Mye har skjedd siden Kvelertak ga ut «Nattesferd» i 2016, som sementerte bandet som norsk rocks internasjonale spydspiss. Rogalendingene har turnert sammen med giganter som Metallica og Ghost, og mistet både sangeren og trommisen underveis på reisen.
14. februar slipper sekstetten «Splid», og det nye albumet blir på ingen måte «gamle sanger om igjen», ifølge bandet gitarist og primære låtskriver Bjarte Lund Rolland.
– Det er kjedelig å bare gjøre den samme greia. Vi vil jo alltid gjøre noe nytt, selv om endringene i musikken som regel er ubevisste. Nyplata bærer naturlig nok også preg av at vi har fått ny vokalist siden sist. Ivar (Nikolaisen) har litt mer å spille på rent vokalt, som har farget låtene. Flere av disse nye sangene ville det ha blitt vanskelig å gjøre med Erlend (Hjelvik), sier Rolland.
– Førsteinntrykket mitt av «Splid» sa enda mindre svartmetall, men enda mer AC/DC, Thin Lizzy og Van Halen. Er du enig i den oppfatningen?
– Ja, det kan godt stemme. Svartmetallgreia har blitt mer og mer borte for hvert album, og det har heller blitt andre typer metal med i miksen. Denne gangen tenker jeg at vi har lagt oss på en mer «rockete» linje. Jeg har alltid tenkt på Kvelertak som et rockband, og aldri som et metalband. Vi har vært mer opptatt av å få til miksen av forskjellige sjangere, enn å tilhøre en sjanger. Nå handler alt bare om å lage fete låter, der vi tidligere brukte litt flere gimmicks.
– Du kom så vidt inn på det, men på hvilken måte har Ivars inntreden påvirket bandet?
– Han er en litt irriterende type. Nei da, haha! Jeg har bare gode ting å melde om Ivar, og han har sørget for en ny giv i bandet. På et tidspunkt var vi litt usikre på om vi ville fortsette med Kvelertak. Det var en periode hvor man var litt turnélei, og det begynte å bli tomt for bensin i bandet og hos Erlend. Da han ga seg var det Ivar som erstatter eller ingen erstatter, og da Ivar sa ja til å bli med «gønnet» vi på med Kvelertak 2.0.
– Noen av riffene på plata er riktig nok gamle nok til å ha blitt laget under den forrige plata, men det har vært motiverende å ha Ivar med på laget. Spesielt under festivalturnéen i fjor hvor vi ikke hadde noen ny musikk å levere – og fikk vi jo kjørt inn ny vokalist i samme slengen.
– Er det gruppas nye frontmann som skriver tekstene nå?
– Jeg har stort sett laget musikken, mens Erlend hadde stålkontroll på tekstbiten. Så det ville ha vært dårlig gjort å bare kaste Ivar ut på glattisen for å skape et nytt tekstunivers til Kvelertak – helt fra scratch, liksom. Denne gangen var det i utgangspunktet Ivar og jeg som skrev tekstene, men tekst er egentlig ikke mitt felt. De blir ofte veldig tøysete og barnslige, så Vidar (Landa, gitar) har heldigvis involvert seg mer i tekstskrivinga etter hvert.
– Hvorfor sluttet egentlig Erlend i bandet?
– Han var bare rett og slett lei av dette livet, med turnéer og hele greia.
– Dere gjør jo også en låt på engelsk på nyplata, med Troy Sanders fra Mastodon bak mikrofonen. Hva er bakgrunnen til «Crack of Doom», og samarbeidet med Sanders?
– Vi fikk han med mest for å ha en unnskyldning for å lage en sang på engelsk! Bandet har hatt lyst til å dyppe tærne litt i det engelskspråklige farvannet, og vi har vært ganske transparente på et en listing eller to på amerikansk radio ikke ville vært så dumt. Det var helt uaktuelt å skifte til bare engelsk, som ville blitt corny og gjort at vi mistet litt av særpreget, men det ble mye fram og tilbake med språket.
