På en øde øy med Egon

– Hva pokker er dette for noe?

IVAR NIKOLAISEN (42). Musiker. Har spilt i masse band, men er per tiden frontfigur i både GBZ og Kvelertak
OMSVERMET: Ivar og Kvelertak fra Buktafestivalen 2019, fra de tider der man gikk på konsert, sto tett sammen og hadde nærkontakt med artistene. Tider det!  
        
            (Foto: David Gonzales)

OMSVERMET: Ivar og Kvelertak fra Buktafestivalen 2019, fra de tider der man gikk på konsert, sto tett sammen og hadde nærkontakt med artistene. Tider det!   Foto: David Gonzales

– Hei i sør! Hvordan går det med deg? Du spiller i to band, og begge jobbene dine er jo lagt på is som følge av pandemien.
– Du, det går faktisk helt greit. Virkelig, altså. Vi bor i Norge og Nav stiller opp, så jeg klarer meg veldig fint inntil videre, og jeg er skikkelig ikke en det er synd på, så du får ikke noen sutring herfra. Haha! Dessuten får jeg brukt masse tid på fisking, og nå om dagen går det i isfiske, som er kult.

[det blir et laaaangt sidesprang mellom iintervjuobjekt og journalist, med snakk om redskap, teknikker og størrelser på fisk man har fått]

– Men vi må la fisk være fisk, være nådeløse og sende deg ut på ei øde øy. Pandemi eller ikke, spalten må videre, og der får du kun ei skive med deg.
– Da tar jeg «American Water» (1998) av amerikanske Silver Jews.

– Ooooooh! Så fint at du løfter frem dette nydelige orkesteret. Fortell!
– For det første er det kult å ha med noe man ikke har hørt i hjel. Jeg kunne selvsagt tatt «Raw Power» med Iggy And The Stooges eller ei skive med The Ramones, men det er ingen vits. For andre er det premisset, at jeg er på ei øde øy, og da trenger jeg heller noe som får meg til å gruble, som Silver Jews gjør. David Berman (som synger og skriver låtene, red.anm.) blir jo dermed som å ha en poet sammen med meg der ute, den eneste jeg på noe vis kan kommunisere med, en jeg da kan gruble og sutre sammen med. Bra sutring, altså!

 
 

– Amen! Bra sutring er jo kult.
– Ja, skikkelig bra sutring og klaging er litt undervurdert, synes jeg. Det er ikke noe galt i å klage, men du må gjøre det på en kul måte. Jeg tenkte også på å ha med noe av David Eugene Edwards, for han er også god på å klage og sutre, men da blir det annerledes, for han skal hele tiden dømme deg og slå deg i hodet med budskapet, og det orker jeg ikke der ute på øya. Så kan jeg heller sutre sammen med Berman. Han skriver dessuten så bra tekster at man blir glad av klaginga.

– Klart man blir! Husker du hvordan du kom over bandet?
– Ja, og det er litt ironisk, for jeg misliker virkelig sånne algoritmegreier, der Spotify forteller deg at hvis du liker dette, så prøv nå dette. Altså, dette er jo noe jeg hater. Men jeg hadde hørt på Jonathan Richman eller Modern Lovers på Spotify, så bare kom det en låt etterpå, og jeg bare «Hva pokker er dette for noe»? Og det var altså Silver Jews.

– Haha! Av og til funker de greiene der. Irriterende, men sant.
– Ja, det verste av alt er at Silver Jews var et navn jeg hadde hørt lenge om, men ikke av. Husker det som noe de kule indiefolka hørte på på 2000-tallet. Frode Strømstad, han fra I Was A King, og sånne. Så jeg burde absolutt tatt hintet den gang. I stedet ble det heller sånn «Åh, faen, er det SÅNN det låter?!» Er han ikke helt sånn anti musikkbransje-fyr også, han Berman? Han slutta også å spille live, var det ikke noe sånn?

– Jo, stemmer. På grunn av en krangel med faren, som han mente var en ond, kynisk forretningsmann. Så han sluttet helt med musikk. Heldigvis rakk han å starte nytt band og lage låter og spille gigs igjen, med bandet Purple Mountains, før han dessverre ikke orket å leve mer. Som var fryktelig trist.
– Ja, og den plata må jeg høre på. Sparer den til jeg klarer å komme meg tilbake fra den øde øya!

