På en øde øy med Egon

Etter å ha sett Hendrix live, blir alt etter nedtur

MARTHA OTTE (68) Mangeårig festival- og programsjef ved TIFF. Ble nettopp pensjonist, men har akkurat tatt over som medeier av platesjappa Backbeat i Tromsø.
Martha Otte er jo selv en levende legende i kulturlivet her i nord. Selv har hun sett en haug med både døde og levende legender live, back in the golden years.  
        
            (Foto: Ronald Johansen)

Martha Otte er jo selv en levende legende i kulturlivet her i nord. Selv har hun sett en haug med både døde og levende legender live, back in the golden years.   Foto: Ronald Johansen

– Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hvilket fonogram velger du?
– Da tar jeg «Stop Making Sense» (1984) av Talking Heads.

– Åh! Ei helt fantastisk plate, fra en ditto fantastisk film. Siden du er en utpreget filmperson, skal du pinadø også få med deg filmversjonen og en iPad der kun denne er vedlagt i nedlastet versjon.
– Åh, så sjenerøs du er! Tusen takk!

– Bare hyggelig. Men hvorfor akkurat denne?

– Nei, når du presser folk opp mot veggen på dette viset, må man jo gi et svar, og her er grunnene flere. Den ene er at jeg tror man trenger litt trim på denne øde øya, og siden det er helt umulig å sitte i ro til denne plata, tror jeg den vil funke helt perfekt til å løse den biten. Plata har dessuten blitt så viktig for meg, at jeg ikke tror det hadde gått an å leve uten.

– Et klokt resonnement. Husker du første gang du hørte den?
– Ja, skikkelig godt også! Det var da Tromsø Filmklubb viste filmen, med en importert 35mm-kopi, på gamle Fokus kino, og jeg tror nesten jeg husker setenummeret, så sterkt inntrykk gjorde det. Jeg hadde jo hørt Talking Heads før, men dette kicket inn med en helt annen kraft, og vi klarte ikke engang sitte i ro i kinosetene.

– Skjønner jeg godt. Det må ha vært mellom 1986 og 1988, for jeg husker broren min, som bodde i Tromsø da, fortalte meg om det med gnistrende øyne. Men hvorfor Fokus? Filmklubben viste jo alltid filmene på VT.
– Det med årstallene stemmer, ja. Hvorfor det var Fokus tror jeg kanskje henger sammen med at man ventet så mye folk, og på den tiden ble jo også begge kinoene brukt flittig til konserter, så det var på mange måter ei rett setting å se den der. Det ble jo så storslått som det kunne bli.

– Det tror jeg masse på. Har du sett Talking Heads eller fyrverkeriet David Byrne live?
– Nei, har dessverre aldri sett dem eller ham live. Har du?

– Ja, på Roskilde for hundre år siden. Det var helt vilt bra. Hva er det beste du har sett live i hele ditt liv, da?
– Det er lite som kan måle seg med Jimi Hendrix i 1968, på Fillmore i San Francisco.

– Nei, men i helvete, da! Seriøst? Så du Jimi Hendrix på Fillmore? Dåååån!
– Hahaha! Ja, det er sant. Jeg så masse der i slutten av tenårene. Hendrix, Janis Joplin, Frank Zappa and The Mothers of Invention, BB King, Jeff Beck, Faces med Rod Stewart, Johnny Winter og masse annet.

– Dette er jo helt peise sjukt! Du burde vernes som et levende kulturminne!
– Haha! Ja, akkurat som tidsvitnene fra andre verdenskrig blir stadig færre, er jeg kanskje snart i samme kategori her. Hahaha! Og, klart, etter å ha sett Hendrix var det all downhill from there. Så man var nok heldig. Og siden jeg bodde et stykke utenfor selve byen, var det kjekt å ha en kjæreste med bil på den tiden.

– Jeg er lamslått. Heldige deg! Fikk dere en bra plass på konserten?
– Ja, vi kom alltid kjempetidlig, så vi kunne stå helt fremst og – bokstavelig talt – ta på scenen. Det var ikke så strengt på den tiden, så man fikk jo lov å stå hvor man ville, det var lov å ta bilder og … ehhh.. alt var lov.

– Lillebroren til kjæresten min hadde til og med kamera med seg, det var de første variantene som tok kvadratiske bilder, med en sånn kassett man satte inn, og han tok et bilde av Hendrix, og han mener det er meg Jimi peker på der, men det er jeg nå ikke så sikker på. Men jeg skjønner jo at dette er litt spesielt å ha fått med seg.

Foto: Privat 

Foto: Privat 

– «Litt» spesielt, liksom. Og jeg er helt sikker på at Jimmer’n peker på deg! Så rått (herregud, sjekk det bildet!). Du skulle jo lagd rockfestival i stedet for filmfestival!
– Haha! Nå nei, det tror jeg ikke. Der har man jo masse flink folk fra før som kan det. Er jo film som er mitt hovedmedium, men jeg har oppdaget mye musikk gjennom nettopp film, for ikke å glemme musikkvideoer, da det kom.

–Der Fun Pub ligger nå var det til og med et sted som hadde sånn video-jukebox, der man brukte en haug med femmere på å se videoer av David Bowie, The Cure, Michael Jackson osv.

– Åh, de rare maskinene der husker jeg. Der kunne man til og med få sett «Touch Me» av Samantha Fox. Minner! Hvis du fikk sette ditt eget navn under noen andres låt, hva ville du da ha skrevet selv?
– «Tilted» med Christine and the Queens.

– Her er jeg dessverre temmelig blank. Er det fransk? Fortell!
– Hun er fransk, ja! Og det har selvsagt også med film å gjøre. Jeg den før jeg hørte den, for å si det sånn. Det var i HBO-serien «Better Things» av Pamela Adlon og Louis C.K., i ei scene der den ene datteren i serien har sånn graduate eller avgangsfest, og de lager en danseopptreden der låta blir brukt.

– Men låten er isolert fantastisk, og er så pakket med følelser, der alt henger sammen. Den er bare helt utrolig. Ja, den er så komplett at jeg tenker det må være en velsignelse å være så talentfull at man klarer å lage en låt og en poetisk tekst som sammen utgjør et sant kunstverk på dette nivået.

– Og nå er den skrevet av Martha Otte. Før jeg setter deg i karantene på øya, får du med deg et hjelpemiddel. Hva?
– Det må bli nål og tråd.

Nål OG tråd. OK; vi ser på det som rock AND roll. Er du en jævel til å sy?
– Haha! Ikke en jævel, men for å overleve tenker jeg det er greit å ha evnen til å reparere ting, og er det noen lapper her og der kan jeg også lage et lappeteppe, for det kan jeg faktisk. Så, ja, nål og tråd må med!