LES OGSÅ: En mesterklasse i rockshow
– Først var det halvparten hver av norsk og engelsk, men til slutt endte vi opp med norsk på alle låtene, etter å ha testet ut begge språk. Da vi var i studio tenkte vi plutselig «fuck it – vi spør Troy om han vil synge en låt på engelsk!». Så om det kommer ti mennesker mer på konsertene våre i USA er vi fornøyde.
– Det er noen fantastiske låttitler på plata, som «Necrosoft», «Ved bredden av Nihil» og ikke minst «Fanden ta dette hull!». Opplever dere at utenlandske fans gjør en innsats for å forstå lyrikken, som er et kjent tilfelle i black metal?
– Ja, og det ble jo en løpende spøk, siden det ikke var mulig å høre hva Erlend sang. Vi har selv gjort hederlige forsøk på å tyde tekstene hans, for Ivars del, så nå er spøken på vår bekostning, haha! Det er bare fint at folk lurer litt på tekstene – spesielt i utlandet. Men det har hatt mye å si for tekstinnholdet på «Splid» at vi denne gangen vet at folk faktisk vil kunne høre hva vi synger, i motsetning til tidligere.
– Dere har også fått ny trommis i Håvard Takle Ohr. Hvordan gjør han bandet annerledes? Det er jo et ganske stort sprang fra El Cuero til Kvelertak.
– Han har taklet det veldig bra. Håvard er egentlig en hardrock og metal-trommis som har viklet seg inn i americanaen. Første gang jeg hørte Ole-Petter Andreassens band El Doom & The Born Electric, som lager et slags dritfett proghelvete, spurte jeg han hvem denne karen som spilte trommer på plata var. Senere har jeg spilt inn en El Cuero-plate, pluss Oslo Ess, der jeg så hvilken god studiotrommis han var.
– Håvard er en type som kan spille absolutt alt fra reggae via jazz til alle typer metal, men samtidig er ett tusen prosent rock. Han har vært en velsignelse for Kvelertak, som alltid har vært et rockband. Da er det essensielt å ha en rocktrommis som kan spille blastbeats – ikke en metaltrommis som ikke kan rocke, og Håvard har nok farget bandet allerede. Det var synd å miste Kjetil (Gjermundrød), men det er ikke noe vondt blod der. Han gikk også bare lei av bandlivet etter 10 år.
– Musikalsk sett er det er i mine ører en mer «episk» vibb på nyplata, som også er bandets klart lengste. Har «Nattesferd»-låter som «Heksebrann» og «Ondskapens Galakse» blitt videreført og videreutviklet på «Splid»?
– For å være litt svulstig, så lever låtene nesten sine egne liv. De siste gangene har tanken vært av vi skal lage korte 30-minutters punkplater, men så baller det på seg. Det starter som punk, men en ender opp som prog. Kanskje vi skal ta patent på punkprog-sjangeren? «Heksebrann» hadde ikke gitt noen mening som treminutterslåt, og disse tingene skjer bare når man står og kødder med låtene på øvingslokalet. Plateselskapet skal nå begynne å lage «radio edits» av låtene våre, men sånn er vel bare livet.
LES OGSÅ: La oss leve mer zugly, alle sammen!
– Har dere fått nok treminutters «anthems»?
– Nei, det er et par slike på plata, og det er bare kult å gjøre begge deler. Det blir kjedelig hvis alle låtene er enten korte eller lange. Det er bedre med litt variasjon, litt sirkus.
– Apropos sirkus er «gøy» et ord jeg forbinder med Kvelertak. Hvorfor tror du mange metal- og hardcoreband redde for underholdningsaspektet med musikken – og hvorfor er Kvelertak ikke redde for litt humor og god, gammeldags «entertainment»?
