Greg Cartwright (49) har de siste tredve årene vært en av de mest interessante og produktive artistene i USAs rockscene. Memphis-mannen har aldri spilt i band som har fylt stadioner, men har likevel hatt en trofast hærskare av fans som har fulgt ham gjennom hele perioden, der han spilt inn alt fra beinhard og diskantkvass garasjerock til den mest bedårende soul og country.
Og masse der imellom. Compulsive Gamblers, The Oblivians, Greg Oblivian & The Tip-Tops, Walter Daniels And The Drunken Angels, Detroit Cobras, ’68 Comeback, The Parting Gifts og flere andre. Han har hatt svært mange jern og konstellasjoner i ilden.
Likevel er det hans eminente band The Reigning Sound som holdes høyest av de fleste, undertegnede inklusivt (og jeg er altså en massiv fan av The Oblivians). Med rette. Deres seks første studioalbum (litt etter hvordan man regner) er av rystende høy kvalitet, og er ei eklektisk blanding av soul, country, rock’n’roll og elementer av gospel. Låtmaterialet er svimlende høyt, og det er et under at ikke mer kjente artister ikke har gjøvet løs på katalogen hans som ravner, for her ligger det masse uforløst potensial til fremtidige hits, for dem som vil.
Men nå var det blitt så lenge siden sist at man lurte på om moroa var over. Heldigvis var det ikke det! I dag kommer The Reigning Sounds sjuende studioskive, hele sju år etter den forrige. Feedback tok en prat med Greg Cartwright, frontfigur, låtskriver, gitarist, vokalist og første i alt, via Zoom, fra Tromsø – over dammen til Ashville, North Carolina. Det er en smørblid og snakkesalig Cartwright som inviterer oss hjem i stua.
(intervjuet er gjort for to uker siden - på et tidspunkt der opplysningene rundt den nye skiva var noe begrensede)
– Gratulerer med ny skive! Endelig, må vi vel si, etter så lang venting. Og nesten på dagen 20 år etter debuten, «Break Up, Break Down»!– Tusen takk! Ja, du har rett, «Break» kom jo ut i mai 2001, så tiden flyr, kan man si. Haha!
– Etter jevnlige utskiftninger i bandet, er dette første albumet med originalbesetningen fra nettopp den skiva. Hvordan ble dette til?– Det var litt tilfeldig, egentlig. Vi hadde vært på en kort turné før lockdown, i forbindelse med en reutgivelse av «Home For Orphans» (en slags «samler» med nye versjoner av gamle låter og noe nytt materiale, sluppet i 2005. red.anm.), og da satt alt så bra, til tross for at det var mange, mange år siden sist. Dynamikken var herlig, umiddelbart til stede, så planen var bare å dra til New York og spille inn ei ny skive der. Men så kom hele denne pandemien, og plutselig var New York helt, helt uaktuelt.
– For skiva er spilt inn i Memphis, hjembyen din?– Det er riktig. Jeg har fortsatt foreldrene mine der, så jeg leide et hus utenfor byen og bodde der i et slags isolat, før jeg begynte planleggingen av studioarbeidet, som hadde sine klare utfordringer, med alt som fulgte med. Jeg har en kompis som har et studio i Memphis, der han blant annet har en éntomms, åttespors spolebåndopptaker, som jeg ville gjøre hele skiva med.
– Jeg er ikke akkurat sjokkert. Du er ikke så glad i sånne nymotens greier?– Haha! Har ikke noe imot det heller, vi sitter jo her og snakker og ser på hverandre med Zoom, og pandemien har gjort meg mye bedre på å bruke den type teknologi, enn jeg noen gang ville drømt om. Men når det kommer til innspilling av musikk stiller det seg annerledes.
– Det er det heller ikke motstanden mot noe som er nytt som gjør meg restriktiv her, men det er mer det at alt sånn digitalt opptaksutstyr gir deg helt uendelig mange valg og umuligheter, mens jeg ønsker meg det helt motsatte, altså at mulighetene elimineres mest mulig. Og da ønsker jeg å gjøre det helt analogt med minst mulig valg av muligheter.
