– Du sendes ut på en øde øy, der du får med deg kun ei skive. Hvilken?– Her må jeg være pragmatisk og si «Powerage» (1978) av AC/DC.

– Det er jo en kanonisert klassiker blant mange fans. Så hva mener du med «pragmatisk»?– Hehe. Vel, det er jo fort gjort å svare på et slikt spørsmål med en eller annen halvobskur utgivelse man liksom skal tygge på og la synke inn, med tekster til ettertanke og alt det der.

– Men faen heller. Her er jeg på ei øde øy, og da trenger jeg jo at det blir instant, top notch moro fra første øyeblikk, og da vil alltid dette være plata mi. Altså, trengt opp i et hjørne, med spørsmål om hva som er verdens beste plate, er det mange som vil få sånne valgets kvaler, men ikke denne gutten! Det er mange spørsmål i livet jeg lurer på, altså, men dette er så avgjort ikke ett av dem.

– Og viktig å vite den dagen det skjer! Kjapp hoderegning sier at du var 11 år da den kom. Var det da du oppdaget den også? Nei nei nei, det kan jeg dessverre ikke skryte på meg. De første åra mine med rockete musikk var nok på et litt annet sted. Husker jeg var på Monsters of Rock, på Råsunda i Stockholm i 1984, og etter Van Halen var jeg ferdig og helt utkjørt, og husker jeg bare satt lykkelig og spiste en burger oppi gata mens «Hells Bells» av AC/DC gjallet i bakgrunnen.

– Hæ? Du ditcha AC/DC?– Ja! Og jeg angra selvsagt noe jævlig etterpå! Fikk heldigvis tatt det igjen senere. Jeg er jo fra Drammen, og i Drammenshallen spilte jo alt som var kult på den tiden, og AC/DC i 1986 og 1988 fikk jeg selvsagt med meg. Har fått sett dem senere også, blant annet sammen med Morten Mormone i Nürnberg, da vi var på turné med Backstreet Girls.

– Her er det mest oppsiktsvekkende at dere var de eneste som så AC/DC, og ikke resten av Backstreet Girls. Er det rett og slett mulig?– Haha! Ja, faen, jeg vet ikke hva det var, men det var bare vi to iallfall.

– Nå rydder vi forsiden, altså. Men tilbake til «Powerage». Mitt inntrykk er at mange fans mener den er bandets mest underkjente. Selv bandet gjør sjelden låter fra den live.– Ja, det er litt rart, det der. Jeg får inntrykk av at sånne seint på natta musikk-diskusjoner blant fans alltid ender opp med denne likevel. Den mangler vel noen klare radiohits, så her er det helheten, og det hjelper nok også på at det er den siste skiva de gjorde med onkel George i produsentstolen.

– Men hva er det aller beste du noensinne har sett live? AC/DC, det også?– Det er vel alltid et litt flytende svar, men akkurat nå vil jeg si Tom Petty & the Heartbreakers.

– På Norwegian Wood i 2012?– Den, ja! Nå er det sikkert noen gigs fra nittitallet man også kunne nevnt, men det er så mye uklart fra det tiåret, så jeg lander uansett på denne. For det var rett og slett verdens beste band som hadde sin beste dag eller kveld på jobb. Det var dritbra fra start til slutt. Jeg fikk også overvære lydsjekken på en støvete formiddagsseanse, og gitt en masterclass workshop av lydmannen til Petty. Men det var selvsagt uten bandet, de trengte jo ikke være der.

– Du har jo rattet lyd på mange tusen konserter selv. Hender det at trangen til å si fra når andre kjører lyd blir så stor at du bare må si fra at det og det må skrus opp eller ned?– Haha! Nei, faen, så lenge det ikke er noe åpenbart som klør noe sinnssykt. Og det har dessverre skjedd at jeg har vært i såpass ehhh … sterk og bra form at jeg har sagt fra, men det angrer jeg bare på, så det er bedre bare å puste med magan og telle til ti. Hahaha!

– Haha! Det skjønner jeg. Har du hatt én eller flere musikalske mentorer? Noen som har betydd mye for dine kulturelle referanser?– Vettafaen. Det var iallfall helt renska hjemmefra, bortsett fra en grønn kassett med Creedence. Haha! Men jeg begynte tidlig å henge i skjørtene til Drammen Lyd og jobba som gitartekniker, og i den tiden tok jeg jo til meg alt som en svamp.

– Hvis du fikk sette ditt eget navn under noen andres låt, hva ville du da ha skrevet selv?– «(What’s So Funny ’Bout) Peace, Love, and Understanding» av Brinsley Schwarz, skrevet av Nick Lowe!

– Kult! Heidersmannen Nick! Men hvorfor akkurat denne? Han har jo en rik katalog å ta av.– Absolutt! Går uansett for denne, enkelt og greit, og først og fremst, fordi den jo er en helt koko-bra låt, i det herlige sjiktet mellom fet powerpop og pubrock, et sted vi gjerne kan være lenge. Det verste er jo at det ikke ble noe særlig av den låten, i Nicks tapning, før Costellos versjon senere ble lagt merke til.

– Attpåtil med Lowe som produsent! Den skulle jo bli en hit også.– Ja, og enda mer da den mye senere ble spilt inn i en skikkelig fæl, ja helt jævlig, versjon til filmen Bodyguard. Men dette soundtracket solgte jo en zillion eksemplarer, som igjen ga en ganske pen slump med penger til Nick. På dette tidspunktet var karrieren hans litt på tverke, Rockpile hadde havarert og ingenting virka, så denne suksessen fikk jo reist opp hele ham, økonomisk, musikalsk og menneskelig. Den fikk verden til å skjønne at dette er en mann vi må ha. For det må vi! Så den førte jo til noe bra.

–  Amen! Og nå er jo låten din, så du får bra med royalties også. Nick er dessuten selve definisjonen på å eldes med stil.– Ja, fy faen. Du finner ikke mange i rocken som blir så gammal og som er så forbanna kul. OK, det er jo greit med Mick Jagger og Iggy Pop, som fortsatt spretter rundt, men de er jo overnaturlige supermennesker. Nick Lowe er en annen kategori. Bare se på de små videosnuttene han har lagt ut det siste koronahalvåret, der han sitter foran peisen og bare speller gitar og koser seg. Det svinger jo noe helt koko!

– Nå er det du som skal bli gammal og alene. Før jeg setter deg i isolasjon på øya, får du ta med deg en død gjenstand.– Da trenger jeg noe åndelig å tygge på, gjerne ei dritlang og tjukk bok uten et eneste punktum. Kanskje jeg skal ta den Septologien til Jon Fosse, som jeg ikke har begynt på? Ja, jeg tar den. Maten får jeg heller fange med hendene. Og hvalkjøtt kan man jo spise rått, for det har gutta her på fiskebutikken lært meg, så det KAN jeg. Dette kommer til å gå så bra så!