The Dogs ga mandag ut det nye studioalbumet «Post Mortem Portraits of Loneliness», bandets niende studioalbum, om man regner singelsamleren fra 2013 som debut.
Det så derimot ikke ut som dette skulle gå, men støtteordninger og intern dugnad fikk kicket det i gang akkurat tidsnok til at det likevel gikk.
Feedback har tatt den årlige praten med bandets ubestridte frontfigur, 50-åringen Kristopher Schau, om kaosåret 2020, turnéstopp, NRKs manglende musikksatsing, produsenter, nytt bandmedlem og om det å bli gammal.
– Nytt år, ny The Dogs-skive, nytt intervju. Vi må ikke kødde med tradisjoner! I din årlige nyttårstale gjør du et stort poeng av at mangelen på å spille konserter er det eneste dere har å klage på i året som gikk, det såkalte annus horribilis-året 2020. Synes du det har vært mye sutring?– Nja, det er mer en sånn nødvendig observasjon, eller hva man skal kalle det, at vi fort glemmer å være takknemlige for hvor bra det tross alt er i Norge. For meg, og oss som band, er det ikke slik at vi hadde gått til grunne som mennesker, for det er ingen av oss som lever av dette, så vi trengte ikke de 500.000 kronene vi fikk i kompensasjon for å overleve, men som band var det selvsagt dritviktig.
– De gjør at vi kunne komme oss på beina og gå i studio likevel, som det så mørkt ut for en stund. Men det som er enda viktigere er at vi har steder å spille når vi til slutt kan gjøre det igjen. At RIP (Rockeklubben i Porsgrunn, red.anm.), Last Train og Bastard Bar fortsatt står der vi og andre skal ut å spille igjen. Jeg er spent på å se hvordan turnékartet ser ut på den andre siden av denne krisa. Hvilke kommuner som er kule, og som ikke er det. Sånne ting. Vi, på vårt nivå, har jo ikke noe å miste, på den måten.
– Det var egentlig svensken Chips Kiesbye som skulle produsere skiva, primært på grunn av The Hellacopters- og The Nomads-platene på 2000-tallet. Hva var ideen med å hente inn ham til The Dogs?– Mest det å prøve noe nytt, egentlig. Et friskt sett med ører som kunne få dratt maks ut av låtene våre. Det går jo jævla kjapt fra demo til innspilling når vi gir ut skiver såpass ofte som vi gjør, så uvisset er jo alltid der. «Var det noe mer vi kunne gjort om vi bare hadde hatt tida?». Chips har jo både øret og teften, så han føltes som en perfekt match egentlig. Eller, han er en perfekt match. Vi har heldigvis fått lurt ham til å bli med på neste album, siden denne røyk.
– Jeg ser ikke for meg deg som en perfekt match med en for sjefete produsent, Rick Rubin- eller Phils Spector-style. Eller liker du at noen andre tar styringa på dette?– Det er vel som med unger som leker, er det ikke det? Det er gøy helt til noen begynner å gråte. Nei da, jeg tror det skal gå fint jeg, altså. For min del var det nettopp vokallyden han gjorde med The Hellacopters som var utslagsgivende for min del, så jeg får bare prøve å bite det i meg hvis han blir for slem. Herregud, jeg har jo tross alt jobba med Ollis (Ole Petter Andreassen, red.anm.) sittende i studiostolen tidligere. 360 tagninger av hvert bidige ord gjennom et helt album. Chips burde bli en lek i forhold.
– Haha! Det ble jo ikke noe skive heller, trodde alle, da dette gikk i dass, som da ville bryte med den årlige tradisjonen med ny skive hver første mandag i nytt år, som det har vært i 9 år nå. Så kom den likevel. Var det autisten i deg, at dette skal vi faen meg få til uan-jævla-sett, som ble utslagsgivende?– Overhodet ikke. Jeg bare ga opp, jeg. La meg på sofaen og sa «Fuck it, det her gidder jeg ikke». Jeg så ingen verdi av å gå i studio for å spille inn et album som vi ikke kom til å få spille live. Og uten Chips i tillegg gikk lufta litt ut av meg. Så denne gangen var det de andre som fikk meg ut av surmyra og inn i studio. Meget takknemlig for det nå, altså, så det er altså ikke min fortjeneste.
– Det er litt artig. Har alltid sett på The Dogs som et band der bestefar selv er innpiskeren. Er rollen nå snudd litt på hodet?– Ja, har litt følelsen av det. Det ble enda mer nå, fordi innspillingen kom så brått på at jeg var i knapphet for tid, så det var bare å løpe inn i studio, synge og så la de andre løpe fritt rundt. Ser nå, til min store sorg og glede, at det fungerte veldig bra.
