Musikkintervjuet: Aslag Haugen (60), Hellbillies

– Vi vet når det er på tide å holde kjeft

Alt må ikke på død og liv prates, tolkes og analyseres inn i evigheten. Noen ganger er det rett og slett jævlig smart å la noe bare ligge, sier frontfiguren i Hellbillies.
30 ÅR PÅ VEGEN: Ny skive, ny giv og endelig ute på veien igjen. Hellbillies har ikke tenkt å roe ned, selv etter over 30 års eksistens. Søndag 10. oktober spiller de på Kulturhuset i Tromsø.  
        
            (Foto: Agnete Brun)

30 ÅR PÅ VEGEN: Ny skive, ny giv og endelig ute på veien igjen. Hellbillies har ikke tenkt å roe ned, selv etter over 30 års eksistens. Søndag 10. oktober spiller de på Kulturhuset i Tromsø.   Foto: Agnete Brun

Hellbillies er tilbake på veien igjen, etter at den helsikes pandemien satte en effektiv stopper for deres bebudede jubileumsturné «30 år på vegen», da de skulle feire seg selv sammen med fansen over det ganske land i 2020. Nå gjør de et nytt forsøk, attpåtil med et blodferskt studioalbum i bagasjen. Bandets 12. fulle skive, «Blå dag» slippes i dag. Feedback har tatt en prat med frontfigur Aslag Haugen.

– I andreverset på åpningssporet synger du «Det gror ikkje mose på rullande stein». Bandet har blitt 31 år. Du har bikket 60. Er metaforen med mose og «rolling stones» ment på dere selv?
– Hahaha! Ja, det synes jeg vi må håpe på. For det er klart at ting som er i bevegelse funker bedre enn det som står stille, det sier seg sjøl. Og for bandet er det jævla viktig at vi hele tiden er på vei et sted.

Ørten år i hovedstaden har ikke gjort Haugen til en fullblods søring. Han snakker hallingdialekt som han synger den, og han snakker ikke om «bænnet», når det er snakk om Hellbillies. Han sier bandet, med distinkt A, i stedet for Æ.

– Men dere var jo i gang med en diger turné da pandemi og lockdown tvang dere til en stillstand med alt annet enn bevegelse. Hvordan var det?
– Ja, det var jo en jævla nedtur da vi skjønte at det ble langvarig. 7. mars 2020 spilte vi for et utsolgt Oslo Konserthus, og uka etter stengte de ned alt. Der og da var det liksom ikke så krise, og vi tenkte vel at etter påske er vi i gang igjen, men så ble det jo bare verre og verre, og det var en fryktelig nedtur. Vi hadde jobba lenge og intenst, innstilt huet på det og var på vei inn i turnébobla, så bare rakna alt.

– Det var attpåtil en jubileumsturné, under banneret «30 år på vegen».
– Ja, nettopp. Og vi rakk bare 18 av totalt 80 bookede konserter. Dette var jo noe ingen kunne forutse, og etterpå har det vært håplaust å planlegge, så den turneen vi nå endelig er i gang med, er jobber som er flytta både tre og fire ganger.

– Men dere får jo solgt billetter iallfall. Til mange publikummere i by og land. Det hjelper å være etablert, sånn sammenlignet med helt nye band, de som ikke engang har opplevd å spille foran et stående publikum.
– Ja, herregud, de har selvsagt hatt det mye, mye verre enn oss. Vi har jo holdt på lenge og vært relativt fornuftige underveis. Men jeg må også si at jeg er litt imponert over styre og stell i detta landet, at de tross alt klarte å stable på beina ei støtteordning som fungerte sånn noenlunde. Så da var det å ordne seg til via Nav-systemet og søke og melde seg inn og sånn.

– Hvordan var det?
– Jeg har jo aldri vært der før, bortsett fra under ei sjukemelding. Og jeg må si at jeg blir glad av å registrere at vi bor i et land der sånne ting er mulig.
 

– At man har litt godt av å bli minnet på det?
– Ja, det har du helt rett i. Man er jo heldig å ha klart seg sjøl over mange år, jobb- og helsemessig, så det er en rar følelse plutselig å skulle søke om støtte til livets opphold fra måned til måned. Men igjen, samtidig må man være ufattelig glad for at mulighetene finnes.

HELLBILLIES Aslag Haugen (t.v) og Lars Håvard Haugen (i front), her under Døgnvill vinter i 2012.  
        