– Lurt! Det har du noe å se frem til også! Du er jo vokst opp i en familie med mye musikk i seg (Han er broren til Emil Nikolaisen, Hilma Nikolaisen og Elvira Nikolaisen, alle kjente på hver sin kant). Hadde du selv noen musikalsk mentor, noen som tente gnisten i deg?
– Ja, og det er jo klisjeen, med storebroren til en kompis, som man nesten alltid får som svar på det spørsmålet. Sånn var det for meg og Emil også. Det var storebrødrene til vennene våre som hadde alle de bra rockeplakatene, som vi synes var dritfarlige og spennende.

– Også hadde vi en finsk fetter, moren vår er finsk, han var sånn, seks, sju år eldre enn oss, som gikk med spisse boots og hørte på Stones, Hanoi Rocks og de greiene. Han har vært forfatter i hele livet sitt og har aldri gitt ut en eneste bok. Et stort forbilde, som leste Bukowski og Henry Miller og hørte på rock. Mikko, som han heter, var en viktig mentor, ja. Helt klart.

– Du har selv spilt utallige konserter med diverse band. Men hva er det beste du selv har sett?
– Damien Jurado på SoWhat!, sånn cirka 2003.

– Var ikke det den aller siste konserten på det nå nedlagte og smått legendariske konsertstedet?
– Jo! Det er heeeeelt riktig! Sikkert derfor jeg nevner det, for det var jo knyttet en viss sentimentalitet til det, at nå var det over for SoWhat! Jeg hadde en sterk tilknytning til det stedet, spilte der masse selv, og jobbet også både på stedet og på SoReal, platesjappa ved siden av. Det var jo mer rocka både på ElmStreet og Last Train, men de så skumle de som både gikk og jobbet der, at jeg var litt redd de stedene.

– Så jeg hengte mye på SoWhat! Men vi syntes jo det var veldig stilig, da. Og da vi ga ut plate med Silver, husker jeg at vi takket SoWhat! på coveret, der vi skrev «Thanks to SoWhat! for all those wasted years». Hahaha! Er det mulig? Helt utrolig patetisk. «Wasted years», liksom. Hahaha!

– Haha! Men Jurado-konserten!
– Ja! Husker ikke så mye fra den, bare at konserten var veldig bra, altså. Han har gitt ut en hel drøss med plater, men på den tiden spilte jeg veldig mye den som heter «Rehearsals for Departure» (1999) og var kjempefan. Også husker jeg at jeg plagde ham masse etter konserten. Jeg var sikkert veldig slitsom, for jeg skravla og skravla, og så sa han plutselig at det var hyggelig, men nå måtte han altså bare pakke ned utstyret, som er sånn klassisk unnskyldning man kommer med når man er lei av folk og vil være i fred. Haha!

– Haha! Hvis du selv kunne bestemt at du hadde skrevet en noen andres låt, da?
– «In Germany Before the War» av Randy Newman.

– Oi! Den leste jeg faktisk om i fjor en gang. Her snakker vi altså om alt annet enn en lett trudelutt. Det er altså den sørgmodige låten om seriebarnemorderen «The Düsseldorf Ripper».
– Ja, stemmer! For det første er låten og – ikke minst – innspillingen, helt perfekt. Så jeg ville også ha produsert den, akkurat sånn som den er. Har ikke noe spesielt forhold til Randy Newman annet enn akkurat denne plata, «Little Criminals», og da særlig denne låten. Har kjøpt et par plater til, men det har ikke gitt meg noe. Dette, derimot, er perfekt.

– Og nå skrevet og produsert av Ivar Nikolaisen. Du er jo en friluftsmann som er vant til å klare deg i naturen, så ei øde øy er sikkert ikke så skremmende. Men hva pakker du ekstra i sekken?
– Nei, det må nesten bare bli Scheriproct, en hemoroidekrem.

– Haha! Sånn når du får velge fra øverste hylle?
– Njæ, det er vel mest egentlig bare for å tøffe meg, men nå har jeg sagt det, så da får jeg står for det.