring, og at vi alle har godt av at flere perspektiv kommer frem i populærkulturen. Så derfor bør det være balanse, helt klart. Og det gjelder både hva man bevisst velger å høre på, og også hva man for eksempel booker på festivaler.
– Bare fordi jeg er mann sender jeg deg nå ut på ei øde øy. Du får med deg en død gjenstand. Hva velger du?– Kvalifiserer terapeuter som gjenstander?
– Ja, da blir det i så fall en gjeng med døde terapeuter, og de kan jo selvsagt ha en viss morbid, terapeutisk effekt, eller?– Hahaha! Ja! Det kan selvsagt bli ekstremt traumatisk, men en god pådriver til å komme seg bort. Nå foretrekker jeg terapeuter i live, men jeg går for noen daue her, rett og slett fordi det ville blitt en mye mer interessant film, sånn om noen skulle filmatisere det hele!