– 2020 og 2021 ble og blir jo ikke år der vaner og tradisjoner lever spesielt trygt. For et band der rutinene i seg selv er en vesentlig del av DNA-et, både hva angår låtskriving, innspilling, turné og utgivelse, må jo dette være et mareritt?– Altså, vi har jo enda ikke fått spille releasen på «Crossmaker» (fjorårets album, red.anm.) i verken Tromsø, Bergen, Stavanger eller Oslo, så vi ligger to Norgesrunder på etterskudd bare der. Og så åpner vi nettavisene denne uka og leser om mutantvirus og planer ved eventuelt portforbud i Norge, da … da ser det bra mørkt ut for alt som står i min almanakk i hvert fall.
– Er ikke sikkert vi får spille neste skiva vår live heller om dette fortsetter, spør du meg. Det er et jævla mareritt, ja. Haha, på søndag skulle vi signere skiver på platesjappa Big Dipper i Oslo, og da måtte vi krysse en parkeringsplass litt lengre borti gata. Både Stefan (organisten i bandet, red.anm.) og jeg tenkte akkurat det samme. «Det her minner om parkeringsplassen utafor Terminalen i Ålesund!». Da har det gått for langt, vettu, når du drømmer deg bort til parkeringsplasser i Midt-Norge.
– Apropos Stefan. Det er mye orgel på skiva.– Ja, og det låter helt utrolig fett. Anders Nordengen, som har også har rattet lyd for GBZ, er veldig ren i soundet. Det som er kult med ham, er at, når vi forhåpentlig vis omsider går inn i studio med Chips, blir ikke overgangen så brå. Litt mindre bulder og brak. Litt renere sound.
– Det var jo dét Chips gjorde med The Hellacopters, der han tok dem fra et mer punkrocka og flatere uttrykk til å høres ut som digert rockband for massene.– Ja, helt klart, han gjør også noe jævla bra med vokalen til Nicke der, som jeg håper han skal få til med meg, hehe. Det han fikk til med Hella var å styrke popen i bandet, uten at det gikk på bekostning av rocken, om du skjønner. Og vi har jo begge delene i oss vi også. Så jeg håper han skal klare å drysse litt av sin magi over oss her.
– Noe annet nytt er utskifting i bandet. Ny bassist høres ikke spesielt spenstig ut, men Roar har jo vært vesentlig i soundet. Nå har også din gamle våpendrager, finnmarkingen Tommy Reite, erstattet ham. Har han rukket å sette sitt preg på bandet, eller er ny bassist så uspennende som mange uinnvidde tenker?– Nei, nei, nei! Det er helt gull! Friskt blod er alltid bra. Han kom inn og hadde lært seg alle demoene på bare tre dagers varsel, banka inn sin egen låt som førstesingel på skiva og har bidratt masse med alt fra arrangementer til koringer på den korte tida han har vært med. Og så elsker han å bære. Hører dere det andre band? Vi har en bassist som elsker å bære! Legg til at han er Norges farligste musiker på scena, så blir det en fryd å komme seg ut på veien igjen. I 2024.
– Men nå er det kun du og Mads igjen av originalbesetningen. Er det dere som nå beviselig er bandets Lennon/Macca, Jagger/Richards, Simon/Garfunkel?– Haha, eller rockens Vita & Wanda!
– Haha! Kanskje «Kris & Mads» kan stå frem og snakke om den vonde tiden, så får dere innsmett i et TV-program på NRK og spille noen nye låter? I nyttårstalen er du jo rimelig pissed på NRK TVs musikkdekning, i en lengre harang som egentlig er en hyllest til Harald Are Lund, som døde i fjor. «Med ham døde NRK som seriøs musikkformidler», sier du der.– Harald Are, ja. Sukk. Han gikk i dybden på ting, trakk frem ting på en subjektiv basis, og sa at dette må du høre på. Og han ga beng i hva man trodde lytterne hadde lyst til å høre på. En lærer, på mange måter. Det er masse småplukk som er all right på radio, for all del, men det siste fyrtårnet, altså TV-en, der er det altså bare så jævla ille.
– Harald Are var «Urix», og har du en sånn ting på eteren, er det greit at det andre er lett og ledig. Men tyngden ble borte med ham. Det trenger egentlig ikke være så forbanna dypt heller. Jeg vil bare se og høre ny musikk på TV! Er det du klar over hvor mange band som fortsatt lager musikkvideoer? YouTube er jo helt gærne etter videoer, men jeg får nesten ikke sett en eneste av dem. Send det på natta, da! Fra 2 til 6 på morran. Særlig nå, synes jeg de burde bruke koronatiden til å dra opp «Svisj» igjen, så kunne Nakstad snakket om smittevern mellom hver tredje video eller noe. Dette sier jeg uironisk.
