På en øde øy med Egon

– Jeg får frysninger hver eneste gang jeg hører den

KRISTINE MARIE BØRRESEN (34). Kunstnerisk leder/kommunikasjonssjef for Buktafestivalen. Manager og frilanser for Bop Entertainment.
ENSOM MELANKOLIKER: Kristine tar med seg bagen full av kulturell melankoli og leker ikke akkurat ensom og forlatt på den øde øya.  

ENSOM MELANKOLIKER: Kristine tar med seg bagen full av kulturell melankoli og leker ikke akkurat ensom og forlatt på den øde øya.  

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste utgivelse. Hvilken?
– Songs:Ohia med «Magnolia Electric Co.» (2003)

– Åhhh! Klassiker! Og et helt enormt album alle burde eie på alle formater.
– Ja, det er ei helt magisk plate, og jeg får frysninger hver eneste gang jeg hører på den. Synes rett og slett den er et mesterverk.

– Den er et sant mesterverk. Molina var et geni.
– Ja, Jason Molina var en fantastisk fyr som har gjort utrolig mye bra. Denne plata er jo ganske melankolsk, men har samtid bra med energi og variasjon, så da kan jeg veksle mellom å deppe, danse og synge til plata når jeg sitter der ute alene.

– Det var klokt tenkt! Det er dessuten undervurdert å oppsøke melankolien. Husker du første gang du hørte skiva?
– Njaaa…. innbiller meg at det var på jobb på Platekompaniet den tiden jeg jobbet der, sånn rundt 2008/2009, så det var noen år etter den kom ut. Og den ble straks en veldig viktig utgivelse. Jeg brukte for eksempel alltid å spille den på full guffe når jeg åpnet butikken og stod der inne alene på Platekompaniet.

– Da har du jo god trening i å høre den alene. Perfekt! Det ble jo den siste skiva til Songs:Ohia, før Jason Molina endret bandnavnet til Magnolia Electric Co, det samme som tittelen på denne skiva. Har du hørt noe på resten av katalogen hans? For eksempel den fantastiske «The Lioness»-plata?
– Nei, jeg har ikke hørt så mye på gammel Songs:Ohia, altså før dagens utvalgte, men mer på de platene som kom etter denne, under både Magnolia-navnet og hans eget. Den «Josephine»-plata synes jeg er nydelig. Han høres jo så pint og plaget ut, men det blir jo dessverre ofte mye bra musikk som kommer ut av slikt.

– Ja, og heldigvis! Bra det kommer noe bra ut av det også. Men da sender jeg også med Songs:Ohia-skiva «The Lioness» på kjøpet. Jeg er pinadø snill i dag.
– Haha! Takk! Skal sjekke den ut. Men man er kanskje blitt litt dårligere på å dykke ned i katalogen til artister. Man var jo flinkere til det før, til tross for at alt er mye mer tilgjengelig nå.

– Det er vel, paradoksalt nok, akkurat der problemet også ligger, at for mye er tilgjengelig, så man vet ikke hvor man skal begynne. Har du hatt noen musikalske mentorer?
– Nei, ikke noen sånn utpreget, spesifikk enkeltperson. Jeg har vært interessert i musikk siden ungdomsskolen, og selvsagt fått innspill fra de forskjellige folkene jeg har hengt med på de ulike stadiene i livet. Begynte jo å jobbe i Free Record Shop da jeg var 17, og hengte etter hvert også på Feedback og Blårock, der man snappet opp mye. Så ble man DJ, fikk jobb på Platekompaniet, og jeg har dessuten jobbet med musikk på ett eller annet vis. Også elsker jeg å bla gjennom bunker med singler, som jeg har gjort verden over. Det er jo bare såååå stas.

– Amen! Du fikk vel ikke sett Jason Molina live, før han døde i 2013. Hva er det beste du har sett, da?
– The Reigning Sound på Mono i Oslo i 2012.

– Ah! Der var jeg også! Og det var dritbra. Da antar jeg at du var for ung eller av en eller annen grunn ikke fikk dem med deg på Blårock i 2003?
– Var dessverre ikke på den, nei. Nå har jeg sett veldig mye bra, men akkurat den konserten på Mono var noe for seg selv. Jeg fylte 30 den helga, og da så vi også Justin Townes Earle, Handsome Family og til og med Radio Birdman, alt på noen få dager. Så den konserten står nok igjen som noe helt spesielt.

– Radio Birdman var også helt vilt bra! Men dere må jo legge inn et friskt bud og hente The Reigning Sound til Buktafestivalen!
– Hehehe. Vi prøver jo å få dem hvert år, men det er ikke så lett. Greg Cartwright har litt flyskrekk, også er de jo helt vanlige folk med vanlige jobber og barn, så de er ikke så veldig på høgget selv. Men det er ikke oss det står på, altså!

– Ser den. Hvis du kunne skrevet noen andres låt, hva hadde du satt Kristine Marie Børresen under?
– «I Need My Girl» av The National.

– Den kom kontant. Men en veldig fin ballade. Hvorfor akkurat den?
– Det er en helt fantastisk kjærlighetssang, og jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe så fint, så her sikter jeg høyt. Ikke minst med tanke på at jeg aldri har skrevet noen låter selv noen gang, og får jeg satt navnet mitt under denne, vil det være en fin måte å få tilført et talent jeg åpenbart ikke har.

– Da er du herved et komplett menneske! Og med hele to skiver i sekken skal du attpåtil få med deg et teknisk hjelpemiddel. Hva?

– Tenker først at det vil være lurt å ta med noen verktøy, av rent praktiske årsaker. Men det er jo litt kjedelig, så en kasse rødvin er kanskje litt artigere, ikke minst som supplement til Jason Molinas melankolske musikk.

– Det kommer til å bli så fint, så. Skål til deg og Jason i havgapet!