– Jeg skjønner egentlig godt at ikke alle som spiller i hermetegn hard musikk vil hoppe, sprette og smile på scenen. Kvelertak var i oppstarten inspirerte av hardcorescenen i Stavanger, og spesielt Purified in Blood. De var beinharde og militante på sin greie, mens vi bare var en gjeng med mongoer. Det var blodig alvor og vold på den ene siden, men samtidig bare tull og tøys på den andre. Vi plukket opp litt av attituden fra den scenen, men også rølpete punkband fra 90 -tallet, som Turboneger. Turboneger er et tøyseband, men samtidig er musikken ekte og skikkelig bra. Selv om vi har vegetarianere i vårt band, og flere i Kvelertak har spilt i band i den mer til politiske hardcorescenen ville vi nok kødde litt med dem da vi startet opp.
– Hvilket forhold har dere til 80-tallet. Jeg mener, spesielt i riffene og gitarspillet, å høre litt av både datidens alternative rock som Hüsker Dü og The Replacements, men også dens motsats i glamrock og heavy metal?
– Ja, det høres ganske korrekt ut, og vi er inspirerte at mye alternativ rock, kanskje spesielt fra 90-tallet. Det hører du også i sideprosjektene til de andre i Kvelertak. Jeg er veldig fan av greia til … And You Will Know Us By the Trail of Dead, og har vokst opp med 90-talls powerpop som Teenage Fanclub og Posises, og en del 80-talls indierock.
– Ja, andre Kvelertak-medlemmer sideprosjekter som Beachheads og The Needs. Har også du noen andre band på gang, eller er det kun Kvelertak på deg?
– Kvelertak var egentlig sideprosjektet mitt, som endte opp som hovedprosjektet. Jeg har masse låter på lur, og ambisjoner for å gi ut de ut i eller annet format. Men tidspunktet og forskjellige ting må klaffe, så det kommer når det kommer.
– Du jobber også som tekniker og produsent. Er det en nødvendig avkobling fra Kvelertak?
– Det er både avkobling og litt nødvendig fordi det ikke er alltid er så bærekraftig kun å spille i Kvelertak. Det er helt grei betaling å gjøre andre ting med musikk, og det er vanskelig å ha en vanlig jobb når man må reise bort på turné i to måneder. Da blir det bedre å jobbe med prosjekter.
– Hvilken innspilling der du bidrar, som ikke er Kvelertak, er du mest fornøyd med?
– Definitivt Granem-plata til Frode (Granum Stang), som det er veldig kult at du skrev om. Frode, Marvin (Nygaard) fra Kvelertak og jeg gikk på folkehøgskole i lag. Jeg og Marvin var romkamerater, men ble uvenner, og da flyttet Frode inn på rommet mitt. Vi har med andre ord kjent hverandre lenge, og etter at jeg hadde kommet med innspill til arrangementer og slikt spurte han om jeg ville spille inn det som ble «Solstreif»-plata.
LES OGSÅ: Årets beste norske album
– Vi brukte to og et halvt år på å spille den inn, så jeg har jobbet mye mer med Granem-plata enn alle Kvelertak sine album til sammen. Det er egentlig lettere å jobbe med andre folk sine låter, spesielt om man allerede er utstyrt med dårlig sjøldisiplin. Litt av plata tatt ble opp hjemme, litt i et skikkelig studio, og det er ekskona mi som spiller alt av strykere.
– Til slutt må vi pirke litt ekstra i hjernen og sjelen din. Hvilke tre band, artister eller album har betydd mest for deg?
– Da vil jeg si Michael Jackson. Som liten var egentlig Michael Jackson alt jeg hørte på. Jeg var helt oppslukt i han. Ellers, da? … [lang pause] … Herregud, for et jævlig spørsmål, haha!
– Nå må du ikke tenke for hardt her!
– Kanskje en kombinasjon av Jimmy Webb og James Williamson? Nei, forresten: Lindsey Buckingham! Mye fordi Buckingham snublet litt inn i de rockegreiene, akkurat som jeg har snublet inn i en metalverden jeg overhodet ikke var en del av. Å ha det «handikappet», og la det prege musikken, er gøy. At jeg egentlig ikke vet hva jeg holder på med, og ikke spiller gitar på samme måte som alle andre.
– Og som nummer tre slenger jeg med Brian Wilson.