– Hører dere, NRK? Medisinsk og kulturell folkeopplysning til massene! Et band som The Dogs spiller jo en form for musikk der overraskelser ikke er det man søker etter heller, og der utvikling fort kan bli innvikling. Og når har dere jo blitt jævlig gode til å spille, det motsatte av hva som var hensikten da du grunnla bandet? Har ambisjonene endret seg?– Ambisjonene er egentlig kliss like. Prøver fortsatt å få mest mulig ut av de låtene som vi har med oss inn på øvingslokalet. Er jo derfor vi gjerne ville ha med Chips på laget også. Enda et øre som kan bestemme noe. Og, ikke minst, et øre utenfra. Det er jo den vanligste bandsykdommen det. At det som er gøy å spille ikke nødvendigvis er like gøy å høre på.
– Da denne pandemien kom inn, levde du jo mer eller mindre av aktivitet som trekker publikum, gjennom band og live-popdcaster. Hvordan har det vært, og hva er utsiktene for 2021?– Med den siste nedstengingen er det tilbake til null igjen, gitt. Null live og null kroner. Forrige runde klarte jeg å rette opp skuta med altfor mye jobb i det frihølet vi fikk på sommeren der, men nå er det verre. Podcastene går som normalt for lytternes del, men pengestrømmen inn forsvinner. Jeg flytter det bare inn i et studio i stedet, men det er gratisarbeid på ubestemt tid, ja. Ikke helt optimalt, nei. Særlig ikke når jeg har 3-4 av dem som alle i seg selv er tett opp imot en 90 prosent stilling. Men det er jo ikke noe jeg får gjort noe med. Er bare å gjøre som alle andre. Ikke kjøpe seg noe nytt, krumme nakken og vente på vaksine.
– Før hadde du masse musikkprosjekt gående. Nå virker det som det kun er The Dogs. Lager du noe annet?– Det lages jo nok av låter her i hvert fall og ett eller annet sted må jeg få gjort av dem. Fikk litt mikker, kabler og sånn i 50-årsgave, så planen er å få spilt inn litt hjemme på kontoret fremover. Er bare så ufattelig lite glad i å lære meg ting, så jeg trenger at en voksen kan komme innom og hjelpe meg med å få satt det opp.
– Voksen, ja. «Kvegpels», radioprogrammet ditt på Radio Nova, fyller 30 år i år. Tretti år. Tre tiår. Grattis! Du, broren din og Frode. Radioprogram funker som regel ikke lenger enn band eller utesteder, altså cirka 10 år. Hva tror du er hemmeligheten bak å få noe til å fungere over så lang tid?– Hehe. Takk! Det føles helt, helt sjukt at det bikker 30 år med onsdagsradio nå. Aner ikke hvor tida blei av. Det var jo ikke mobiltelefoner engang da vi starta. Men hemmeligheten? Jeg vetta faen, jeg. Det er nok bare gode, gamle «Hør på det her a’! Er ikke dette fett?» hver gang det dukker opp noe ny musikk man vil at flere skal høre. Akkurat det slutter liksom aldri å være gøy.
– Og for første gang på flere tiår opplever jeg også at det er et behov for oss. Er du en debutant i dag, er det nesten det samme hvor bra skiva di er. Du blir ikke intervjua med mindre du har noe annet utenom musikken kanalene kan forsvare besøket ditt med. Ikke at vi snakker så mye musikk med banda vi har innom altså, men de får komme på besøk og de får spilt låtene sine på radioen. Sånt betyr faktisk noe, tror jeg. Det gjorde det for meg i hvert fall back in the days.
– Klart det betyr noe. Kvegpels eller Dogs – Hvem hadde du satt penger på at varer lengst fra og med nå?– Haha! Det du da egentlig spør om er «hvem dør først av Frode og Mads»? Oooh ... vanskelig, men siden Mads har lappen sier jeg at Kvegpels varer lengst.
– For du selv har tenkt å bli ehhh … hundgammal?– Ja. Jeg blir 94.
– Haha! Og: Hæ?– Fikk beskjed av fatter’n om dette. Han ble 73 i fjor. Han sa da at han blir 92, fordi i en rett linje, så langt tilbake i Schau-slekta vi kommer, blir den eldste i søskenflokken alltid to år eldre enn faren. Min bestefar ble 90. Min oldefar ble 88. Så dette er jeg derfor helt sikker på. Jeg blir 94, jeg.