            (Foto: Tor Farstad)

HELLBILLIES Aslag Haugen (t.v) og Lars Håvard Haugen (i front), her under Døgnvill vinter i 2012.   Foto: Tor Farstad

 

– Hva med de som jobber i og rundt kulturlivet? Mange har jo vært nødt til å søke seg bort, til andre bransjer.
– Ja, her er det mange som har hatt det tøft, og jeg håper så mange som mulig av dem har fått hjelp. Underleverandørene, på lyd og lys og slikt, er jo en svært viktig del av hele maskineriet, og de må jo tjene penger. Så det at mange har søkt seg bort er egentlig litt dramatisk, at det har foregått en gradvis kompetanseflukt fra bransjen under denne perioden.

– I det som for undertegnede er skivas soleklare høydepunkt, den kontante og uhyre fengende rockeren «Leve som en prins», er du enda hardere med adresse til egen alder. «Eg é langt i frå fødselen og nærmare dau», freser du i refrenget. Det er iallfall ingen paniske forsøk på å fremstå som ungdommer her?
– Haha! Hahaha! Du, det der er jo kun for å konstatere fakta! Haha! Er ikke noe å legge skjul på det! Jeg har snudd vinylen, kan du si. A-sida er tilbakelagt. Nå har jeg begynt å spille B-sida.

– Det var en fin metafor, at du liksom har sola i ryggen?
– Ja, nettopp! Men B-sida kan være fin den også! Og det hadde virkelig svært lite troverdig om Hellbillies skulle prøve å fremstå som ungdommer i 2021, med musikk perfekt designet for radioformatering, med 14-15-åringer som målgruppe.

– Amen. Over 30 år som band er imponerende lenge. Da Hellbillies startet opp i 1990, var vi nærmere 1960 enn vi var 2021. Som er litt sykt å tenke på. Hva synes du er den største forskjellen i norsk musikkliv nå, kontra da dere startet opp?
– Oh, det er et stort spørsmål. Og jeg veit da søren om det er riktig, det føles likevel som om bransjen var morsommere før, for den har jo forandret seg totalt nå. Det er bare tre store selskap igjen, og mange av de små selskapene har blitt borte, selv om nye hele tiden popper opp. Så er det jo jævla kult at det blir solgt litt vinyl igjen!

– Men er ikke dette relative tall? At to er dobbelt så mye som én?
– Joa, det er det nok. Hvis Hellbillies selger tusen vinyleksemplar av den nye skiva, er det veldig bra, så du vil jo aldri få det opp mot gamle tinder igjen. Sett fra forbrukerståsted, derimot, er det sikkert helt genialt og fantastisk med strømmetjenestene. Du får verdens største platesamling rett inn i telefonen din, og det koster bare en hundrings i måneden. De prisene burde kanskje vært justert litt, for det regnestykket er litt uforståelig. Så artistorganisasjonene, og dermed artistene selv, har nok vært litt lite på ballen her.

– Merker dere selv strømmeinntektene på ligninga?
– Ja og nei. Det drypper jo småpenger av gammalt materiale som på sett og vis var «ferdigsolgt», men i dag må du beregne en mye lengre horisont på salget av ei skive. Ta for eksempel «Søvnlaus», skiva vi ga ut i 2016, som ble strømmet ganske bra, med over 14 millioner strømminger fordelt på låtene, tok det likevel nesten fire år før vi gikk break-even, altså at kostnadene ble inntjent av rent platesalg og strømming.

– Det blei jo ei litt dyr plate, da, for vi la mye penger i miksing, produsering, mastring og alt det der, vi er jo opptatt at det skal låte helt optimalt, og det koster. Men det er ikke på platesalg de store inntjeningene ligger lenger, det er helt klart.

– 30 år i band med broren din. Det er lenge. Jeg er veldig glad i broren min, men i et band tror jeg vi hadde blitt oppløst etter sånn cirka to timer. Hva er hemmeligheten bak den tilsynelatende harmonien? Eller er dere bare jævla gode på å holde krangling skjult for offentligheten?
– Hahaha! Nei, det går stort sett greit, og det som nok er den enkleste forklaringa er at vi her, begge to, er veldig fokuserte på at vi jobber i et band, ikke på at vi er brødre. En annen ting er at alle i bandet kjenner hverandre så godt, at vi vet når det er på tide å holde kjeft. At alt ikke på død og liv må prates, tolkes og analyseres inn i evigheten. Noen ganger er det rett og slett jævlig smart å à la noe bare ligge.