– Så det handler mer om å begrense?– Ja, rett og slett. Men dette er jo bare teknisk. Det som virkelig var utfordrende, var å ivareta alle smittevernråd. Jeg hadde jo selv med mine foreldre å gjøre, og alle som skulle være med på innspillingen, hadde sine familiemedlemmer og nære og kjære de skulle ta forholdsregler overfor, med munnbind, håndsprit, avstand og at det der. Folk døde jo av pandemien over hele landet på denne tiden. Og jeg var helt besatt på å gjenta for alle som skulle bidra på skiva at ingen måtte risikere noe her, at det var mye viktigere enn alt. Så da var det å kreere ei slags boble, der alle til slutt var klarerte og noenlunde trygge, legge på grunnarbeidet, også gå over etterpå og legge på mer gitarer, steel, strykere, vokalspor etc.
– For en sprø tilværelse. Og midt oppi dette hadde dere en president som gjorde det å bruke masker til et politisk standpunkt.– Det var helt fryktelig. Trump ble på en måte et mareritt inne i det som fra før allerede var et mareritt. Han var det verste som kunne skjedd, både ut fra hva han gjorde rent politisk, men også alle de løgnene hans, splittelsen han skapte, ryktene han satte ut og alt pisset han serverte nonstop i sosiale medier, der en urovekkende stor gruppe folk begynte å tro på det, som at man ikke skulle beskytte seg eller ta hensyn. Skadene han gjorde på landet, og verden for øvrig, jeg antar at også Norge indirekte ble rammet av det, vil det ta mange, mange år å rette opp.
– Og nå sitter man og tenker at Joe Biden er et geni bare for at han ikke er gæren.– Haha! Ja, er det ikke sykt? Jeg hadde selv foretrukket en mer progressiv type, og håpte på Bernie Sanders, og at man nå opplever Biden som samlende og kul, viser bare hvor lavt lista har havnet. Men, klart, alt er jo bedre enn en rablende galning i presidentstolen.
– Jeg har begrenset info om den nye skiva, og har hørt den åtte, ni ganger via en sånn lukket SoundCloud-link, uten noen linernotes eller presseskriv. Den originale lineupen er grei. Men det er jo noen pålegg her, både kvinnestemmer og andre instrumenter enn de dere fem trakterer til vanlig, blant annet noen veldig fine strykere.– Ja, det er riktig! Strykerne er lagt på av søstrene Elen og Krista Wroten, på henholdsvis fiolin og cello, og de har gitt skiva et større og kulere sound.
– Enig. Fiolinene på «I’ll Be Your Man» er bedårende. Er det en av dem som korer så fint på «Just Say When»?– Nei, det er faktisk Coco James.
– Fra The Ettes?– Det stemmer!
– Fantastisk! Dere to ga jo ut ei av de fineste platene i forrige tiår, under navnet The Parting Gifts. Blir ikke mer av dette? Jeg tror mange ville blitt glad om dere to gikk sammen i studio igjen.– Artig at du spør, for det er faktisk under oppseiling! Låtskissene er til og med klare, så hvis dette året sender oss mer mot normale tilstander, håper vi å gå i studio og spille inn ny Parting Gifts-skive i løpet av høsten en gang. Eller på nyåret, den kommer iallfall i relativt nær fremtid.
– Nå ble jeg pinadø glad, altså! Også er det noen nydelige pedal steel-passasjer på skiva. Er det fortsatt John Whittemore som er din foretrukne våpendrager her?– Ja! Så gøy at du nevner ham, han er dødsflink, og har vært med i mange år som musikalsk feinschmecker. Og ikke nok med det, han er faktisk også min faste tannlege!
