Insomnia-aktuelle Jenny Hval: – «Jente med kassegitar» høres ikke ut som Picasso akkurat

Lørdag står Jenny Hval på SNN-scenen på Driv under Insomnia-festivalen. Feedback har snakket med henne om musikk, å bli satt i bås – og Buffy the Vampire Slayer.
SPILLER LØRDAG I TROMSØ: Jenny Hval skal spille på Insomniafestivalen i Tromsø på lørdag. 
        
            (Foto: Lasse Marhaug)

SPILLER LØRDAG I TROMSØ: Jenny Hval skal spille på Insomniafestivalen i Tromsø på lørdag.  Foto: Lasse Marhaug

Det er ekstra travel Jenny Hval som tar telefonen onsdag formiddag. Hun skal opp til Tromsø for å spille på Insomnia-festivalen, men ett av bandets viktigste medlemmer er i karantene til over helga, et annet er i Sveits og et tredje har dobbelbooka seg. Hun og det som er igjen av bandet må rett og slett lage en ny konsert, og i kveld er siste øvingsdag.

– Vi gleder oss veldig til å spille. Det blir som et stunt, et møte mellom publikum og oss som prøver å få til noe sammen. Det er kanskje sånn det skal være nå – det er veldig i tida, litt in, dette med karantene.

– Egentlig er det litt deilig at ting snus på hodet – ja, en unnskyldning for å gjøre noe man ikke vet om funker, se noe fra en annen vinkel. Jeg liker risiko på den måten, sier Hval.

Tre bøker og ni album

Jenny Hval er en norsk vokalist, komponist, tekstforfatter og skribent, som har gitt ut tre bøker og hele ni album, de to første under artistnavnet Rockettothesky. En av bøkene, «Å hate Gud», gis ut i England denne uka.

– Det er veldig imponerende.

– Ja, jeg syns det er imponerende, jeg også – at noen ville oversette boka til engelsk og at den skal gis ut der.

Hval drev mer med skriving enn musikk, før musikken ble så viktig at det ikke kunne tas fra hverandre. Hun vet ikke når hun begynte med musikk, eller om hun noen gang begynte. Det gikk fra blokkfløyte og korps til å begynne å ta opp ting selv på kassett. Midt i tenårene fikk hun sin egen musikksmak, og ble veldig klar over det at «det er dette jeg syns er fint».

Ikke Picasso, akkurat

Hennes første konsert i Tromsø var under by:larm i 2006, og i et intervju fra den tida sier Hval at hennes store frykt er å bli «jente med kassegitar».

– Det var mye musikk jeg ikke skrev og mye jeg ikke sa på den tida på grunn av det. Det handler om å ikke ønske å bli satt i bås av musikkjournalistikken. Det er nok ikke ment nedsettende, men ei «jente med kassegitar» høres ikke ut som Picasso akkurat, det er ikke mye kunst igjen i en slik bås. Jeg var redd for å bli sett på som ei som ikke drev på med kunst.

– Foretrekker du å bli omtalt som kunstner fremfor elektronikaartist?

– Det er ikke så veldig farlig, egentlig. Jeg ville kanskje sagt kunstner, men ikke til en jeg så opp til i billedkunstmiljøet, da ville jeg sagt artist. Til min bestemor, may she rest in peace, ville jeg sagt at jeg driver med litt musikk og sånn. For meg handler det mer om kommunikasjon enn definisjon, det handler mer om hvem jeg snakker med enn hva jeg er. Jeg er litt av alt, slik vi alle er – vi sjonglerer.

Buffy The Vampire Slayer

Den største fanskaren Hval har er i utlandet, mest i Europa og Nord-Amerika.

– Jeg har et uttrykk man ikke kan leve av i Norge, og det handler om hvordan jeg har grepet om musikk. Jeg syns det er helt greit. Jeg kan ikke forvente å ha tusenvis av folk i Møre og Romsdal som dukker opp på konsert, eller hundre for den saks skyld. Verden er større enn Norge, og jeg er en del av et internasjonalt fellesskap som forstår det jeg driver på med.

På klubbkonserter og festivaler kan Hval spille for flere tusen mennesker, i New York, London, store byer. Likevel synes hun det er veldig viktig å være i Norge også – ikke bare være borte. Korona satte en naturlig stopper for det.

– Det blir monotont å reise veldig mye i veldig mange år. Man mister litt og litt av livet sitt. Det er viktig å ha et liv hjemme også.

Hval forteller at vi må legge på. Hun begynner på få dårlig tid.

– Før du springer på øving: Har du en kulturell «guilty pleasure»?

– For godt over ti år siden ble jeg enig med meg selv at det ikke er mye vits i å være «guilty». Men det første jeg tenkte på, som ikke mange vet om meg, og som jeg på ingen måte er flau over, er at jeg er kjempefan av «Buffy the Vampire Slayer». Men det er pure pleasure, aldri guilt. Det er verdens beste serie noensinne.