– Tror du dette også har med alder og erfaring å gjøre?
– Jo, du lærer jo det. En anna ting er at Hellbillies bestod av relativt voksne folk allerede da vi starta opp. Klart, Lars Håvard den absolutt yngste, men det er ganske stor forskjell på hvordan man dealer med uenigheter og slikt når man er 20 og når man er 30. For oss var nok dette en stor fordel.

– Tom Roger Aadland og Finn Tokvam er innhentet som tekstforfattere, i tillegg til din gamle våpendrager Arne Moslåtten, som nå er ute av bandet. Hvordan jobber dere egentlig i sånn prosess?
– Arne skriver jo fortsatt tekster, så han er i full vigør, han. At han hoppet av bandet og trakk se ut var en helt grei avgjørelse, men det er fint å ha ham med i fortsettelsen i selve skrivingen. Prosessen med låtene skjedde også nå, som da han var en del av bandet. En ting som er litt kult, når man jobber med tre forskjellige tekstforfattere, er at låtene mine blir vesentlig forskjellig etter hvem av dem jeg jobber med. Så da gjelder det heller for meg å tenke ut hvem av dem som passer best til de låtskissene som etter hvert utspinner seg, for det er svært vesentlig.

– Den smått Springsteen-aktige og trolsk vakre «Når alt er sagt og gjort», kommer til å bli en ny publikumsfavoritt. La oss late som den allerede er det. Skjønner du slikt når du sitter der med en ny låt, at denne, denne blir faen meg en hit?
– Takk takk, men de greiene der er fremdeles et stort mysterium for meg, skal jeg være helt ærlig. Det er også hva som gjør denne låtskriverprosessen spennende, at man ikke følge noen slags mal eller oppskrift som man vet at fungerer. Verken vi eller plateselskap vet dette på forhånd.

– Men da du satt der med «Den finast eg veit», «visste» du da at du hadde lagt gullegget, eller slikt totalt uforutsigbart?
– Nei. Ikke i det hele tatt! Den skreiv vi i 1997, for den første skiva til Respatexans, der Martin Hagfors skrev den første teksten, som da altså var på engelsk. Men vi droppa den, for vi fikk den ikke helt til å sitte, og gjorde den heller til den neste Hellbillies-skiva, i norsk språkdrakt. Det som er morsomt er at selskapet ikke engang valgte den som singel. Så begynte folk å ønske den på radio, og derfra bare begynte den å leve sitt eget liv, hvor den vokste seg stor. Og det er vel derfor den har vist seg å leve så lenge, at det er folket sjøl som har valgt den som sin.

– Det er jo helt nydelig. Var det lettere å skrive før enn nå? Artister som Neil Young, Springsteen og Stones må alle noen tiår tilbake for å vise til sine siste klassikere, mens dere i Hellbillies virker å ha denne sulten i dere fortsatt, med stadige nye bidrag til ei topp 10-liste over bandets beste låter.
– Takk for det. Men det der handler nok om mange ting. Jeg tror det viktigste er å ha den indre driven i seg, at det å jobbe med låtskriving er noe du går inn i med alt du har. Nå kan den kreative prosessen mot ei ny skive være jævla oppskrytte greier, altså, det må jeg bare si.

– Haha!
– Haha! Ja, men det er sant! Men du må jo jobbe den fram uansett. En sjelden gang går en idé rett fra skallen og blir ferdig i løpet av kort tid, men stort sett må man jobbe med små ideer over lang tid før de sitter der som ferdige låter.

– Enn når du hører gamle låter, da? Er det kult, eller tenker du slik jeg vil anta Paul McCartney gjør, at dette var jeg bedre på før
– Haha! Nei, det hender vel kanskje mer at jeg kan bli litt irritert over produksjon og hvorfor sang jeg sånn akkurat der, liksom. Noen ganger kan det være direkte ubehagelig, om noen andre setter på ei eldre skive. «Åh, la meg slippe!», tenker jeg da. Dette orker ikke. Så vår måte å gjøre det på, er heller stadig å gi låtene nytt liv ved å gi dem ny innpakning i konsertversjonene, og sånn er det kult å la gammalt stoff leve videre med nytt liv i seg.