– Haha! Fantastisk. For en tusenkunstner. Det blir jo som å ha Keith Richards som bilmekaniker. Du er jo selv elektriker. Jobber du fortsatt som det?– Haha! Og ja, jeg har egentlig aldri sluttet heller. Kan jo ikke leve av The Reigning Sound, så det har blitt forskjellige strøjobber som elektriker, og litt jobbing i ei gitarsjappe, og nå har jeg også fått meg jobb i ei bruktplatesjappe her i Ashville, og det passer meg perfekt.
– Ah! Det er gøy å pushe egen smak på andre.– Absolutt! Du vet jo selv dette, fra tiden i din egen butikk. Men min jobb er utelukkende å gå gjennom det de får inn av sjutommere, som de har ei diger avdeling for. Og da går jeg gjennom, luker ut, renser, systematiserer og prissetter. Det er bra for hodet mitt, som er veldig opptatt av å lage orden og system, så det er kult å ha en jobb som holder denne delen ved like. Også er det å lytte og lære. Lytte og lære. Lytte og lære. Jeg elsker det! Er vel litt over snittet interessert i disse greiene, og det er jo ikke mye som er morsommere enn å sysle med slikt, også kan jeg tuske til meg gull jeg mangler selv til en billig penge.
– Perfekt! Det har ikke vært så mye turnering på deg de siste årene heller, og da ser jeg bort fra pandemiårsaker?– Nei, og det har vært en villet situasjon. Jeg har i praksis vært på turné siden jeg var 19 år og brukt veldig mye tid på å være borte. Jeg har tre unger, på 28, 23 og 17, så jeg måtte rett og slett bare gire ned litt her, for jeg ville være mer sammen med familien min, og følge tenåringsdatteren min på nært hold. Det er jo ikke en tid du får tilbake, dette. Så det har i grunn vært veldig fint.
– Svært forståelig. Du har vært på en drøss forskjellige plateselskap opp gjennom, men nå ser det ut til at det er Merge som teller, da du har vært der en stund.– Ja, Merge er helt topp. Med Reigning Sound og Compulsive Gamblers slapp vi skivene på sånne kule énmannsselskap, som In The Red og Sympathy (Sympathy For the Record Industry, red.anm.). In The Red er et fantastisk selskap, drevet av Larry. Super fyr med masse entusiasme og god smak. Samme med Sympathy, som i praksis er Long Gone Johns eget leketøy, og han har hjulpet med å få ut masse av materialet mitt. Men det kan bli litt krevende å jobbe slik i lengden, for den ene personen har bare 24 timer i døgnet, og det er så mye som må følges opp.
– Og The Oblivians var jo på Crypt Records, som var det samme, der villmannenTim Warren gjorde alt selv.– Helt klart! Og det var både rett og kult der og da.
– Lux Interior i The Cramps sa en gang at plateselskap er som undertøy – av og til må du bare skifte.– Hahahahaha! Selvsagt sa Lux det. Han hadde, selvsagt, rett. Og nå passer Merge bedre for meg og oss, der de er flere folk som jobber sammen på et kontor, og fordeler arbeidsoppgavene seg imellom. Også er det et større musikalsk mangfold i måten de tenker på, og det passer meg også bra. Jeg vil ikke stivne i en fast form.
– Det virker ikke akkurat slik heller. Du virker å være i konstant utvikling.– Heldigvis, må jeg si! Det vil alltid være sånn at når du forandrer stil og forsker ut nye ting, mister du noen av den gamle fansen din. Men slikt må man ikke tenke på, for da blir man bare sprø. For mens du mister noen gamle purister som mener at alt var bedre akkurat sånn det var før, får du også nye fans som digger det nye du holder på med. Det er begrensende å bli for opptatt av slikt.
– Så ideelt sett skal man bare følge nesen etter hva man selv føler er rett, så utvikler både stilen og fanbasen din seg, forhåpentlig uten å krympe, og om så, så får det bare være. Det virker veldig kjedelig ikke å utvikle seg. Jeg husker i begynnelsen, da jeg drev og skrev låter, så hatet jeg bridge-partiene i låtene som pesten. De var bare i veien, og jeg ville ikke ha dem. Bort med dem! Vers, vers, refreng, vers refreng refreng. Eller bare hard blues i ett eller to, maks tre, grep. Bridge-parti er bare tull, liksom!
