– Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hvilket fonogram velger du?– MIMMI med plata «Semper Eadem» (2020)
– Ah, en blodfersk utgivelse, det er uvanlig. Og attpåtil en lokal artist!– Ja, det er gjennomtenkt, altså! Etter jeg fikk barn har musikk blitt mer og mer en jobbgreie, og mindre og mindre en hobby. Og da blir det til at jeg lytter effektivt, for jeg må lære meg noe til et oppdrag, for ungene bestemmer og regjerer jo. Men når jeg da får masse tid for meg selv, der ute på den øya, velger jeg et album jeg liker sinnssykt godt. Ja, også liker jeg å slå et slag for lokale musikere!
– Så bra, men …– ... nei, nå skal du høre her! Det første kriteriet er at jeg må like stemmen til den som formidler, ellers går det ikke. Ho Mimmi har en fantastisk stemme, som hun bruker på så sinnssykt mange måter. Og jeg ville ta med meg en kvinnestemme som utfordrer meg som musiker.
– Og på dette varierte albumet er det masse å forske og gå dypere inn i, og da kommer jeg heller ikke til å gå lei. Også er jeg dårlig til å sette meg inn i tekstene når de er engelske, så her skal jeg dykke ordentlig ned i materien og høre på den sinnssykt mange ganger.
– Hun har jo med seg mange flinke folk her også, fra Torgeir Waldemar til Anders Møller.– Ja, jeg liker alt med albumet! Den eklektiske måten hun blander stilarter på og gjør det til sin egen greie på. Også er hun sinnssykt god til å formidle historier. Og, ja. Som du skjønner, liker jeg denne plata veldig godt! Haha!
– Det demrer, ja! Har du hatt én eller flere musikalske mentorer? Noen som har betydd mye for dine kulturelle referanser?– Ja! Han onkel Svein, som dessverre døde i 2014, en skikkelig rockeonkel som var kulest av alle, som hadde langt hår og røkte tobakk og hørte på rock'n'roll.
– Og han fortalte sinnssykt mange gode fortellinger, skikkelig drøye historier, fra Rorbua, om han og Sverre Kjelsberg og andre. «En gang å han Sværre, blablabla». Han var fantastisk. Han gjorde at jeg aldri har vært redd for folk som er kjent, fordi han gjorde dem til vanlige folk når han snakket om dem. Derfor har jeg aldri vært sånn «Hærregud, dær é ho Kari Bræææmnes!»
– Der har vi overskriften!– Hahaha! Nei nei nei! Men han fikk meg til å skjønne at det å høre på folkemusikk var kult, at det kunne blandes med andre genre, og at det var helt naturlig å spille det på rockejam på et røykfylt Prelaten, og at det ikke bare er noe som gjøres av gamle gubber med hardingfele langt opp i Østerdalen.
– Amen! Du er gift med en mann som fronter et punkrockband. Har han påvirket smaken din mot en hardere retning?– Ja, det jeg vil jeg absolutt si! Han prøver virkelig så godt han kan å introdusere på inn- og utpust, spesielt bandet NOFX. «Anne, no vil æ vil at du skal hør på det her», pleier han å si.
– Du er overbærende! Hva er det beste du har sett live i hele ditt liv?– Faith No More, på Hovefestivalen i 2009
– Den så jeg ikke komme. Fortell!– Ja, jeg har jo likt dem siden ungdomsskolen. Og egentlig alt Mike Patton har gjort, med Mr. Bungle og de greiene også. Han er en sinnssykt god frontfigur og vokalist. De skulle gjenforenes på Hovefestivalen i 2009, og siden ingen ville være med meg, dro jeg alene.
– Følte meg skikkelig kul og tøff som gjorde det, også sto jeg der nedi Arendal og drakk øl og ventet på bandet, de var jo eneste grunnen til at jeg dro. Og plutselig var Halvard Rundberg, Mika Martinussen og sinnssykt med kjentfolk der! Haha!
– Man går aldri alene.– Nei, og den konserten var jævlig bra! Han Mike Patton kom inn med en stokk på scena, i oransje dress og så bare så jævlig kul ut. Og rett etter konserten løp jeg for å få meg ei øl. Og mens jeg står der får jeg ei melding om at Michael Jackson var død. Også sa jeg det til han som solgte meg øl, og han bare «Du kødde ikkje med sånt! Eg elske han!». Og da var det opp med telefonene på alle de rundt meg, og plutselig hadde alle glemt den fantastiske konserten med Faith No More. Hahaha!
– Haha! Du får sette ditt eget navn under noen andres låt. Hvilken velger du?– «Dagane» av Odd Nordstoga.
– Det er gammel Odd-årgang. Fortell!– Æææææh, ja, jeg gikk i en nynorskklasse hele barneskolen, og moren min var nynorsklærer og bestefaren min var leder i Målselv mållag i 50 år. Fæmti år! Eg elske nynorsk! Et nydelig, poetisk språk!
– Og her kommer Odd inn.– Ja! For jeg har aldri klart å skrive en god kjærlighetssang. Alle klisjeene bare kommer med én gang. Og da gir jeg opp. Jeg tør ikke være inderlig nok, og dét synes jeg han Odd har klart her. Det er mye håp i denne teksten, som sier at hvis man har funnet partneren må man omfavne hverdagen i stedet for bare å vente på at det skal være fest hele tiden, som det ikke er.
– Og den melodien! Som musiker prøver man jo selv å lage overganger, men det har han klart så sinnssykt bra her. Den brua i denne låten er jo helt sinnssyk. [nynner] Nanananananananana og så sånn Nanananana! Altså, ka faen? Hva skjedde der, liksom? Og strykera og bare dadadadadada, også leker han seg inn og ut av flere tonearter, og så forløser det seg i en svær og SINNSSYK orgasme! Hahaha! Snork! Hahaha! Herregud, jeg får frysninger bare av å snakke om det. Haha!
– Haha! Jeg er overbevist! Før jeg setter deg i isolasjon, får du ta med deg en død gjenstand. Hva pakker du i sekken?– En skarp kniv.
– Til matsanking eller selvskading?– Det spørs jo! Klart, blir man lei, er det jo lett å gjøre en slutt på det med kniven. Men jeg kommer til å trives med ho Mimmi på anlegget. Og kniven kommer bra med når jeg skal drepe dyr og fesk, stikke hull i kokosnøtter og spikke spidd for å tre på kjøtt. Dette blir så sinnssykt bra!