– Det at dere er så populære, det er jo ikke akkurat en liten kult som digger dere, har det gjort noe med forventningspresset, at du kjenner på at det er så mange som skal gledes og tilfredsstilles?
– Jo, du tenker jo på det, selvfølgelig, at det unektelig betyr mye for mange, at enkelte låter har fått så stor betydning for andre som du aldri kunne forestille deg. Men du kan ikke tenke for mye på det, og heller bare gjøre så godt du kan, og så håpe at publikum er enig med deg. Også må man vokte seg for å tenke safe og lage den samme plata flere ganger. Det må høres «oss» ut, men samtidig må man tørre å strekke strikken.

– Den nye skiva har «bare» ni låter, det minste dere noen gang har sluppet på ett brett, i fullformatet. Pandemien har gitt dere ekstra tid til å sluttstille denne plata. Har det gjort dere litt tøffere i kantene når dere skulle «kill your darlings», at dere har øksa det hardt ned til et ensifret antall?
– Nei, men du, den pandemien har jo gjort det jævlig vanskelig med hele prosessen til skiva. Det var per def umulig å samle sammen alle fysisk, så det skjedde stykkevis i flere deler, for så å ha noen intense uker på slutten. Den kan være noe av årsaken. I tillegg henger det nok også litt sammen med hvordan alt har endret seg, med fysisk salg og strømming og de greiene. At album generelt nå er kortere enn på nittitallet.

– Hvordan er dine egne musikkvaner i 2021? Er du nysgjerrig og begeistret for noe ny musikk, eller var alt så mye bedre før at du helst søker tilbake i tid når du setter på ei skive?
– Haha! Nei, men du, det er jo slik, jeg må nok innrømme det, at den hungeren du hadde i ungdommen nok ikke er like til stede, selv om jeg selv sjekker den release-radaren på Spotify og sjekker ut nye ting nå og da.

– Noen eksempler?
– Nja, det er jo ikke nytt, da. Sånn nytt-nytt. Skal vi se her … Ja, hehe, det er jo ikke nytt, men jeg likte godt den nye Jackson Browne og … ja! Den nye James McMurtry er fin!

– Og med David Grissom på gitar igjen!
– Ja, det er jo helt fenomenalt! Også hørte jeg nylig på «A.M.» med Wilco! Som er debuten fra ’95, så det var ikke mange debutanter her, nei. Men det er jo sånn det skal værra også! Det er bare rett og rimelig.

– Er det fortsatt et kick å spille live?
– Ja, klart. Det er det virkelig. For Hellbillies har det å komme seg ut på veien vært selve grunnmuren. Det er også en grei unnskyldning for å kunne dra ut og forsvinne litt i den turnébobla. Og jeg må dessuten være såpass ærlig å si at sånn som situasjonen er nå, er konsertene det eneste som gjør det mulig å overleve som band på fulltid, at vi fortsatt har et publikum som vil kjøpe konsertbilletter. Også er det der vi får det virkelige svaret på om låtene treffer, om det blir tommel opp eller ned.

– Om 30 nye år er du 90. Spiller du fortsatt i band da, om helsa holder?
– Haha! Nei, fy faen, det kan jeg aldri tenke meg! I så fall blir det vel på et eller annet aktivitetssenter for eldre, foran kamerater som også er skrevet inn der. Så får vi håpe at sånne plasser, på det tidspunktet, har gått til innkjøp av skikkelig kraftig og bra lydutstyr. Hahaha!

*******************************

Vi spør alltid de vi intervjuer om de kan ramse opp tre skiver som har betydd særlig mye for dem. Hvilke tre plukker du?

Bob Dylan «Highway 61 Revisited» (1965)

 
Ja, den må med. Inneholder «Like a Rolling Stone», «Desolation Road», «Ballad of a Thin Man» osv. Ubestridt klassiker.

Jackson Browne «Running on Empty» (1977)

 
Hørte veldig mye på den igjen, en periode for ikke lenge siden, og da slo det meg hvor mye Jackson Browne har betydd for min egen låtskriving. Så, den må med.

The Rolling Stones «Sticky Fingers» (1969)

 
Må jo ha med Stones, og i dag blir det denne. Altså, «Brown Sugar», «Wild Horses», «Dead Flowers» og ja, hele skiva. Den er en bauta, ei hesikes skive. Siste gang jeg så dem var på Havel-stadion i Praha i 2018. Hadde sett dem fem, seks ganger før, men dette var faen meg den beste jeg har sett av dem. Rest in peace, Charlie Watts!