– Hæ? Du er jo The King Kong of bridges! Det er jo en av dine virkelige styrker som låtskriver!– Haha! Takk takk takk! Ja, jeg elsker jo bridge-partiene, og nå skriver jeg ikke låter uten dem. Haha! De er jo selve karamellen inni sjokoladen. Men grunnen til at jeg hatet dem, fant jeg litt motvillig ut, var at jeg ikke hadde utviklet skillsene mine, verken som låtskriver eller gitarist, men etter hvert som teknikken og teften skred frem, kom dette mer og mer naturlig. Og da kan jeg ikke tenke at dette ikke låter korrekt eller «ikke er som før» (han lager sånne anførselstegn i luften, med doble fingre, red.anm.), for at jeg vil holde på gamle fans. Jeg ønsker å fortsette dette livslange prosjektet med bare å bygge videre, stein på stein.
– Men du har jo fortsatt flere jern i ilden, og The Oblivians hadde jo et fantastisk comebackalbum, «Desperation», så sent som i 2013, du er i gang med ny parting Gifts osv. Er dette noe som preger låtskrivingen din? At når du begynner å skrive en låt, tenker du at dette er en låt til det bandet eller til den eller den stilen? Gir spørsmålet noen mening for deg?– Det er godt og relevant spørsmål! Og svaret er at dette tenker jeg overhodet ikke på før låten er ferdig. Det begynner heller med at jeg klimprer på gitaren og leter etter den gode melodien, dernest ei særskilt stemning som jeg så bygger videre på, og så gjelder det å finne tekstene som passer til den stemningen låta til slutt gir meg. Ja, også bridgepartiet, da. Karamellen! Den må med!
– Også må dere på turné med den nye skiva! Det er nettopp satt opp konserter i USA til neste vår. Kommer dere til Europa, Norge og Tromsø?– Ja, vi må jo over til dere også. Datteren min er helt opphengt i nordisk natur og språk og har lagt sin elsk på spesielt Norge og Finland, og hun vil garantert at jeg skal dra og at hun skal være med. Kanskje vi bare kommer på en egen ferie til Arktis, utenom turné? Ja, det hadde vært kult! Det må vi få til!
– Åh! Båten står klar, til dere alle! Feedback ber alltid den som blir intervjuet om å plukke ut tre skiver som har betydd særlig mye for dem. Har du tre du vil trekke frem, sånn ut fra den umiddelbare innfallsmetoden?– Ooooh! OK, da svarer jeg direkte, uten å tenke meg om. Da blir det disse:
The British invation var viktig, med Stones, Beatles, Kinks og alt det der. Dødsviktig. Men det Them gjorde på midten av sekstitallet, og med masse bitre tekster om misnøye, skepsis og å være mistilpasset, var ekstraordinært bra. Jeg er ikke noe særlig inne i de soloskivene til Van Morrison, men det han holdt på med her. Herregud, det er så rått.
Ei fantastisk bluesskive jeg aldri blir helt ferdig med, som har en veldig intens nerve over seg. Det er mest bare han og gitaren, og på noen låter har han en trommis med seg. Ligger noen YouTube-opptak med bare de to som er helt fantastiske. Sjekk dem ut!
Faren min spilte konstant Harry Nilsson da jeg var kid, og det er jo gjerne sånn at noe av det foreldrene spiller for deg blir sittende igjen, på en rett måte, og særlig denne skiva av ham, som var en kommersiell supersuksess og inneholder flere hits, har aldri sluppet taket. Ja, den må med!
**************************
Vedlagt er ei spilleliste med masse riffsnadder og gull fra arkivet der Greg har hatt en sental rolle. Enjoy!